Gjesteskribent

Da soldater som hadde tjenestegjort i Irak marsjerte gjennom Luton brøt helvete løs. Muslimer protesterte, hvite innbyggere gjorde opprør og borgermesteren, som er sikh, ble brutalt angrepet. Kan dette multikulturelle samfunnet noensinne finne fred – eller er dette utbruddet etter en lenge ulmende spenning et tegn på at enda verre ting er i vente?

Senere samme dag, etter at paraden var ferdig, gikk Kier over St Georg Square i sin skjorte med det engelske flagg på – «Eng-er-land! Eng-er-land! Eng-er-land!» hadde folkemengden ropt til de som protesterte. Kier var ennå harmfull over det han akkurat hadde vært vitne til i Arndale. Han hadde en fetter i familien, en venn som var blitt drept i kamp. Kier tenkte: jævla muslimske ekstremister. Hvordan våger de!

Det var da han så borgermesteren krysse plassen. Han gikk som en hane i sine gevanter og med sitt kjede. Han var asiatisk. Kier tenkte at han var muslim og at det var hans feil. Han var byrådets leder og byrådet hadde gitt tillatelse til at ekstremistene fikk protestere. Faen heller, tenkte Kier, som sprang mot han og sparket han i ryggen. Byrådsmedlem Lakhbir Singh, Lutons borgermester, en troende sikh, altså ikke en muslim i det hele tatt, snublet og falt forover mens han prøvde å vegre seg med hendene. Kier snudde seg rundt og før politiet klarte å gjøre noe sprang han bort.

Det ville vært som en farse hadde det ikke vært så trist og ubehagelig, dette korte øyeblikket i det moderne og multikulturelle Storbritannia. En sikh med turban hadde blitt tatt for å være en muslim av en hvit kunnskapsløs ungdom som i sinne ikke kunne uttrykke seg annet enn gjennom spark.

Hendelsen ble fanget på film, men det tok en stund før politiet fikk tak i Kier. Han ble arrestert seks uker senere utenfor Luton Town Football Club, som ligger midt i Bury Park, det muslimske området av byen. Kier McElroy, en hvit ungdom på 18, hadde sett en B-kamp mot Peterborough United.

Av en eller annen uforklarlig grunn ble angrepet holdt hemmelig og borgermesteren gjort utilgjengelig i ukene før Kiers arrest. Han ville ikke snakke med meg i forbindelse med denne artikkelen og jeg hørte om angrepet kun gjennom en kontakt i byen etter at Kier ble siktet.

«Det er politisk korrekthet, er det ikke,» sa Kier til meg etter å ha blitt sluppet fri fra varetekt. «Vi føler at vi blir behandlet annerledes. De vil ikke legge noen skyld på de asiatiske gutta, vil de vel?» «Vi», er selfølgelig de hvite gutta. Luton har blitt delt langs rasemessige linjer etter nylige hendelser. Mange av byens hvite ungdommer er rastløse og flyktige, og mange av de andre ekstremistene på ytre høyre fløy – National Front (NF) og British National Party (BNP) – sirkler som gribber. Det er ikke første gang at byens omlag 30.000 muslimer frykter en rekyl, provosert, slik de ser det, av handlingene til noen få ekstremister, eller bråkmakere, som jeg ofte har hørt dem bli kalt.

Rykter og mistenksomhet bidrar til økt spenning. Jeg hørte om en hvit mobb som planla å storme rådhuset fordi de trodde at byrådet var tatt over av Al-Qaida sympatisører. Det gikk også rykter om en kampanje fra de muslimske ekstremistene der de ville skremme svarte og hvite bort fra hjemmene deres i Bury Park (dette viste seg å være et rykte i forlengelsen av at en psykisk syk pakistansk ungdom hadde kastet stein). En rekke protestmarsjer var blitt planlagt og avlyst, eller hadde bare løpt ut i sanden etter at folkene bak visstnok var blitt redde.

Blant de som snakket om å organisere marsjer var en hvit mann som het Paul Ray og som ikke engang bodde i Luton. Han driver Lionheart, en blogg der det synes som at han gjenkjemper middelalderens korstog; den gode kristne mot de muslimske horder. Han er nylig mistenkt for å oppildne til rasehat. En mann som skrev et stykke i den lokale avisen The Luton News, med fullt navn og adresse, spurte retorisk hva han skulle gjøre med muslimer som demonstrerte og angrep «våre soldater». Hans donasjon til BNP var allerede i posten fortalte han leserne. NF og BNP postet bilder av Luton-ekstremistene på sine nettsider. «De bildene vil øke oppslutningen vår med 2% i neste valg,» ble jeg fortalt av BNPs talsmann Simon Darby.

Alle la skylden på andre. De hvite anklaget myndighetene for å la det hende og politiet for handlingslammelse – hvorfor arresterte de dem ikke? De moderate muslimene klandret ekstremistene og ekstremistene klandret de moderate for feighet. Myndighetene klandret media for å oppildne stemningen gjennom måten de dekket paraden på og gjennom skildringen av muslimer.

Mange, spesielt utenforstående, trodde at bråket startet med soldatparaden 10. mars, og det er sant at hendelsene den dagen ble kringkastet over hele verden og på nytt satte et negativt søkelys på en by som lenge har strevd med sitt rykte. Hvem i all verden dro til Luton uten at de bodde eller arbeidet der eller brukte flyplassen?

Men selvfølgelig, resten av verden kjente lite til den lenge ulmende spenningen i byen og dens kamp for likevekt – samfunnsstabilitet, i tidens sjargong – gjennom mange år; en periode kjennetegnet av økende rasemessige og kulturelle forskjeller. Det er historien om vår tid – kampen som vi alle kjemper, med våre rasemessige og religiøse forskjeller, om å akseptere disse forskjellene og leve fredelig sammen. Og så denne vanskelige balansegangen mellom konkurrerende ytringsfriheter: friheten til å marsjere, friheten til å protestere, retten til å være fri for religiøst eller rasemessig hat eller trakassering. «Jeg er ikke rasist, men», sa en hvit mann i middelalderen fra Luton til meg, «hvis de ikke liker seg her, hvorfor drar de ikke bare til helvete hjem?»

Luton er ett av de stedene der nye grupperinger fra utlandet har slått seg ned. Tidligere var det muligheter for alle typer arbeid og kommunale boliger var det flust av. Luton var en gang berømt for sin hatteproduksjon, men fra ca 1905 ble byen et senter for bilindustrien med Vauxhall Motor som det ledende selskapet. Over 30.000 mennesker jobbet på bilfabrikken i glanstiden, men produksjonen ble lagt ned i 2002. Siden har byen vært i økonomisk tilbakegang. I årene etter krigen så var det i hovedsak irske og skotske arbeidere som kom til byen. Så kom de økonomiske immigrantene fra Karibia, hovedsakelig Jamaica, fulgt av et enda større antall asiatere, hovedsakelig fra Pakistan og Bangladesh, og så nylig østeuropeere, mest fra Polen. De fleste av disse nye grupperingene bosatte seg i Bury Park for så å finne seg andre steder å bo etterhvert. Men asiatene, spesielt muslimene, har gjort Bury Park til sin egen bydel. De har gjort den om til en pulserende og dynamisk utpost av Sør-Asia. I denne byen med 184.000 innbyggere, er ca 35.000 av sørasiatisk opprinnelse, i underkant av 30.000 er muslimer.

Jeg tror ikke at den britiske hæren tvilte på sin rett til å feire hjemvendte soldater fra Irak med en serie triumferende parader i byområder rundt omkring i landet. 2nd Battallion fra Royal Anglian Regiment, basert i Tyskland, hadde i en årrekke rekruttert fra Luton-området. Det er liten tvil om at hæren så for seg en kombinasjon av stolthet og propaganda da de inviterte folk til feiring tirsdag 10. mars. Folkefesten skulle ære regimentet, kjent som Rovjegerne (The Poachers), ved hjemkomsten etter sin andre seksmånedersperiode på to år.

Soldatene hadde på seg sine nyvaskede og nypressede ørkenuniformer og bar geværer med bajonett, etter tillatelse fra byens myndigheter. Samtidig med at soldatene samlet seg til avmarsj i Park Street West, rundt klokken 12:30, ble en annen ansamling observert i nærheten. Politiet i Bedfordshire hadde gitt gruppen av motdemonstrerende muslimske ekstremister navnet Oppfordring til underkastelse (Call To Submission). Demonstrantene selv lo av denne betegnelsen da jeg fortalte dem om den. Men da jeg ba den uformelle lederen av gruppen, Sayful Islam, om å komme med et annet ord for «ekstremist» som han heller ville bli identifisert med, så foreslo han «underkaster». Han har underkastet seg islam, slik alle muslimer har det, selv om ikke alle har underkastet seg nok ifølge Sayful. Han hadde sett at vi alle, ikke bare muslimer, underkastet oss islam og sharia-lovgivningen. Han ville imidlertid argumentere for at dette ikke nødvendigvis betyr at man steiner ekteskapsbrytere og kapper hender av tyver. Det er kun i svært sjeldne tilfeller, ifølge Sayful. Han betrakter seg ennå som tilhørende gruppen Al-Muhajiroun, hvis grunnlegger, Sheikh Omar Bakri Mohammed, risikerer dødsstraff i Libanon etter å ha blitt dømt for opplæring av Al-Qaida-terrorister. Bakri ble utvist fra UK i 2005 etter at han i flere år hadde lovprist terror og oppfordret folk til å bli terrorister. Han har også uttrykt motstand i forhold til å drepe uskyldige og han har noen ganger sagt at hans tale kun var retorisk, den måtte ikke tas bokstavelig.

Myndighetene var derimot overbevist om at Al-Muhajiroun spilte en viktig rolle i radikaliseringen av unge muslimer, slik at de kunne bli brukt i terrorvirksomhet. I oktober 2001 ble det rapportert at tre unge menn fra Luton, rekruttert av Al-Muhajiroun, var blitt drept mens de kjempet sammen med Taliban i Afghanistan. Historien har blitt gjentatt mange ganger uten gyldig kildehenvisning. Ifølge Sayful går to av disse unge menn ennå omkring i Luton og den tredje døde under omstendigheter som ikke nødvendigvis har sammenheng med kamphandlinger.

Al-Muhajiroun opphørte i 2004, like før gruppen ble forbudt. Men Bakris støttespillere, inkludert de i Luton, følger fortsatt sin leder. De er nå en del av den islamske sekten Ahlus Sunnah Wal Jamaah. Denne gruppen følger stort sett de samme prinsipper som Al-Muhajiroun. De hevder at demokrati er uislamsk og et hinder for den etterlengtede islamske stat med sharialov. De er sunnimuslimer og deres trosfortolkning kan være streng og ubøyelig og i opposisjon til alle som tenker annerledes.

Sayfuls gruppe har vært et kjent syn i Lutons gatebilde i flere år. Så langt tilbake som St Georgs dag i 2004 okkuperte hvite motstandere gruppens tilholdssted utenfor Don Millers-bakeriet i sentrum. De satte opp banneret – «Forby Luton-Taliban».

Gruppen setter opp en bod der nesten hver lørdag ettermiddag. Tirsdager er de ofte utenfor Luton Sixth Form College. Fredager etter bønnen er de på fortauet ved butikken Rani Fashions i Dunstable Road. Dette er i hjertet av Bury Park og de er noe motvillig tolerert av de muslimske eierne av kles-, mat- og gullsmedbutikker i området. I januar 2008 var de involvert i en konflikt med shiamuslimer som da hadde sin årlige minnehøytid for martyriet til profetens barnebarn. Shiaene regner ham som profetens rette arving. Sunniene godtar ikke at dette barnebarnet mottok noen guddommelige utnevnelse. Sayful og hans gruppe møtte opp med en megafon som de brukte til å rope ut at shiaene ikke var sanne muslimer. Shia-mennene var barbrystede og slo seg selv med knyttnevene. Denne januarmåneden hadde shiaene samlet seg utenfor moskeen mange mener er Sayful og hans gruppes hjem – Call to Islam Education Center i Bury Park Road. Shia-supporterne la filmer av seg selv utenfor senteret på YouTube, sammen med nedrakkende kommentarer. Den økonomiansvarlige for senteret, Farasat Latif, sukket da jeg spurte ham om hans forhold til Sayful Islam. Latif ville beskrevet seg selv som ortodoks, men selv om hans klesstil er lik ekstremistenes så betyr ikke det at han selv er en ekstremist. Han var klar på at hans egen ortodoksi aldri ville tillate terrorstøtte. I hans islamfortolkning var man bundet til å leve innenfor landets lover og til å akseptere den demokratiske prosess, selv om du ikke hadde tiltro til den.

Sayful var skuffet over Call To Islam-senteret. De kompromisset og ville aldri komme til paradiset. De var ikke ulik de muslimene han hadde kranglet med under valgkampen for byrådet. En av byrådsmedlemmene hadde invitert Sayful hjem til seg. Etter en lang samtale spurte han: hvorfor snakker du så vennlig til meg her hjemme mens du ute på gata angriper meg så voldsomt? Sayful sa at han aldri ville holde noe tilbake, at han ville bruke sin stemme der det var nødvendig og aldri kompromisse. Slik den lære han trodde på ville sagt det: hans synspunkter var faste, men de ville gjøre ham fremmedgjort i samfunnet. Det er hva han og hans medtroende var, fremmede blant oss. Sayful nølte ikke med å protestere mot soldatenes hjemkomstparade. Han sier også at han visste at folk ville reagere mot protestene. Han forsøkte derfor å holde en lav profil og unngå vold.

Politiet hadde avtalt å møte gruppen klokken 12:30. De ville se plakatene deres og finne en plass for dem litt bortenfor marsjruten slik at de ikke ville bli lagt merke til.

Ting begynte å gå galt da gruppen ikke kom samlet. Den ble delt på vei fra Bury Park slik at bare halve gruppen sto på den avtalte plassen ved Don Millers-bakeriet. Den andre halvdelen befant seg plutselig på andre siden av paraderuten og kunne ikke lett bli forenet med de andre. Denne andre gruppen ble holdt i sjakk av politiet bak rådhuset, på toppen av Gordon Street, mye nærmere marsjruten.

Likevel, en journalist jeg snakket med som filmet hele ruten la først ikke merke til demonstrantene og fanget dem heller ikke på film. Det var først da han kom ned til St Georg Square – hvor borgermesteren sa at soldatene ikke skulle bli holdt ansvarlige for krigen i Irak – at kameramannen hørte bråk og gikk tilbake rundt rådhuset for å finne ut hva som skjedde. Ifølge politiet førte splittelsen av gruppen til at de ikke fikk undersøkt plakatene: «Engelske soldater er Basras slaktere». «Engelske soldater er kriminelle, mordere, terrorister». «Engelske soldater kan dra til helvete». «Den britiske regjering er en terroristregjering». «Muslimer reiser seg mot britisk undertrykkelse».

Halve landet var selvfølgelig mot krigen i Irak; hvite, asiatere, svarte, muslimer, kristne, de var alle enige. Men plakatene, uten tvil med fullt overlegg, var provokasjoner mot soldatene og deres venner og familier som kom for å se marsjen. Hvite folk, unge og gamle, menn og kvinner, som var der for paraden, ble oppbrakt over demontrantenes plakater og deres utrop. «Engelske soldater, babymordere!» var et slagord som spesielt provoserte soldatene og flere av de mange tusen menneskene som kom for å se dem, selv om de fleste ikke la merke til protestene der og da. For demonstrantene var det slik at et regiment som hadde avfyrt 36.000 skudd i Irak burde ta sin del av ansvaret for de mange sivile tapene – mødre og barn blant dem. Hæren og dens støttespillere ville argumentert med at demonstrantene burde ta deres klagerop til regjeringen, som hadde drevet krigen frem, og la soldatene som kun fulgte ordre være i fred. Men dette var ikke godt nok for Sayful Islam. «Ville vi unnskyldt Nazi-soldatene som utførte forferdelige hendelser med at de bare fulgte ordre?»

Politioffiseren med ansvar for Luton, Chief Superintendent Andy Frost, ville senere tenke lenge og hardt over beslutningene tatt før og i løpet av dagen. Skulle vi ha lagt ned forbud mot eller arrestert demonstrantene? Men de hadde også tidligere vært til stede med sine bannere og sin megafon – ved Luton Faith Day og ved Holocaust Memorial Day – og det hadde ikke vært noen direkte trussel mot den offentlige ro og orden. «Normalt sett kommer de og begynner sin protest mot krigen. De fleste ignorerer dem og går videre.» Men neste gang vil han nok tenke annerledes.

Han innrømmet at politiet hadde undervurdert bannernes slagkraft. «Når noen av publikum begynner å ytre sine følelser, så havner vi i den perverse situasjon at vi må gi politibeskyttelse til dem som forårsaker trøbbelet. Du kan se at de hvite tenker at dette ikke er riktig, men vi må opprettholde lov og orden og vi kan ikke bare la de hvite gi dem en omgang. Vi er i en skikkelig klemme her.»

Etter at paraden hadde gått forbi og den sinte menneskemengden ved Gordon Street ble tynnet ut, fulgte politiet den andre gruppen demonstranter ned til Don Millers-bakeriet. De var nå samlet i én demonstrasjon, men de var ikke flere enn 35. En mye større gruppe av stort sett hvite soldat-supportere begynte nå å samle seg foran demonstrantene. Politiet dyttet muslimene ned blindgaten Bute Street, mot inngangen til Arndale Centre. Sayful sier, i overensstemmelse med politiet, at han hele tiden spurte: «Er dette ok? Er dere fornøyd med hva vi gjør? Er vi innenfor loven?» Megafonen var et viktig protestvåpen. Men etter en stund ble det klart at den oppildnet mengden, så politiet spurte demonstrantene om de kunne stoppe å bruke den, noe de gjorde.

Mengden ble mer oppildnet og styggere i sin respons. «Eng-er-land, Eng-er-land, Eng-er-land». Eller: «Vi betaler velferden, vi betaler velferden, vi betaler velferden.» Dette var noe ironisk siden alle som var samlet tydeligvis ikke hadde noe bedre å gjøre en tirsdags ettermiddag. Muslimene var nå trengt tilbake ved bemanningsselskapet Blue Arrow. «Ta dem til Blue Arrow og gi dem en helvetes jobb,» ropte noen. En utagerende kvinne ropte: «De er alle i nattdrakten. Få på dere klærne!»

Det var et par hvite sammen med muslimene og en eller to asiater sammen med soldat-supporterne. Én sa til mengden: «De er ikke ordentlige muslimer, de er bare idiotiske bråkmakere!» Han ble applaudert. Noen kom seg ut på taket av Arndale, over demonstrantene, og tømte en pakke baconremser over dem. En høyst fornærmelig handling. Politiet ville likt å tiltale de som gjorde det, men de har ikke kunnet identifisere dem.

Chief Superintendent Frost var blant VIPene på St George’s Square da den fjerne lyden av roping begynte å bli hørt. Han og mannen ved siden av, rådmann Kevin Crompton, kommuniserte diskret med sms for å finne ut av hva som foregikk og de holdt hverandre orientert. Senere på Menzies Strathmore-hotellet så det ut som om soldatene og offiserene var upåvirket av det som hadde foregått. De sa at de hadde stått overfor verre ting i Basra. Frost sa til generalen: «Unnskyld for dette som har hendt.» «Slapp av. Ikke noe problem,» svarte generalen. «Gutta hadde en skikkelig fin dag og takk til folket i Luton.»

Kevin Crompton fra byrådet spekulerte i om han hadde sett ytre høyre-folk i mengden. Han tenkte på klesstilen og tilstedeværelsen av Union Jack og St Georg-flaggene. Men ingen, ikke engang politiet, var helt sikre på om de hadde vært der på en organisert måte, eller ikke. Da jeg ringte ham, spurte BNPs talsmann Simon Darby om jeg kjente til Luton og det «islamske problem». Han fortalte meg at han hadde noen medlemmer som var gamle soldater fra Rovjeger-regimentet. Han sa også, slik som rett er, at til og med soldater i tjeneste kan være medlemmer i rasehat-partier som BNP, så lenge de ikke har en aktiv rolle.

Fra antifascistenes organisasjon Hope Not Hate ble jeg fortalt at BNPs høyreekstreme rivaler, National Front, var en gjeng tapere fra Luton-området. BNP hadde en sterkere tilstedeværelse med et lokalt bystyremedlem fra det nærliggende området Markyate. Antifascistenes talsmann fortalte at han var overrasket over medieoppmerksomheten de muslimske demonstrantene fikk. Han hadde vært på demonstrasjoner med over 100.000 mennesker som knapt nok var blitt nevnt. En umiddelbar følge av medieoppmerksomheten med det tabloide fokus på de skrekkelige ekstremistene og «britene som hater Storbritannia», var en serie hevnangrep. En av demonstrantene, Jalal Ahmed, mistet jobben som stuer for easyJet ved Lutons flyplass. Politiet fortalte meg at det hadde vært ett eller to tilfeller med bacon sendt per post til muslimer. Farasat Latif ved Call To Islam-moskeen sa han hadde en venn som hadde blitt forfulgt og angrepet av en hvit mann som hadde pisket han med et belte. Kvinner han kjente hadde blitt spyttet på og behandlet dårlig, sannsynligvis fordi de hadde skaut. Mange muslimske kvinner holdt seg rett og slett borte fra bysentrum etter paraden. Det hadde vært det samme etter 7/7 bombene. Da hadde en kvinne han kjente fått en mursten kastet etter seg.

7. juli 2005 hadde de fire bombemennene reist fra Leeds, parkert bilen ved Luton stasjon og reist inn til London med toget. Bombene hadde de på ryggen. De drepte 52 mennesker. Blant dem en middelaldrende sosialarbeider, en svart kvinne fra Luton, Ojara Ikeagwu.

En av demonstrantene, Yousaf Bashir, levde med sin familie i Stopsley, et stort sett hvitt område av Luton. Naboene hang ut St Georg-flagg og vimpler for å minne ham på hvor han var. Så ble hjemmet hans angrepet. To biler fikk vinduene knust, to vinduer i huset og glasset i ytterdøren. Grafitti ble tagget på fasaden. Noen sier at det bare var et St Georg-flagg. Andre sier at det var et flagg og ordene «kom dere ut». Politiet satte en bil utenfor huset, men familien flyttet på grunn av frykt for sin sikkerhet.

Demonstrantene hadde aldri vært populære i Bury Park. Det ble ikke bedre etter hendelsene 10. mars. Sayful Islam vil ikke fortelle meg hvor han går for å be, han sier bare at han ikke er tilknyttet en spesiell moske. Men jeg ble fortalt at han og hans gruppe enten var bannlyst, eller i alle fall ikke velkommen, i de fleste av Lutons 15 moskeer, kanskje alle.

Han smilte keitete da jeg spurte om hans handlinger og meninger skapte konflikt mellom gruppemedlemmene og deres familier. «Ja, jeg mener, for å være ærlig, det gjør det, for våre familier er selvfølgelig bekymret for oss.» Han sa han hadde liten erfaring med rasisme under oppveksten i Luton. Som regel, sa han, når han bare kunne snakke med folk så skjønte de snart at de ikke bare var fanatikere eller ekstremister, men at de hadde gode poeng. De var heller ikke tapere eller uten utdannelse. Sayful Islam var faktisk balansert og langt fra fanatisk i våre samtaler. Det var verdt å minne seg på at representanter for Al-Muhajiroun åpenlyst hadde lovprist 9/11 angrepene, og var mistenkt for å dyrke frem jihadister i Afghanistan, Irak og Tsjetsjenia. Luton hadde fått statsmidler til initiativer som skulle hindre voldelig ekstremisme. Farasat Latif hadde hatt sitt eget antiekstremismeprosjekt betalt av EU.

Jeg ble mistenksom da jeg begynte å bli oppringt av en mann som kalte seg Mikey Birch. Han hevdet at han var en av disse som ville organisere marsjer mot byrådet og ekstremistene. Jeg kunne ikke verifisere identitetens hans og han fortalte meg at han kunne bli angrepet hvis han fortalte meg hvem han var og hvor han bodde. På den annen side viste mye av det han fortalte meg å stemme.

Birch var en av dem som organiserte en demonstrasjon som viste seg å være voldelig da en mengde på 200 unge menn, de fleste hvite, kom strømmende ut av Brookes pub og inn i bykjernen. Slik politiet fryktet, forberedte de en marsj inn i Bury Park. Politiet omringet dem og det kom til litt knuffing og noen ble arrestert.

«ASBO Sayful Islam», var en av plakatene den dagen [Anti-Social Behaviour Order, samfunnet legger restriksjoner på en person på grunn av antisosial adferd]. En annen var «NF [National Front. En nynazistisk bevegelse. Reds. anm.] kan dra til helvete». Mikey Birch dro dette frem som bevis på at protesten ikke hadde forbindelser til ytre høyre. Han sa at en håndfull NF-supportere hadde kommet, men de var ikke velkomne og ble bedt om å dra igjen. Problemet er at BNP er NFs erkerivaler i kampen for de hvite ekstremistenes støtte. «NF kan dra til helvete» kan dermed like godt være et slagord for BNP.

Birch sa at han ikke hadde noen tilknytning til noe høyreekstremt parti, men han sa også at hvis BNP hadde hatt makten i bystyret, så ville ikke Luton vært så fordomsfull mot muslimer. «Jeg er ikke en rasist, men», sa han, «jeg vil ikke at mine barn skal bli islamisert. Jeg vil ikke at de skal kunne tvinge sin religion på oss.»

Han var bekymret for antallet muslimske bystyremedlemmer i Luton og mente det var galt at ekstremistene hadde fått lov til å protestere, mens deres egne marsjer stadig ble forhindret. «Har Al-Muhajiroun eller Al-Qaida infiltrert byrådet? Folk sier det.» Det var Birch som fortalte meg at folk snakket om å storme rådhuset i protest.

«BNP vil gjøre det sterkt her fordi folk føler at de er det eneste partiet som går i rette med muslimske ekstremister. Og hvis politiet og byrådet ikke vil kjempe krigen mot Sayful Islam, da vil vi kjempe den for dem.»

4. mai var det et brannforsøk mot Call To Islam-moskeen, der de fleste tror at ekstremistene holder til. To hvite ble sett da de sprang bort. Det hendte ved midnatt, så det var ikke et forsøk på å skade mennesker. Likevel beløp de materielle skadene seg til 50.000 pund.

Men nå begynte det normale muslimske samfunnet i Bury Park å frykte det verste. De hadde fått nok av Sayful Islam og hans kumpaner. Sayful og to andre i hans gruppe fikk seg en omgang i Bury Park. Rundt 200 mennesker, for det meste unge muslimske menn, samlet seg spontant 24. mai for å forsvare seg mot nesten 500 hovedsakelig hvite demonstranter som kom sammen i sentrum. De fleste av disse tilhørte tydelig ytre høyre og var ute etter rasistisk vold. Ca. 100 bar hjemmelagede Sayful Islam-masker med djevelhorn. Ifølge politiet ble bare én asiatisk mann offer for et mindre overfall den kvelden. Latif fortalte meg imidlertid at det var flere alvorlige tilfeller av overfall som ikke hadde blitt rapportert. Dette var grunnen til at de unge muslimske mennene møtte opp. De ville hindre ethvert forsøk fra de hvite demonstrantene på en «invasjon» av Bury Park. Alvorlige sammenstøt ble avverget og muslimene ble beskyttet av opprørspolitiet, som arresterte ni blant de hvite demonstrantene og senere siktet to for mindre lovbrudd. Det har også blitt gjort fem arrestasjoner ved en tidligere marsj og tre arrestasjoner i [Sayful] Islams gruppe som en følge av demonstrasjonen 10. mars. Ingen har ennå blitt siktet for noe.

For to uker siden var Sayful Islams gruppe tilbake i Bury Park. De delte ut flygeblader og bønner. Call To Islam-moskeen besluttet å flytte dem og «overmannet» ekstremistene på gaten utenfor Rani Fashions. Politiet ble tilkalt, noen lokale helter kom til, noen slag ble utdelt, ekstremistene ble spredt. Ingen ble arrestert eller alvorlig skadet.

Men det er ennå farlige tider i Luton, og det er liten tvil om at offensiven mot de som demonstrerte mot soldatenes parade ikke er fullført. Det vil bli verre før det blir bedre.

Times Online: Fear and hatred on the streets of Luton, av David James Smith

Oversatt av Sorle S. Hovdenak

NB: Ordet «rase» har andre konnotasjoner i Storbritannia enn i Norge, og er standard i omtale av saker som omfatter minoriteter (f.eks. ord som «raserelasjoner» eller i navn på offisielle anti-diskrimineringsombud som «Commission for Racial Equality»). Heller ikke beskrivelser som «svart», «brun» og «hvit» hva gjelder hudfarge har de samme konnotasjoner i Storbritannia som i Norge, og slike begreper for å beskrive grupper/personer opptrer hyppig i vanlig, offisiell språkbruk (F.eks. det nasjonale Black Police Officers Association). Disse begrepene er derfor oversatt direkte, i stedet for å bruke f.eks. «etnisitet» eller «fremmedkulturell/ikke-norsk landbakgrunn» slik det er vanlig her hjemme.

Les også den relaterte skildringen av livet i en annen engelsk by i Aftenposten: Lever mer pakistansk i Bradford enn i Pakistan