Kommentar

Tommy Robinson kan ha fått en enda viktigere rolle i britisk politikk. Det var det ingen som hadde trodd etter pressekonferansen tirsdag, som ble fremstilt som at han angret og nå krøp til korset. I det minste var det det mange journalister ønsket å høre.

Var han fortsatt den samme, hadde han vokst eller var det nervene som sviktet. Bøyde han seg?

Slik kunne det se ut på bildet av pressekonferansen til Quilliam Foundation. En britisk arbeidergutt mellom to britiske muslimer som har made it.

uk.tommy.maajid.nawaz.usama.hasanHer satt Robinson omgitt av Osama Hasan og Maajid Nawaz fra Quilliam Foundation. Nawaz har fortid fra Hizb ut-Tahrir, nå er han kandidat for Liberaldemokratene til Parlamentet. Hvordan kan de møtes på likefot?

Spekulasjonene om Robinson har vært mange. Det han har sagt og som mange bør merke seg er at han ikke orker å bære byrden av andres handlinger:

Hvis en eller annen galning drar opp og viser en t-skjorte med bilde av en moske som bombes, er det han som får merke det. Han identifiseres med EDL, og alt som legges ved deres dør får Robinson skylden for. De vanlige regler for journalistikk gjelder ikke.

Robinsen nevnte et eksempel på hvordan det føles: Når han skal hente barna i barnehave merker han at andre foreldre snur seg bort. Slikt er tungt å bære.

Når en person blir identisk med en organisasjon løper han en stor risiko, særlig når det er en organisasjon som er i opposisjon til det offisielle Storbritannia, og ironisk nok: særlig når målinger viser at populariteten øker.

Dette utenforskapet og den spesielle karakteren til det britiske klassesamfunnet har gjort at EDL har tiltrukket seg mennesker som liker konfrontasjon. Som vil «ta igjen». De har valgt en «rett-på-linje»: EDL ble stiftet som reaksjon på at radikale muslimer spyttet på ig sjikanerte hjemvendte britiske soldater under en parade i Luton. EDL svarte med å marsjere inn i muslimsk-dominerte områder. Som Robinson sa; – Det finnes ikke noe slikt som muslimsk territorium i Storbritannia.

I teorien har han rett, men hvor klokt er det å marsjere gjennom Tower Hamlets i London? Man må ta konsekvensene med i betraktning. Når folk ser politifolk og slåsskamper på TV blir de skremt.

Storbritannia har en underklasse som Norge er ukjent med. De bor i områdene som muslimer har tatt over. Dette er problemer som høyere middelklasse ikke vet eller ikke vil vite noe om.

Samtidig vokser problemene. Da er det fristende å gjøre EDL til syndebukk. Man konstruerer en teori om en symbiotisk allianse mellom muslimske og høyreorienterte ekstremister. De bekrefter og stimulerer hverandre. Nawaz brukte begrepet symbiose under pressekonferansen tirsdag. Det er en tankegang det er lett å hoppe på og som de styrende omfavner: det er de få som ødelegger for de mange, og hvem er det som representerer flertallet? Det er jo de styrende.  Hva er enklere enn at de samarbeider med muslimske representanter. En slik korporativ struktur har nesten samtlige vesteuropeiske land lagt opp til, og man tør ikke avsløre bløffen: at representantene ikke er del av løsningen, men en del av problemet.

Dermed får begge parter en interesse av at skuespillet fortsetter, en økende utenforskap på begge sider. Men utenforskapet blant muslimer er ikke det samme som blant hvite briter. Skal man løse problemene må man tørre å undersøke dem.

Utenforskapet har ulike røtter. Derfor vil ikke islamismen forsvinne selv om EDL ble nedlagt.

Myndigheter og presse må finne en mer sannferdig måte å behandle intern uenighet og dissens på.

Slik det nå fungerer risikerer den som påtar seg rollen som folketribun å havne i en utsatt for ikke å si farlig situasjon. Mediene later som de ikke har noe ansvar for å kalle EDL for rasister og ekstremister, uten forbehold. De vil heller aldri innrømme noe ansvar for at Robinson må vokte sine skritt. Men deres tilhengere og sympatisører forstår selvsagt sammenhengen.

Media og politikerne driver en slags blindebukk med seg selv og tror at spillet kan fortsette. Men de er selv blitt en del av polariseringen.

Overraskende dukket Robinson opp i BBC1s morgenshow søndag. Her viste han at han ikke har tenkt å «legge ned». Han forsvarte konsistent hva han har sagt og gjort. Han sa han og moderate muslimer har felles interesser. Han vil gjerne gå arm i arm med dem. Programlederen forsøkte å spikre ham til veggen med tidligere uttalelser, blant annet om Koranen, men Robinsen viste til konteksten: så lenge tekstene tolkes inn i bestemte sammenhenger fungerer de destruktivt.

Han er spesifikk og konkret der de andre helst vil snakke generelt og moralistisk.

Robinson er gjort til the bad guy. Ved sin side hadde han Inayat Bung­la­wala fra Muslims4UK, som ikke trodde noe på Robinsons korrigering. Men han trodde heller ikke noe på Quilliam Foundation, som han sa minnet om organisasjonen som under McCarthy-tiden jaktet på kommunister. Det var en forbausende og avslørende sammeneligning. En organisasjon som arbeider mot islamistisk ekstremisme er å ligne med heksejakt. Programlederen siterte også mange kommentarer på sosiale medier som mente Quilliam var anti-muslimsk.

Bunglawa som gikk inn for dødsstraff for Rushdie og har støttet terror, har sin selvfølgelige plass i studio. Robinson må forsvare sin.

Men at han i det hele tatt var der, var en stor nyhet, og utenkelig for kort tid siden. Robinson nådde ut til millioner og avvisningen viste at 95 % svarte ja på at EDL representerte oppfatninger som fortjente å bli hørt.

Flere enn BBC fikk noe å tenke på.

 

http://www.theguardian.com/uk-news/2013/oct/12/tommy-robinson-quilliam-foundation-questions-motivation

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2455642/Former-EDL-leader-Tommy-Robinson-help-police-track-racists.html

http://pjmedia.com/blog/tommy-robinson-exits/?singlepage=true