Mandatory Credit: Photo by Jonathan Player/REX (1076433d)
 Maajid Nawaz
 Maajid Nawaz one time extremist who now works against Islamist extremism, British Museum, London, Britain - 11 Nov 2009
 Maajid Nawaz at the entrance to the British Museum where the Quilliam Foundation was launched in April last year with the aim of reviving Western Islam and uniting against extremism. Nawaz had been a recruiter for the Islamist organisation Hizb ut-Tahrir, but after a spell in jail in Egypt, where the organisation is illegal, he changed his mind and helped start the Quilliam Foundation to counter Islamist extremism.

At man ikke vil ta inn over seg hva det flerkulturelle samfunnet innebærer, er ikke noe som alene tilhører den idealistiske venstresiden. Det har vært en utbredt holdning også på høyresiden. Ingen vil snakke om islamisme som «vårt» problem. Men det gjør Maajid Nawaz.

Det setter naturligvis et støkk i de oppmøtte til Civitafrokost på Christiania Café den 24de mai. Ikke bare snakker han om islamisme som vårt problem, som samfunn, men nekter også å bøye seg for den paternalistiske tonen om hvordan dette skal bevilges, integreres og kurses vekk. Problemene løses ikke i overskuelig fremtid. Annen generasjon muslimske innvandrere er mer politiske og fundamentalistiske enn deres foreldre. Den alltid muntre og lett spøkende britiske tonen kan virke avledende, men Maajid Nawaz kom ikke til Oslo for å selge falsk optimisme.

Selv postet Nawaz en tegning av «Mo and J» (Muhammed og Jesus) på twitter og mener, like til denne dag, som muslim, at dette må alle tåle, til tross for voldsomme reaksjoner. Om muslimer har han sagt at denne apoplektiske reaksjonen, som kommer av å være «krenket», egentlig er uttrykket for en dyp usikkerhet.

ANNONSE

Bdx2A7fIAAAR4cY

Det er, om mulig, enda mer sant hva angår européere selv. Det er en usikkerhet som griper så dypt i européeres sinn at det lammer deres intellekt og overlevelsesinstinkter. De undertrykker den motviljen de innerst inne føler mot å ta imot flere av dem som betrakter drap som lovprisning av Gud.  Det Kongelige Teater i Danmark var i utgangspunktet begeistret for ideen om en dramatisering av De sataniske vers,  30 år etter boken ut. Den ga verden den første erfaring med islamismens verdensomspennende påbud og forbud, for alle, troende som vantro. Khomeini er død, men fatwaen lever. Etter å ha tenkt seg om så trekker altså teateret seg og avlyser det hele tre måneder senere. Tror de at deres ytringsfrihet er vesensforskjellig fra Rushdies? Tror de ikke at den islamske verden legger merke til at en stor statlig kunstnerisk institusjon underkaster seg?

Venstresiden, typer som Finn Graff, kan være temmelig åpne om at de ikke tegner Muhammed fordi de er glade i deres barn og eget liv, men de har ingen respekt for andre som ikke ‘respekterer’ den samme feighetskodeksen som dem selv. Kundera beskriver dette meget bra i noen passasjer om Tomas, i Tilværelsens uutholdelige letthet. Tomas blir møtt med smil på jobb når alle de andre får høre at han er i ferd med angi seg selv for en artikkel han har skrevet. Når han likevel ikke gjør det, føler de andre det som et forræderi. Et angrep på deres anstendighet. Venstresiden har en affinitet for voldens diktat og bruker anstendigheten som påskudd.

«Hvor ble av de venstreintellektuelle?» «Andre bønneteppe til høyre.» Tegnet av overlevende «Riss» fra Charlie Hebdo

«Hvor ble av de venstreintellektuelle?» «Andre bønneteppe til høyre.» Tegnet av overlevende «Riss» fra Charlie Hebdo

Nawaz har med seg noe i motstanden mot islamismen som européere synes det er vanskelig å oppdrive. På tomannshånd fikk jeg inntrykk av at han vet hva som står på spill. Samfunnet kan revne ved sømmene.

Jeg forstår Nawaz slik at han forsøker å finne en oppskrift på hvordan vi kan bli et samfunn igjen. Gjennom organisasjonen han var med på å grunnlegge med andre eks-islamister, The Quilliam Foundation, har han blant annet arrangert møter med English Defence League og muslimer fra samme nabolag. Ingen tror at det løses ved pur vilje alene, men det kan i det minste gi oss en forestilling om hvor store problemene er.

Alle påvirkes

For radikaliseringen påvirker oss alle, sier Nawaz. Det stemmer i langt større grad enn man liker å høre om i prateklassen. Vi møter situasjoner i dagliglivet som tvinger oss til å ta nettopp radikale valg.

6000 europeiske unge menn dro ikke til IS i et vakuum. Dette har vært forberedt over lang tid. Noe har vært råttent i Europa lenge.

Obama ville sette sluttstrek for krigen mot terror da Bin Laden ble drept. Hvordan er det mulig? spør vi i dag. Øksen ligger fortsatt ved foten av treet. Vesten har kunnet snakke om «krigen mot terror» og samtidig nekte å gå inn på hva slags krig dette var. Man har snakket om terror som om det er sin egen årsak – det kom fra intet og kan derfor drives tilbake til intet. Nawaz’ poeng er at idéer begraves ikke med likene.

Det gjør vondt å innrømme men, den franske venstreintellektuelle Michel Onfray har et poeng, når han peker på vestlig poltikk og dertil krigføring mot jihadister utenlands, og sier at dette har økt IS’ oppslutning. Obama gikk med på å spille dette som en kamp om ren fysisk maktutøvelse, og har på ingen måte forsøkt å kommunisere de underliggende årsakene og beveggrunnene for denne krigen, tvert imot. Å mane frem et bilde av Vesten som et blodtørstig monster som tørster etter muslimsk blod ble gjort betydelig lettere enn det måtte være. Det skulle være betimelig å spørre om ikke Huntingtons Clash of Civilizations hadde en lærdom som det skulle koste dyrt å ignorere.

Huntington skriver om forskjellene mellom et splittet versus et revet samfunn («split vs. torn»). I et splittet samfunn lever minoriteten avskåret fra det øvrige samfunn, på toleransens nåde. I et revet samfunn angår ikke spørsmålene lenger toleranse. Huntington bruker Atatürks Tyrkia som utgangspunkt. Det gikk fra å være et splittet samfunn; sekulære mot islamister – så revnet det. Islamistene tok makten, og den sittende presidenten beordrer drap og bortføringer av dissidenter på høylys dag.

Nawaz raljerer mot alle syn som nærer avsporingsdebattene. Venstresiden påstår at de har en forklaringsmodell som går dypere enn alle andre  fordi de ser på sosio-økonomiske faktorer. De ser på Koranen som en av de overfladiske detaljene. Hermeneutikk var aldri venstresidens store nådegave. I litteraturen sier man toto pro parte: delen skal tolkes i lys av helheten.

Gruppe når det passer?

Quilliam Foundation stiller seg imot den britiske regjerings nye «avradikaliseringslovgivning» som vil forby islamister å tale på britiske campus. Det springer ut av hans mantra «dette handler om mennesker».

På noen områder spiller han dessverre med kort han ikke selv har valgt. Han snakker om at muslimer hovedsakelig er ofrene for islamistisk terror. Han sier dette mer som en innrømmelse enn et argument. Men han bør forstå at dette umulig kan gavne en argumentasjon mot identitetspolitikk. Man kan ikke velge gruppeargumentet når det passer. Man kan ikke bruke det for å forsvare muslimer, men tie når det rammer kristne.

Nullet ut ansvar

Nawaz får ikke gjentatt ofte nok at man ikke behøver å være svart for å kritisere rasisme likesom man ikke behøver å være muslim for å kritisere islamisme. Hvis der er noe som bør kjennetegne en muslim i et vestlig samfunn er det ansvar. Ansvarliggjøring overfor samfunnet. Når det handler om ansvarliggjøring rører Nawaz ved et punkt som er ømt for dagens vante tankegang. «Frigjøringen» har endt opp med å handle om å nettopp fjerne alt ansvar fra individet.

Nawaz utfordrer oss til å gå ad fontes i konflikten mellom islamske og vestlige verdier og se at det handler om mennesker. Både sosialister og islamister stiller opp til skyttergravskriger med sine kollektivistiske tankebaner. Kategoriseringene predikerer konklusjonen. Utfallet her står og faller på at man opprettholder tanken om enkeltindividet.

«Visstnok er det slik at hver nye generasjon mener å ha fått til oppgave å endre verden. Min generasjon, derimot, vet at den ikke kan. Men kanskje er vår oppgave større, nemlig å hindre at verden går i oppløsning.» – Camus, Taler i Sverige

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629