Stor­bri­tan­nia har større inte­gre­rings­pro­ble­mer enn Norge. Men det betyr også at de har stem­mer som har tenkt mer og len­ger enn i Norge. En av dem er Kenan Malik. En annen er Ed Hus­ain, som nett­opp har fått utgitt The Isla­mist fra 2007 på Huma­nist For­lag.

Isla­mis­ten er en god bok. Det fin­nes en slå­ende paral­lell mel­lom SUF og AKP (m-l) og radi­ka­li­se­rin­gen av bri­tiske mus­li­mer. Hus­ain beskri­ver hvor­dan kri­gen i Bos­nia for dem ble en his­to­rie om hvor­dan mus­li­mer ble latt i stik­ken. De gikk i demon­stra­sjons­tog og gjorde Bos­nia til en vik­tig sak på gym­na­set. Det var klare ele­men­ter av ung­doms­opp­rør. Men et opp­rør som la seg inn under det auto­ri­tære, slik mao­is­men også gjorde. Men Hus­ain og kame­ra­tene lot seg verve av poli­tisk islam, av isla­misme, med klar brodd mot sam­fun­net rundt dem. 

Det var en ver­den som var fjern fra den sufi-islam som hans reg­liøse for­eldre fra det indiske sub­kon­ti­nent prak­ti­serte. Det er rørende å lese hvor­dan de for­sø­ker å holde Ed innen­for reli­giøse ram­mer. Den poli­ti­serte reli­gio­nen er noe de står helt frem­med for. En gang kom­mer Ed hjem med pale­stina­skjerf, og faren lurer på hva det er. Da han får høre det, blir han for­und­ret og en smule sjok­kert. At sym­pati med andre men­nesker kan uttryk­kes gjen­nom et kles­plagg, var for ham under­lig og frem­med. Det var et poli­tisk-aggres­sivt språk som den inn­ad­vendte reli­giø­si­te­ten ikke for­sto.

ANNONSE

For­eld­rene for­sto at Ed var i fare, men han smøg seg unna. Det var først da det fløt blod og et men­neske­liv gikk tapt at Ed begynte å tenke.

I dag er han en av lederne for the Quil­liam Foun­da­tion, som står for en libe­ral, åpen islam.

Ed Hus­ain del­tok på dia­log­mø­tet til Abid Q. Raja på Lit­te­ra­tur­hu­set i Oslo. Han hadde ingen for­stå­else for at en per­son som Moham­med al-Chisti fikk slippe til med sitt jøde­hat.

– Det vil bare resul­tere i at han vin­ner offent­lig aner­kjen­nelse og er sik­ret en plass rundt bor­det.
For meg er ska­den alle­rede skjedd når en ung jødisk gutt bry­ter sam­men i gråt, sier Hus­ain. Vi tref­fer ham i Huma­nis­mens hus dagen etter møtet.

Han er for­bau­set over uten­riks­mi­nis­ter Jonas Gahr Støre og kron­prin­sen som del­tar på et møte der en erklært jøde­ha­ter står på pro­gram­met. Det ville aldri skjedd i Stor­bri­tan­nia.

– Uten­riks­mi­nis­te­ren har folk som sør­ger for at han ikke kas­ter glans over slike folk. Hvis de del­tar er det for å utfordre slike per­soner, ikke klappe dem på skul­de­ren og si “you’re a good guy”.

Hus­ain fikk høre Raja si at hvis ikke dia­log er veien frem­over, hva er alter­na­ti­vet?

– Men det er ikke slik det fun­ge­rer. Det vir­ke­lige pub­li­kum­met til en som Chisti sit­ter ikke på Lit­te­ra­tur­hu­set. Det er ikke en libe­ral midde­klasse-elite. Det er folk som sit­ter i en kjel­ler­moske et eller annet sted, sier Hus­ain. Der klappes det for at Chisti får opp­tre i full offent­lig­het. Det spil­ler ingen rolle om noen på Lit­te­ra­tur­hu­set buer.

Hvor kam­pen avgjø­res

The Quil­liam Foun­da­tion for­sø­ker å påvirke utfal­let av kam­pen mel­lom demo­kra­tiske og anti­de­mo­kra­tiske kref­ter.

– Jeg mener kam­pen avgjø­res på sen­trum-venstre­si­den, sier Hus­ain. Det vil i første rekke si innen Labour, som han er med­lem av.

– Hvis stri­den redu­se­res til en klas­sisk venstre mot høyre-kon­flikt, har vi tapt. Det selv­sagt mye mer kom­pli­sert, og det må vi vise. Det er på venstre­si­den sla­get står, sier han.

Hus­ain leg­ger ikke fing­rene imel­lom når han skal karak­te­ri­sere mot­stan­de­ren.

– Det er en fascis­tisk beve­gelse – den er mot jøder, øns­ker å øde­legge Israel, demo­kra­tiet og det åpne sam­funn. Den libe­rale klas­sen i Norge må for­stå det. Ikke glem at de første angre­pene ble ret­tet mot mus­li­mer. Det var i Kairo rett etter kri­gen, da man gikk løs på puber og kinoer. I Saudi-Ara­bia gikk wahha­bier løs på sufier og shiaer. 

Into­le­ran­sen spredde seg, og en begynte med å angripe andre mus­li­mer som ikke var strenge nok.

Situa­sjo­nen

– I Stor­bri­tan­nia var det vans­ke­li­gere for to år siden. Nå avvi­ser også venstre­ori­en­terte isla­mis­tene. The Obser­ver offent­lig­gjorde at Mus­lim Coun­cil of Bri­tain under­teg­net dekla­ra­sjo­nen i Istan­bul som opp­ford­ret til angrep på bri­tiske skip uten­for Gaza.

– Den andre mot­stan­de­ren er folk på venstre­si­den som Gal­loway i par­tiet Respect, med sin anti­ame­ri­ka­nisme og anti­is­rae­lisme. Men da Obama ble valgt kom mot­set­nin­gene til syne, de hadde ikke en sam­lende mot­stan­der len­ger, og marx­is­tene skilte lag med isla­mis­tene. Par­tiet sprakk i to. Det går ikke an å for­ene isla­misme og sosia­lisme. På et eller annet punkt sprek­ker det, sier Hus­ain. Gal­loway ble med isla­mis­tene.

Gal­loway og Yvonne Rid­ley skulle del­tatt på kon­fe­ran­sen Decon­struc­ting the War on Ter­ror i Oslo, en kon­fe­ranse som ble orga­ni­sert av Iffit Qureshi og støt­tet av Fritt Ord. I Norge rin­ger det fort­satt ingen bjel­ler når disse nav­nene duk­ker opp. Det skyl­des del­vis at Klasse­kam­pen og Bjør­gulv Braa­nen ikke øns­ker å se mot­set­nin­gene mel­lom sosia­lisme og isla­misme, og at han har sans for alli­an­sen Marx-Muham­med.

– Vårt pro­blem er enkelt­jour­na­lis­ter som ser på all mot­stand med tredje-ver­den-bril­ler. Den jevne mus­lim i Brad­ford leser The Sun, sier Hus­ain.

Radi­ka­li­se­ring

Stor­bri­tan­nia står over­for en ny bølge av radi­ka­li­serte hjem­me­av­lede mus­li­mer. Hus­ain mener det del­vis skyl­des den softly-softly poli­tik­ken som regje­rin­gen har fulgt. Man har truk­ket en alt­for sne­ver grense for hva som er aksep­ta­belt, og latt radi­kale få holde på uhindret. Man har brukt 900 mil­lio­ner kro­ner på anti­ra­di­kal­se­rings­til­tak, pen­ger som til dels har gått til kref­ter som selv er langt fra mode­rate. Den samme debat­ten har man i Dan­mark: Hvor­dan skal eks­treme kunne bekjempe eks­treme? Men den er ikke kom­met til Norge. Her tror man fort­satt på dia­log, også med anti­se­mit­ter.

– En ny gene­ra­sjon radi­kale er ved å bryte frem. De mot­tar sterke impul­ser fra inter­nett. Spe­si­elt hvis du kan ara­bisk er det mye å hente. Hvis du søker på Al-Qaida, får du ikke opp gjen­dri­vel­ser, du får opp ste­der som støt­ter dem. I Egypt del­tar 70.000–80.000 regist­rerte på et dis­ku­sjons­fo­rum om jihad.

– Selv på Al-Jaze­era har dis­ku­sjons­fo­ru­met blitt over­tatt av jiha­dis­ter, uten at noen rea­ge­rer. Quil­liam Foun­da­tion vil om en stund pub­li­sere en rap­port om hvor­dan folk blir radi­ka­li­sert av net­tet. Det skjer helt på egen hånd – selv­ra­di­ka­li­se­ring – uten at de del­tar i en gruppe. Det er noe nytt.

Luton

For to uker siden kunne sjok­kerte bri­ter se isla­mis­ter som demon­strerte mot hjem­vendte sol­da­ter fra Irak som para­derte gjen­nom Luton. “Slak­tere” og “mor­dere” sto det på pla­ka­tene. Mange pårø­rende ble sinte.

– De føler seg selv­sikre og tør å vise seg frem igjen. Gor­don Brown er ikke like på aler­ten som Tony Blair var, sier Hus­ain.

Kenan Malik skri­ver i sin nye bok om fore­koms­ten av rasisme på 60- og 70-tal­let, både blant van­lige folk og innen poli­tiet.

– Den grelle sann­het er at rasis­men idag går den andre veien, sier Hus­ain.

– Hvis en van­lig hvit brite kom­mer hjem til for­eld­rene og sier han/hun vil gifte seg med en med asia­tisk bak­grunn, så sva­rer de “ja, det er ditt valg”. Men hvis en mus­lim går hjem til sine for­eldre og sier at han/hun vil gifte seg med en ikke-mus­lim, hva blir reak­sjo­nen?

– Så lenge bri­tiske mus­li­mer fort­set­ter å hente ekte­make i opp­rin­nel­ses­lan­det, vil de ikke bli aksep­tert som bri­ter, sier Hus­ain.

– Jeg har en dat­ter, og jeg øns­ker ikke at hun skal komme i klemma og bli vur­dert etter slike stan­dar­der: hva hun har på seg, hvem hun er sam­men med, sier Hus­ain.

Sam­ta­len vand­rer. Vi spør Hus­ain hvor­dan han ser på Fadl, den egyp­tiske mus­limske skrift­lærede som en gang var Al-Qai­das ånde­lige far, men nå har tatt avstand fra dra­pene på mus­li­mer fra sin celle i egyp­tisk feng­sel.

– Du mener Dr. Fadl? Fadl vil nok fort­satt gå inn for selv­mords­ak­sjo­ner i Israel. Det han sier er: “Ikke drept mus­li­mer her i Egypt, drep dem hel­ler i Tel Aviv”.

Wil­ders

Geert Wil­ders ble nek­tet adgang til Stor­bri­tan­nia av innen­riks­mi­nis­ter Jacqui Smith. Hus­ain kal­ler det en stu­pid avgjø­relse. Begrun­nel­sen var faren for sterke reak­sjo­ner blant bri­tiske mus­li­mer.

– Men mus­li­mer tren­ger ikke beskyt­telse. Dette er mis­for­stått. Vi kan dis­ku­tere ting åpent og fritt, vi fryk­ter ikke en åpen debatt, sier Hus­ain.

Det har kom­met frem i bri­tiske aviser at Tali­ban får støtte fra bri­tiske mus­li­mer, både med logis­tikk, pen­ger og våpen­kom­po­nen­ter. Bri­tiske mus­li­mer får opp­læ­ring i leire langs den afghansk-pakis­tanske gren­sen.

– Det er for­ræ­deri, selv­sagt er det det. Disse men­nes­kene assis­te­rer fien­den, sier Hus­ain.

– Men Stor­bri­tan­nia har ikke brukt for­ræ­deri­lover på lang tid. Hvis poli­tiet pågri­per noen, så er det per­sonene som rea­gerte mot isla­mis­tene i Luton. Slik de gjorde det mot dem som rea­gerte på isla­mis­tene under kari­ka­tur­stri­den og pavens tale, sier Hus­ain.

– Bidrar ikke det til å vekke mot­vilje i befolk­nin­gen?

– Selv­sagt gjør det det. Folk som Anjem Choudary har en for­tid som kokain-snif­fende par­ty­goer som likte damer. Daily Mail vet å kjøre frem disse his­to­riene.

– Hva med Tariq Rama­dan? Han er blitt en stjerne i Norge og er her sta­dig.

– Rama­dan sier for­skjel­lige ting til for­skjel­lige folk. Han er ikke klar for å bryte for­bin­del­sen til Mus­lim Brot­her­hood og folk som nek­ter å for­dømme selv­mords­bom­bere i Palestina/Israel-konflikten. Man må spørre Rama­dan: Vil du fordømme/ta avstand fra det din beste­far sto for? For­døm­mer han kali­fa­tet, og går han for den seku­lære sta­ten? Rama­dan glir unna disse spørs­må­lene.

Under sam­ta­lens løp kom­mer det frem hvor­dan den gamle venstre­ori­en­terte tra­di­sjo­nen fort­satt står sterkt i Norge. Da Hus­ain får høre at Tariq Ali er en hyp­pig gjest, både i tids­skrif­ter og på semi­na­rer, ler han:

– Tariq Ali er som et møbel i stua, he is part of the furni­ture.

Hijab

Hus­ain har fått med seg at Norge har hatt en opp­ri­vende hijab-debatt. Det er noe de ikke har hatt i Stor­bri­tan­nia. Selv har ikke Hus­ain et enty­dig syn. Han sier flere ting.

– I Stor­bri­tan­nia kjen­ner jeg seks-syv kvin­ner som har tatt hija­ben av. Den hadde tid­li­gere et drag av opp­rør, av punk. Det er borte nå. 

– Da hija­ben kom på mote var det puri­tanske med­lem­mer av eli­ten som bar den. Men etter en stund gikk de lei. Folk så at de ikke var noe bedre enn alle andre. Nå er det en ny gene­ra­sjon ten­årin­ger som bærer hijab, men de er helt anner­le­des: de ban­ner, røy­ker og har kjæ­res­ter. Så hva blir igjen da? spør Hus­ain.

– Det er et poli­tisk sym­bol. Og av en rekke grun­ner vokser bru­ken – i for­hold til for bare 3–4 år siden.

Hus­ain er split­tet. Han vil gjerne tro at hija­ben mis­ter sin til­trek­nings­kraft og sym­bolske ladet­het med tiden.

– Det er flott at dere har hatt en debatt. Det har ikke vi hatt. 

Hus­ain er klar på at det ikke er noen reli­giøs plikt å bære hijab.

– Etter 9/11 og 7/7 sa de skrift­lærde at mus­limske kvin­ner skulle ta av seg hija­ben. Det er ingen reli­giøs plikt, og når situa­sjo­nen kre­ver det skal man ta den av, ellers ska­per det bare pro­ble­mer. I ste­det er det gjort til en norm, og folk blir helt besatt av det, sier Hus­ain.

Det er en selv­føl­ge­lig­het over hans tan­ker som er til­ta­lende. Han tren­ger ikke for­svare seg: han er bri­tisk og mus­lim, i den rekke­føl­gen. Vi deler det samme sam­funn og slåss for de samme ver­dier.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629