Sakset/Fra hofta

Journalisten og forfatteren Douglas Murray har intervjuet Tommy Robinson, den avgåtte lederen for English Defence League (EDL), i The Spectator. Det er ikke første gang de to møtes. Murray var på sviktende grunnlag lite hjertelig mot Robinson ved forrige anledning, men han virker ikke påfallende skamfull over det:

Første gang jeg møtte Tommy Robinson bad jeg ham dra til helvete. English Defence League (EDL) var nettopp blitt grunnlagt, og Robinson kom bort til meg etter et offentlig intervju jeg gjorde i London. Uten å vite noe særlig om dem, er jeg redd jeg antok at EDL var en front for British National Party (hvite, arbeiderklasse, St. Georgs kors under demonstrasjoner). Hvilket var grunnen til at jeg endte opp med å anbefale den nevnte reisen. Han tok det veldig høflig, sa han forsto at jeg ikke kjente deres synspunkter og sa: «Vi er ikke rasister – vi er bare arbeiderklassegutter som ikke holder ut at vi er i ferd med å miste landet vårt.»

I forrige uke, fire og et halvt år senere, møttes vi igjen. Noen dager i forveien hadde Robinson kunngjort at han forlot bevegelsen han hadde grunnlagt. Han sa – til en smule gapskratt – at han ikke lenger var i stand til å kontrollere de virkelige høyreekstreme elementene som prøvde å kapre bevegelsen hans. Han ble hjulpet av Quilliam Foundation, en antiekstremistisk tenketank, og det var en nær muslimsk venn av meg som hadde hjulpet Robinson gjennom noe av dette, som ringte meg opp for å spørre om jeg ville la Robinson få snakke ut. Det ville jeg.

Intervjueres oppfatning om det de blir fortalt av sine intervjuobjekter, skinner ofte igjennom selv om de bestreber seg på å gi et referat. Men Murray refererer helt matter-of-factly når Robinson forteller om veldig opprørende saker:

Hvordan har reaksjonen vært siden han forlot organisasjonen? «Vanskelig,» sier han. «Folk sier jeg er blitt kjøpt ut.» Det er ikke bare tidligere venner i EDL som har en høne å plukke med ham. Mens han ledsaget av et filmteam gikk gjennom hjembyen Luton, ble han angrepet av en gjeng muslimer som slo ham i bakken. «Jeg datt ned på ræva,» sier han. «Tre andre kom bort og sa: «Vi kommer til å halshugge deg.» Alt ble tatt opp med kameraet: «Du må halshugges.» Jeg satt der og tenkte at dette er hva verden trenger å se, dette er hva middelklassens England trenger å se. Men samtidig sa jeg: «Skal jeg hate alle muslimer for det?» Det har vært en vanskelig uke.» Men, legger han til: «For meg var det [å forlate EDL] den riktige tingen å gjøre.»

Uten å dvele noe mer ved dette går samtalen over til å dreie seg om den personlige utviklingen hos EDLs tidligere frontfigur:

Robinson hadde tenkt på å forlate organisasjonen etter et fengselsopphold tidligere i år. Etter å ha blitt satt inn for å ha reist med passet til en venn av seg, ble han plassert på isolat for å beskyttes mot muslimske gjenger i fengslet. Det var sannsynligvis det beste som kunne ha skjedd ham. «Før jeg havnet i fengsel var livet mitt bare rot. Jeg var totalt håpløs – jeg bare drakk og gikk på møter. Jeg ble satt på isolat i 18 uker, og det var som en pause. Men det var da første gang jeg begynte å spørre meg hvor det bar. For det forekommer vold. Jeg tror ikke det er English Defence League som er skyldige, det er hovedsakelig blitt fremprovosert. Det forekommer rasisme. Jeg kaller muslimske ledere for apologeter hele tiden. Hvis jeg ikke innrømmer problemene – hvilket jeg i fire år egentlig ikke har gjort, jeg har snarere unnskyldt mange av dem – da er jeg en apologet selv også.»

Betegnelsen «mørk krok», som ikke blir benyttet om muslimske gjenger med hodeavkuttingsplaner, kommer til syne idet samtalen dreier seg om EDLs omland:

Så var organisasjonen høyreekstrem? «Det er ikke en høyreekstrem organisasjon. Vi har i fire og et halvt år kjempet fra innsiden av denne bevegelsen for å være inkluderende mot alle. For ikke å være langt til høyre i det hele tatt.» De har hatt sine problemer. Det å høre ham beskrive noen av de gruppene som har omgitt EDL for å dra fordel av organisasjonens fremgang, er som å få et gløtt inn i en veldig mørk krok av vårt samfunn. Men Robinson sier at politikerne og pressen ikke hjalp. Han mener at politikere og media ved å kalle EDL «høyreekstreme» i realiteten har sendt slike elementer i deres retning. «Det er som om de vil at det skal være en gjeng høyreekstreme galninger, snarere enn en gjeng vanlige, normale mennesker.» Hvorfor skulle de ønske det? «På den måten trenger de ikke å ta debatten. Sånn at det ikke er nødvendig å snakke om de problemene vi tar opp.»

Historien om EDLs tilblivelse rekapituleres:

Og det finnes absolutt problemer. Robinson var i Luton sentrum i 2009 da paraden ved Royal Anglian Regiments hjemkomst ble møtt med stygge tilrop av de radikale i Al-Muhajiroun. Takket være en katastrofal beslutning fra politiets side fikk Al-Muhajiroun politibeskyttelse, mens den sinte lokalbefolkningen ble truet med arrest. De politikerne eller opinionslederne som tror det ikke finnes problemer på steder som Luton, har aldri vært der.

Det avstedkom sinne da islamister ble behandlet med silkehansker, mens EDL fikk smake jernneven. Dette var for det meste ikke selvforskyldt. Den politiske korrektheten forhindret ingen maktpersoner fra å omgås islamister, men ingen nedverdiget seg til å ha noe å gjøre med innfødte arbeiderklassegutter:

Robinson skryter av det etniske og religiøse mangfoldet han vokste opp med, som han virkelig ser ut til å være komfortabel med. Det var ikke mangfoldet, men de doble standardene som fremprovoserte EDL, sa han. Da han og vennene hans arrangerte en demonstrasjon for å protestere mot islamistene, ble de forhindret fra å komme frem til rådhuset, hvor Al-Muhajiroun tidligere hadde marsjert. Og mens Al-Muhajiroun ustraffet hadde delt ut løpesedler i moskeer under sin protest, sier Robinson at politiet hindret ham og vennene hans i å dele ut løpesedler. «De visste at det hadde et potensial,» sier Robinson. «De puttet hendene sine i lommene våre, kameraer i ansiktene våre, bad folk ta av seg skoene. Det ble oppfattet slik: «Dere gjorde ikke dette mot de andre. Hvorfor gjør dere det mot oss? Hvorfor behandler dere oss på denne måten når dere ikke gjorde det mot dem?»»

Han erkjenner imidlertid nå at EDLs erklærte budskap – motstand mot islamsk ekstremisme – druknet nesten fra starten. Robinson innrømmer nå at noe av dette, herunder noen katastrofale generaliseringer om muslimer, var hans egen feil. Andre problemer, inkludert motstanden som reiste seg mot dem, var ikke hans feil. Tilhengere av Unite Against Fascism ble ofte involvert i grov vold da de dukket opp for å «motarbeide» EDL. Men UAF mottar betydelig politisk støtte, mens EDL fra begynnelsen av var en pariakaste som ingen med makt kunne drømme om å støtte. Robinson og vennene hans ser noe av dette som et klasseproblem, og kanskje har de delvis rett. Det er opplagt et problem at de mangler en politisk stemme. Robinson sier at han ikke kjenner noen som stemmer ved valg, og Luton Borough Council, som snakker med islamske ekstremister, sa det «aldri» ville sette seg ned for å snakke med Robinson.

Utslagene av dette himmelropende fraværet av rettferdighet, grenser av og til mot det absurde:

Og så er det de «konstante, konstante drapstruslene». Da noen postet morens adresse på nettet og lovet å «hogge opp» Robinsons barn, gikk han endelig til politiet. Han sier de fortalte ham at de ikke kunne gjøre noe med det. Han begynte videretwitre Twitter-trusler, men sier han ble fortalt av politiet at hvis han fortsatte med det, kunne han selv risikere å bli arrestert.

Han er gjentatte ganger blitt angrepet. Ved en anledning, da han ble overfalt av en muslimsk gjeng i Luton, satte politiet håndjern på ham og arresterte ham. Ved en annen ble gjerningsmannen tatt opp på kamera, men han er fortsatt ikke blitt arrestert. Han sier han har gitt opp politiet: «De er redde.» Under en rettssak i april i år ble seks muslimer fra West Midlands dømt for å ha planlagt å gjennomføre et terrorangrep mot en EDL-demonstrasjon i Dewsbury i juni i fjor. De kom noen minutter for sent til demonstrasjonen, men på veien tilbake ble bilen deres stoppet av politiet og funnet å inneholde spikerbomber, kniver, avsagde hagler og en melding «til EDL. O Allahs fiender!».

Det er vanskelig ikke å tenke at Murray selv vedlikeholder den doble standarden, for til tross for at han gjør en aldri så liten innrømmelse helt på tampen, virker det som om irritasjonen over det «bråkete» EDL fortsatt er sterkere enn antydningen til selvransakelse eller reaksjon på uretten dets leder har måttet utholde:

Robinson sier til meg at han har tilbrakt fire og et halvt år med å bli kalt rasist, mens han har kjempet for å holde virkelige rasister ute av bevegelsen. Men nå har han gitt opp den kampen. Det vil være noen som gleder seg over det. De fleste av oss vil puste lettet ut dersom EDLs bråkete protester nå opphører. Men selv om bevegelsen forsvinner, ville myndighetene gjøre svært uklokt i å fortsette å ignorere problemene som gav opphav til denne reaktive bevegelsen.
 
Idet vi tar farvel kan jeg ikke unngå å tenke at samfunnet aldri ville ha hørt om Tommy Robinson hvis det hadde behandlet islamske ekstremister med noe i nærheten av den samme alvorlighetsgraden det har porsjonert ut for ham.

Er det det største av alle goder å bli spart for å eksponeres for personer som Robinson?

Det virker som om klassesnobberiet er så rotfestet at man ikke får seg til å innrømme at det er blitt gjort stor urett. Robinson selv ser ut til å ha de fornødne ressurser til å takle det, og i egenskap av pappa har han kilder til glede i livet. Men bak ham stod det tusenvis av andre som ikke nødvendigvis reagerer like cool.

Det er nesten påfallende at hverken Murray eller andre reflekterer over hvorvidt denne ovenfra og ned-holdningen kan virke radikaliserende på personer med lite å miste.

 

Tommy Robinson: Double standards, not fear of diversity, provoked the EDL