Gjesteskribent

I går la den britiske regjeringen frem handlingsplanen for anti-terrorisme, Contest 2. Storbritannia vurderer trusselsnivået som høyt, og mener at det er stor sannsynlighet for at et terrorangrep kan skje når som helt og uten forvarsel. Contest 2 etterfølger Contest 1, som besto av 4 strategier: beskytte (protect), følge (pursue), å forberede (prepare) og avverge (prevent).

Regjeringens innsats hva gjelder å «avverge» høster imidlertid kraftig kritikk fra flere hold. En studie fra tenketanken Policy Exchange finner at nær 900 millioner kroner av skattebetalernes penger har blitt brukt på reaksjonære muslimske grupper, i håp om at det å bygge opp disse gruppene på et eller annet vis ville avlede radikale fra å slå inn på en voldelig vei. Rapporten «Å velge våre venner klokt» fant at regjeringen tvert i mot har understøttet nettopp den samme islamistiske ideologien som spyr ut illiberal, intolerant og anti-vestlig verdensanskuelse.

Rapportens forfattere – tidligere Hizb Ut-Tahrir-medlem Shiraz Maher og Martyn Framton – la til at «politiske og teologiske ekstremister, som opererer med autoriteten de har oppnådd gjennom offisiell anerkjennelse, indoktrinerer unge mennesker med en ideologisk fiendtlighet til vestlige verdier. En ny generasjon blir radikalisert, av og til finansiert av akkurat de samme midlene som er avsatt til å bekjempe radikaliseringen.»

Det er på tide å snakke høyt om de britiske islamistene, for vi skal ikke finansiere grupper som er fiendtlige til vår livsform, skriver kommentator Philip Johnston i The Telegraph:

«Regjeringen vil lansere en ny anti-terrorstrategi, kalt Contest 2. For dem som gikk glipp av Contest 1, er en kort forklaring på sin plass. Den har 4 deler: to protect, to pursue, to prepare and to prevent.

Hvem av disse ville du anse som viktigst? Hvis jeg skulle foreta en vill gjetning, ville jeg tippe at flesteparten av oss ville anse at å avverge terrorist-angrep fra å skje i det hele tatt, er det viktigste aspektet i en slik strategi. Vi skal være forberedt, selvfølgelig, på å motstå dem; og vi skal oppklare hvem som sto bak. Vi skal også beskytte folket med direkte sikkerhetstiltak og med god etterretning. Men hvis vi kan hindre dem i å finne sted, så ville det være best.

Så det er litt rart at når Gordon Brown uthevet den oppdaterte handlingsplanen (Contest 2, min anm.) i en avis her om dagen, var «Prevent»-biten mye mindre prominent enn man forestilte seg at den burde være. Det var snakk om «morderiske agenter for hat» og «kjernen Al-Qaida» – spøkelses-engelsk for sentralkommandoen som er basert i de lovløse grenseområdene i Pakistan og Afghanistan.

«Terrorister forblir oppsatt på å forårsake masse-død uten forvarsel, inkludert gjennom selvmords-bombing», sa herr Brown. Titusenvis av sikkerhetsvakter og butikksjefer har tilsynelatende nå blitt «trent og utstyrt til å håndtere et tilfelle og vet hva de skal se etter» (selv om dette var nytt for min lokale butikksjef da jeg gikk for å kjøpe avisen i går). Strategien vil også «rette seg mot de langsiktige årsakene – å forstå hva som gjør at folk blir radikalisert, slik at vi kan stanse prosessen». Og det var omtrent det som ble sagt om «Prevent».

Den unektelige sannheten – at ekstremistene som faktisk vil utføre et terrorangrep, lever blant oss og trenger å bli konfrontert her og nå, – ble ikke nevnt én eneste gang. I følge herr Brown «er vi i ferd med å utvikle en strategi for å takle terror-trusselen ved å takle de underliggende årsakene, de ektremistiske madrassaene og de lovløse territoriene der terroristene rektrutterer eller trener». Ikke her, vel og merke, men i Pakistan. Hans eneste bemerkning om at dette kan ha noe å gjøre med britisk-basert radikal islamisme, var en referanse til «en voldelig, ekstrem ideologi basert på en falsk tolkning av religion».

Er det ikke nødvendig, hvis vi skal takle denne trusselen, at vi i det minste er ærlige om hva som driver den? Regjeringen er uvillige til å kalle trusselen islamistisk og foretrekker å benevne den som «internasjonal terrorisme». Den har helt klart en internasjonal dimensjon, men flesteparten av de rundt 80 menneskene som er dømt eller fengslet for terrorist-virksomhet de siste cirka 3 år er britiske eller har levd her – akkurat som de som sto bak bombene 7. juli 2005.

Grunnen til at det er viktig å erkjenne utfordringens rette natur er at det bare er slik man kan utvikle en korrekt strategi for å takle den. Dette er noe herr Brown var veldig uttalt om da han ble statsminister, men som han har blitt mer tilbakeholden med siden: en utvilsom og entusiastisk omfavnelse av britiske verdier som toleranse og liberalt demokrati.

En ny studie utført av tenketanken Policy Exchange fant at næmere 90 millioner pund av skattebetalernes penger har blitt brukt på reaksjonære muslimske grupper i håp om at det å bygge dem opp på et eller annet vis ville avlede radikale fra en voldelig vei. Rapporten fant at regjeringen «understøtter nettopp den islamistiske ideologien som spyr ut en illiberal, intolerant og anti-vestlig verdensanskuelse».

Rapportens la til at «politiske og teologiske ekstremister, som opererer med autoriteten de har oppnådd gjennom offisiell anerkjennelse, indoktrinerer unge mennesker med en ideologisk fiendtlighet til vestlige verdier. En ny generasjon blir radikalisert, av og til finansiert av akkurat de samme midlene som er avsatt til å bekjempe radikaliseringen».

Dette er svært bekymringsfullt. Det er ikke mye poeng i å «trene 60.000 mennesker», hvis det er det som har skjedd, til å gjenkjenne en selvmordsbomber eller å evakuere folk fra offentlige områder hvis vi ikke kan stoppe radikaliseringen til å begynne med. Det er også forvirring i regjeringen om målet for denne tilnærmingen. Det bør ikke bare handle om å takle problemet, men om uten skam å fronte britiske verdier og insistere på lojalitet til dem. Vi bør ikke finansiere muslimske organisasjoner bare fordi de kanskje står opp og fordømmer terrorisme, selv om det er viktig. De av oss som finansierer disse programmene vil også at mottakerne fordømmer hele den anti-vestlige doktrinen som de radikale sprer.

Å bekjempe ekstremistisk propaganda er en god anvendelse av offentlige penger, forutsatt at pengene går til de riktige menneskene. Likevel er det en stadig økende bevismengde for at de ikke gjør det. Det er nødvendig med en langt mer aggressiv og offentlig utfordring av de aspektene av islamsk radikalisme som er uforenelige med et liberalt demokrati: idèen om at en pan-islamsk stat eller et kalifat er et akseptabelt politisk mål; eller at sharia-lover bør tillates noe sted i dette landet; eller at jihad (hellig krig) bør støttes rundt i verden som en tros-erklæring. Det handler om å identifisere og stå opp for delte verdier. Ingen later som om dette er enkle saker. Men det er ikke noe poeng med at regjeringen unngår dem til fordel for «sosial harmoni» hvis regjeringen bare ender opp med å imøtekomme – og til og med finansiere – grupper som er fiendtlige til de grunnleggende pilarene for vår samfunnsform.»

The Telegraph – Philip Johnstone: Time to speak up about Britain’s Islamists

Min oversettelse