Sakset/Fra hofta

Mens Aftenposten skriver ukritisk om blant andre Taw­fiiq Isla­mic Cen­ters – lan­dets største soma­liske moské – angivelige bekymring for og motstand mot radi­ka­li­se­ring og rekrut­te­ring av unge mus­li­mer til jihad og eks­tre­misme, legger den samme moskeen ut anbefalinger om å drepe homser og steine utro kvinner til døde på Facebook-siden sin. Men mange vil ikke vite og noen vil helst at vi andre ikke skal vite det heller. De siste tyr selvfølgelig til sin rutinemessige mistenkeliggjøring av budbringerne og/eller avfeier anbefalingene med at de er gamle.

De er så gamle at de ble lagt ut 22. og 23. oktober. I år altså, ikke i 1969. De ansvarliges bredside mot ekstremisme ble proklamert av Aftenposten 3. november. Og noen må ha innsett hvor dårlig en anbefaling av drap på homser harmonerer med deres splitter nye image, for den ble fjernet samme dag som Aftenpostens artikkel sto på trykk. Anbefalingen om å torturere ekteskapsbrytere til døde ligger der enda.

Journalist Olga Stokke stiller likevel ingen spørsmål; ikke med ett ord nevnes disse menneskenes egen ekstremisme. Hun er i godt selskap, for få om noen europeiske journalister, politikere eller NGO-er ønsker å konfrontere dem. Istedet tar de uten videre de selvutnevnte foretredernes påståtte motstand mot ekstremisme for pålydende, og de blir sågar invitert til samarbeid mot radikalisering av europeiske muslimer. Politiet er i regelmessig samarbeid med dem. Skjer det noe i det «muslimske miljøet» løper politikere og presse i samlet flokk til nettopp disse personene, som får alt det kritikkløse mikrofonholderiet de kunne ønske seg.

Dette kan illustreres av et par av de andre muslimske, anti-ekstremistiske foretrederne i Stokkes artikkel. De har ikke direkte rent mel i posen de heller: Cen­tral Jamaat-e Ahl-e Sun­nats imam Imam Neh­mat Ali Shah og styre­for­mann Ghulam Sar­war tror begge på jødiske konspirasjonsteorier og mener at nazistene hadde gode grunner til å iverksette Holocaust. Oslo-politet har ikke desto mindre valgt å samarbeide med moskeen, og ga dem sin ufor­be­holdne støtte i forbindelse med det anti-muslimske Youtube-klippet «Innocence of muslims».

Vi er dermed i den absurde situasjonen at offentlige myndigheter inngår samarbeid med ekstremister for å bekjempe ekstremisme – ekstremisme de samme ekstremistene sprer.

Med mindre jeg har gått glipp av noe da, selvfølgelig, og at det ikke lenger regnes for ekstremt å være tilhenger av tortur og drap for seksuell legning, ekteskapsbrudd og frihet fra religion? Men hvis dette ikke er ekstremt, hva er det da?

Og hvordan kom vi egentlig hit hvor politikere, offentlige institusjoner, journalister og NGO-er som nær sagt uten unntak påberoper seg å være for menneskerettigheter, likeverd, likestilling og toleranse, enten later som ingenting, forsvarer, glatter over for eller samarbeider med sine absolutte motstykker? Samtidig som omgivelsene – homser og utro kvinner, inkl. – avkreves respekt for dem?

Der finnes tross alt andre; de vaskeekte moderate muslimene. Og som vi har bl.a. nettverket LIM, Opplyste muslimer, Mohamed Abdishazan – tale- og skriveføre, ressurssterke, og for alle formål moderate og reformvillige – og flere andre enkeltpersoner jeg ikke kommer på i farten, har Storbritannia sine.

En av dem er skribenten Mehrdad Amanpour på den i all hovedsak venstreorienterte, sekulære nettsiden Harry`s Place. Amanpour mener at den underlige samrøren med reaksjonære og ekstreme talspersoner og moskeer skyldes at «ekstremt» stille og rolig har blitt til «moderat» i takt med at flere strengt konservative muslimske land lykkes i å spre sin versjon av islam i de muslimske diasporaene i Europa, mens europeerne selv har vært for høflige, prinsippløse eller for feige til å protestere.

– Det er idag farligere for meg å erklære min moderate tro offentlig, enn det er for de ekstreme, skriver han.

I artikkelen «Moderat islams stille død», viser Amanpour til sin barndoms islam, som var langt mer progressiv enn dagens hovedstrøm. Han tar også for seg metodene som benyttes – i Storbritannia såvel som Norge og andre europeiske land – for å få ekstremistene til å fremstå som moderate.

Han begynner med et eksempel til sammenligning:

«La oss skru tiden 20 år tilbake og forestille oss at Sør-Afrika stadig har en apartheid-regjering. Forestill deg at vi i Europa har en betydelig minoritetsmiljø bestående av afrikaans (hvite sør-afrikanere) og at et betydelig antall innenfor fellesskapet åpent støtter apartheid. Ville det være fair å beskrive dem som ekstremister?

Javisst, og ettersom det er overveldende konsensus om at apartheid er en ekstrem ideologi, ville det være noen konsekvenser i Europa, juridiske eller andre, hvis man beskrev slike mennesker som «fanatikere», «rasistiske utskudd» eller verre?

La oss gå videre og forestille oss at en del av apartheid-tilhengerne ikke bare tror på raseskille, men også mener at straffen for raseblanding burde være døden, la oss si ved lynsjing.

Men la oss anta at africaanerne som er pro-lynsjing for det meste er lovlydige og at deres støtte til lynsjing er basert på oppriktig religiøs overbevisning – tross alt trodde noen i Dutch Reformed Church engang at svarte afrikanere tilhørte en laverestående rase enn hvite og at sort hud var Kains merke.

La oss også anta at deres religiøse ledere hevder at deres religion befaler dem å overholde lovene i de landene de bor i, og at enhver støtte til lynsjing kun gjelder for en «ideell apartheid-stat».

Gjør det å være lovlydig og støtte noe avskyelig, men kun i en «ideell» stat, automatisk et individ til «moderat»? Gir det denne personen automatisk rett til å bli tolerert, respektert og forsvart fra fiendtlighet?

Er det i det hele tatt tenkbart at en religiøs leder eller leder for et fellesskap hadde fått ta til orde for lynsjing, selv i en «ideell» verden, i en kirke, samfunnshus eller studentforsamling uten å bli rettforfulgt for hatforbrytelse og nådeløst trakassert av anti-fascister?

Kunne noen noengang sagt noe sånt på BBC radio uten å bli satt i gapestokken av intervjueren og utløse et massivt ramaskrik?»

I Amanpours barndom ble han fortalt av familien at hudud-straffer som steining, halshugning og amputasjoner ikke var en del av det moderne islam. En slik praksis tilhørte en annen tid, på samme måte som heksebrenning i Europa. Amanpour ble forklart at de eneste muslimer som støttet slik praksis var «tilbakestående» og at de eneste stedene som praktiserte dem var «barbariske». Familien hans mente dog at utdannelse med tiden ville opplyse disse enkle menneskene og trekke dem inn i moderniteten.

– Imidlertid har jeg vokst opp og sett det motsatte skje, konstaterer han:

I disse dager kan man lykkelig mene og offentlig erklære at dødstraff burde gjelde for alle som har sex utenfor ekteskapet, deltar i en homoseksuell handling, fornærmer profeten eller forlater islam uten å være «ekstrem».

Så lenge man sier «i et ideelt islamsk samfunn».

Mehrdad Amanpour viser til en artikkel om formannen for Det islamske senter i Luton, Abdul Qadeer Baksh, som på BBC radio hevdet at alle moderate muslimer mener at homofile vil bli henrettet i en ideell islamsk stat. Mens studiovert Olly Mann riktignok utfordret dette, skriver Amanpour at han likevel ble irritert over Manns manglende harme. Utfordringen ble isteden fremsatt med en høflighet på grensen til det ærbødige: – Æh, jeg aksepterer at du sier «i en ideell islamsk stat», sa Mann.

– Utgjør «ideell» noen vesentlig forskjell for det hatefulle i det som ble sagt?, spør Amanpour:

«Tilgi meg for min stygge analogi, men forestill deg at en av våre fiktive africaans hadde sagt: «svarte ville blitt henrettet for raseblanding i en ideell apartheid-stat». Ville Mann ha vært så forsiktig med å vise sin avsky og forargelse over en slik uttalelse?

I Question Time kom Nick Griffin [leder for det fascistiske partiet British National Party, BNP] med den nå beryktede uttalelsen: «Jeg har delt platform med David Duke, som engang var medlem av Ku Klux Klan, et fullstendig ikke-voldelig et, forresten».

Som vi alle lo – hvem kunne ikke se det absurde i Griffins advarsel?

Hvilket er hvorfor det er så vanskelig for meg å bære så mange europeeres manglende evne til å se og reagere hensiktsmessig på den uakseptable ekstremismen som er blitt mainstream i muslimske samfunn.

Mens Griffins tvetydighet blir plukket opp umiddelbart, får muslimske talsmenn hele tiden slippe unna med unnvikende ord hele tiden. Det generelle mønsteret er dette:

«Å gjøre/støtte [Sett inn avskyelig synspunkt] er uislamsk. Dette er Storbritannia. Islam befaler britiske muslimer som bor i Storbritannia å adlyde britiske lover.»

Tvetydigheten her er «Storbritannia» og «britisk». Legg merke til dem, og fortvil, som jeg gjør, over at intervjueren enten ikke legger merke til det og bestemt ikke vil spørre: «Et øyeblikk, hvorfor tar du forbehold? Mener du at det er ok for ikke-britiske muslimer å [sett inn avskyelig synspunkt] utenfor Storbritannia eller i et ideelt islamsk samfunn?»

Den bitre ironien er, beklager Amanpour, at hvor motbydelige Griffin, Duke og deres respektive grupper enn er, så tviler han på at særlig mange som tilhører BNP eller KKK faktisk går inn for å henrette ikke-hvite – selv ikke i en skrudd «ideell» verden. Men om de gjorde, så ville det være utenkelig at de slapp unna med å si noe sånt offentlig uten å pådra seg alvorlige juridiske konsekvenser og massiv negativ omtale.

– Så hvorfor er det så mye mindre forkastelig for en muslimsk talsmann å si hos BBC at homofile bør drepes? Er virkelig livet til en homoseksuell mann mindre verdt enn en svart manns?, skriver Amanpour og spør:

– Hva skjedde med rasjonaliteten?

Harry`s Place avslører så altfor ofte at det i hele Europa finnes moskeer, islamske sentre og islamske studentforeninger hvor muslimer ikke har noen betenkeligheter med å åpent erklære sin støtte til den type «ideell islamsk stat» som Baksh ønsker seg.

De gjør det i trygg forvissning om at De rettenkende høflig vil stikke fingrene i ørene og se den andre veien, samtidig som tåpelige organisasjoner som Hope Not Hate (HnH) og den litt skumlere Unite Against Fascism (UAF) og militante antifascistiske organisasjoner i Europe nådeløst vil angripe enhver som høyrøstet kritiserer de personene eller gruppene som har og fremmer en så forferdelig verdensanskuelse.

Hvilken ironi.

I en rasjonell verden ville Baksh nå vært en sosial paria, rettforfulgt for hat-kriminalitet og samtidig uopphørlig jaget av antifascistiske aktivister.

Men i virkeligheten vil han fortsette å bli oppskattet som en «leder for miljøet», uten tvil fetert av Lutons store og gode – kommunestyret, fellesskapspoliti-initiativet, medier og den politiske klasse.

I tillegg er det ingen tvil om at han vil bli hilst velkommen med åpne armer på ethvert UAF-møte han valgte å delta på. Faktisk ser det ut til at han ville befinne seg blant likesinnede.

Mehrdad Amanpour mener at hvis man ba et medlem av «De store og gode» om å beskrive hva de forestiller seg at en moderat muslim tror, så ville de sannsynligvis foretrekke å beskrive synspunktene til en som ham fremfor synspunktene til en som Baksh. Men hvis samme person ble bedt om å opprette en relasjon til en «representativ» muslim, ville vedkommende hver gang gå til en person som Baksh. – Og der har du selvmotsigelsen – selv om det er praktisk å forstille seg i offentligheten, vet mediene og den politiske klasse innerst inne at folk som meg ikke lenger er representative for britiske muslimer, skriver han.

Han lister opp sine synspunkter, som er omtrent de samme som for de fleste moderate muslimer:

Han mener at avstraffelse etter hudud-lovene er galt – å drepe eller lemleste et menneske kan aldri rettferdiggjøres. Han støtter ytringsfrihet, selv når den er kritisk til profeten eller utfordrer noen muslimers overbevisninger. Han mener at voksne skal være fri til å ha frivillig sex med hvem de ønsker i det private. Enhver muslim skal være fri til å forlate islam. Og helt avgjørende: at disse rettighetene skal gjelde her, alle steder til alle tider. Han legger til at han tror at når det gjelder nevnte «forbrytelser», om de nå er det, tilkommer det Allah alene å dømme.

Men om Amanpour som muslim ikke er alene om å ha disse overbevisningene, er folk som ham overlatt til seg selv. – Vi står overfor overveldende fiendtlighet fra det såkalte «store flertall av moderate muslimer». Vi blir beskyldt for å skape uro (fitna) og for å være frafalne (murtada), og som sådan er vi, i likhet med homofile, garantert dødsstraff i Baksh «ideelle islamske stat», fortsetter han.

Det er ironisk at i det moderne Storbritannia, er det langt, langt farligere for meg å erklære min tro offentlig, enn det er for Baksh å erklære sin.

Hvilken sjanse har folk som meg når de «Store og gode», de liberale mediene og de «anti-fascistiske» organisasjonene, som burde støtte og forsvare oss, istedet støtter og forsvarer dem som mener at vi bør dø? I deres «ideelle» verden.

De ryggradsløse mediene. De prinsippløse fagforeningene, universiteter og studentforeningene som vender det blinde øye til den ondskapen som fremmes i deres midte. De hyklerske «antifascistiske» organisasjonene, som muliggjør og forsvarer hat. Og mest av alt: den spyttslikkende politiske klasse. Skam dere alle sammen.

«Ekstreme» er stille og rolig blitt «moderate», mens europeerne har vært for høflige og prinsippløse eller for feige til å protestere.

Det er dem som sier: «Islam trenger en reformasjon». Til dem vil jeg si: «Se deg omkring – reformasjonen har allerede funnet sted.»

Amanpour viser til Ali Eteraz, som har skrevet om saken i Guardian:

«Ifølge det 18. århundredes opptegnelser, hadde Det ottomanske riket – islams herskende makt – ikke pisket, fengslet eller eksekvert dødsdommer over ekteskapsbrytere på nesten 400 år. De tradisjonelle ottomanske juristene hadde påberopt seg koranens «fire vitner»-regel, hvilket i praksis gjorde bevisførsel for utroskap tilnærmet umulig.

Så kom en selvutnevnt islamsk reformator ved navn Abdul Wahhab… Wahhab sa at én fremskaffet tilståelse var nok til å steine noen til døde og fortsatte så med å gjøre nettopp det.»

I løpet av de siste to årtier har saudierne brukt minst 87 milliarder doller for å spre wahhabismen til utlandet.

På samme tid har konkurrerende fundamentalistiske shia- og sunnibevegelser blitt aggressivt promotert i hele Europa, med massiv støtte fra land som Iran og Qatar.

Moderat islam er så godt som død. Den hadde ikke en sjanse.

Overalt i Europa idag kan noen anbefale en utopi hvor homofile og frafalne skal drepes, og ikke desto mindre forvente å bli betraktet som «moderat», fullt berettiget og fortjent til toleranse og respekt. De kan til og med kalle seg selv «antifascistisk».

Så lenge Utopia er «et ideelt islamsk samfunn».

Mehrdad Amanpour avslutter med å avlegge Norge et besøk, i form av et videoklipp fra et møte i en av landets største muslimske organisasjoner; den selvutnevnt moderate Islam Net. Latterlig påstand, tenker du kanskje, men når de benevner seg som moderate er de faktisk helt på linje med Aftenposten, øvrig presse og myndighetene, ettersom de alle behandler Islam Nets meningsfeller i f.eks. Taw­fiiq Isla­mic Cen­ters som nettopp det.

Det er de ikke. De er alt annet.

 

 

Lars Akerhaug om det samme på minervanett: http://www.minervanett.no/sporsmalene-aftenposten-ikke-stiller/