Gjesteskribent

Da forfatter Melanie Philips advarte i boken Londonistan om at Storbritannia er et arnested for islamsk terrorisme ble hun utskjelt:

For fire og halvt år siden skapte en bok jeg hadde skrevet en liten sensasjon.

Den het Londonistan, og handlet om på hvordan Storbritannia – forbløffende – hadde blitt det viktigste senteret, utenfor den islamske verden, for produksjon og eksport av islamsk terrorisme.

Verre enda, skrev jeg, selv etter 911-angrepet og 7/7 undergrunns- og bussbombene nektet britiske politiske-, juridiske- og sikkerhetsinstitusjoner å ta fatt i trusselen militante muslimer som ønsker å erobre Storbritannia for islam utgjør for landet.

Som takk for anstrengelsen ble jeg kalt «sinnsyk» av the Guardian, «skrullete», «alarmistisk», hysterisk» og selvfølgelig: «islamofobisk».

Faktisk var det vanskelig å få boken publisert i det hele tatt. Den ble avvist av hvert eneste ordinære London-forlag fordi de anså mine synspunkter som farlig ekstremisme. En bemerket til og med: «Jeg tar heller giften ricin enn å utgi dette.» Trivelig!

En stund så det ut som om boken bare ville bli publisert i USA – men et par uker før den amerikanske utgivelsen, meldte et lite britisk forlag seg tappert frivillig til å publisere den her.

Gitt den skremmende naturen av hva jeg skrev i boken gir det meg virkelig ingen trøst å si dette – men faktum er at helt siden den ble publisert har en jevn strøm av avsløringer bevist at jeg hadde helt rett.

Denne uken fikk vi vite at Taimour Abdulwahab Al-Abdaly, som sprengte seg selv i et terrorangrep i Stockholm, var enda en radikalisert muslim uteksaminert ved et britisk universitet. Han var bare den siste i en uopphørlig rekke av britiske muslimer som har begått terrorangrep i andre land. Og mange har blitt utdannet til et høyt nivå i Storbritannia.

I løpet av det siste tiåret, har rundt 30 muslimske akademikere eller studenter ved britiske universiteter vært involvert i islamsk-inspirert terrorisme, inkludert tidligere University College London-student Umar Farouk Abdulmutallab, som er tiltalt for å ha forsøkt å sprenge et amerikansk passasjerfly med eksplosiver skjult i underbuksene.

Som for Luton – der Abdulwahab bodde og gikk på universitetet – har dette lenge vært ansett som et drivhus for islamsk ekstremisme.

Så hva skyldes det, med sikkerhetstjenestens jevne, skremmende advarsler om at de overvåker mer enn 2000 farlige, muslimske fanatikere og dusinvis av terrorplaner, at Storbritannia fortsatt feiler så til de grader med å tøyle sin hjemmesnekrede industri av islamsk terrorisme og ekstremisme?

Som jeg påpekte i min bok, lever mesteparten av det britiske establishment i fornektelse av hva det er oppe mot. Våre ledere vet at terrorisme er en stor trussel.

Men de forblir villet blinde for det faktum at terroristenes ultimate mål, islamiseringen av Storbritannia og Vesten, også forfølges av islamske grupper som ikke er voldelige, såvel som de som er.

Selvfølgelig; millioner av britiske muslimer skyr vold eller ekstremisme. De ønsker bare å leve fredelig og nyte fordelene av vestlig demokrati og menneskerettigheter.

Siden de og deres barn selv er blant de fremste ofrene- og målet for islamistiske fanatikere, ber de dessuten den britiske regjeringen om å slå ned på slik ekstremisme.

Men her er den mest forbløffende tingen jeg undersøkte i boken min. For establishment er så kraftig gjennomsyret av en dødelig cocktail av politisk korrekthet, multikulturalisme og «menneskerettighetslov» som, langt fra dempe islamsk ekstremisme, faktisk har næret flammene.

I løpet av de siste tiår, og mer, har dommerne gjort det nesten umulig å vokte Storbritannias grenser mot uønskede eller å kaste ekstremister ut av landet.

Universiteter har skammelig nok nektet å slå ned på ekstremister, selv om utallige muslimske studenter blir radikalisert av islamistiske predikanter der – og ikke mindre enn fire presidenter for universitetenes islamske studentforeninger (Islamic Society) har vært involvert i større terrorhandlinger.

Politikernes idiotiske forsøk på å uskadeliggjøre islamsk raseri ved å berolige det muslimske samfunnet har finansiert organisasjoner som har vist seg å være ekstreme.

Enda mer ekstraordinært; regjeringen fortsetter å ansette radikale islamister i Whitehall – som politiske rådgivere for å dempe islamsk ekstremisme.

Den grunnleggende årsaken til denne tilnærmingen er at establishment nekter å erkjenne at islamsk terrorisme er forankret i religiøs fanatisme – en ekstrem tolkning av religionen som tilsier at muslimer må innføre islamsk lov i hele verden.

Mens de fleste britiske muslimer absolutt ikke aksepterer denne tolkningen, er den forankret i teologi og historie, og støttes av de store religiøse autoritetene i den islamske verden.

Så virkelig moderate muslimers stemme blir ikke hørt. Derfor har ekstremistene kontrollen. Og måten de har tenkt å nå sitt mål på er gjennom en knipetangsmanøver bestående av både terrorisme og kulturell infiltrasjon for å vinne sosial, økonomisk og politisk makt.

Trusselen om vold gjør det mer sannsynlig at de vil lykkes i å infiltrere britiske institusjoner, som sin tur gjør det stadig vanskeligere å dempe radikalisering. Det galvaniser også ekstremistene, som helt korrekt oppfatter at samfunnet de har i sikte ikke har mage til å ta opp kampen.

Det er nettopp dette som skjer i Storbritannia. Fordi sikkerhetstjenesten og våre politiske myndigheter har definert ekstremisme som [noe som] involverer vold, er de blinde for den stadige prosessen av islamisering som finner sted.

Forbausende, tolererer de – og til og med oppmuntrer – den nådeløse innføringen av islamsk religiøs lov. Men denne står i motstrid til britiske verdier – og ikke bare fordi den fornekter kvinners menneskerettigheter, homofile eller alle som ønsker å avsverge islam.

Grunnleggende anerkjenner den ingen overordnet myndighet for loven i landet, som den derfor hevder seg mot.

Men det er et grunnleggende prinsipp i det demokratiske samfunnet at èn lov må gjelde for alle. Og likevel vendes det blinde øyet til shariadomstoler som ikke bare avgir vurderinger som undertrykker kvinner i familierett, men også utmåler sanksjoner i straffesrettslige spørsmål i dagens Storbritannia.

I tillegg har det vært en enorm vekst av islamsk finanssystem her i landet – til tross for at dette fungerer som en paraply for finansiering av islamsk terrorisme, og er et redskap til å legge enda mer press på britiske muslimer for å underkaste seg sharialover.

Nesten hver uke kommer flere eksempler på måten britisk kultur gir vei til islamsk praksis til overflaten. Som BBC Panorama-programmet nylig viste, underviser noen muslimske skoler elevene i å hate «vantro» – alt under nesen til Ofsted [nasjonalt kontrollorgan for skoler].

Og stadig flere utdanningsinstitusjoner serverer halalkjøtt til alle elever – uten å engang informere offentligheten om denne religiøse praksisen. London er base for tre muslimske TV-kanaler – alle med tilknytning til fanatiske islamske organisasjoner eller regimer.

Kort sagt, det pågår en stødig islamisering av Storbritannia – og establishment er tilsynelatende paralysert som en hare fanget i frontlyset.

Fire år siden avleverte jeg en advarsel i boken min. Et land som ikke engang kan få seg til å sett navn på naturen til fienden det står overfor, vil bli slått av den fienden.

Stockholm-bomberen er bare den seneste eksporten fra Londonistan – og hvis ikke regjeringen kommer seg opp fra knestående og endrer sin katastrofale strategi, frykter jeg i aller høyeste grad at han ikke vil bli den siste.

Daily Mail: How I was reviled for warning that Britain is a hotbed of Islamic terrorism