Kommentar

På 1960-tallet dukket det opp et amerikansk uttrykk som ble en uløselig del av tidsalderen – con man. Det kan bety en som har sittet inne, men den videre betydningen er mer vanlig: en som overtaler deg, bløffer, får deg til å gjøre ting. Det er noe annet enn simpel svindel eller overtalelse. En con man får deg virkelig på limpinnen, får deg til å tro ting. Til å tro på ham. Hvis han er karismatisk, kan han få en stor følgeskare.

Tariq Ramadan er en con man. En con man tåler ikke å bli motsagt. Han vil at tilhørerne skal koble ut den kritiske sansen. Det gjør han på en meget smart måte. Han er sjarmerende, innynder seg, flørter ustanselig med publikum, som om han kurtiserte en kvinne. Når han merker at han har dem på kroken, kan han begynne å hale inn, sette grenser og bruke en samtalepartner til å vise hvem som har makt og kontroll.

Det var slik seansen med Frank Rossavik i Wergelandssalen i Litteraturhuset i Oslo artet seg fredag kveld. Rossavik gikk fra Bergens Tidende til jobben som samfunnsredaktør i Morgenbladet. I forbifarten sa noen at han hadde baller. Det er mulig, men han viste det ikke fredag kveld. Spørsmålene var tamme, forutsigbare, nettopp hva Ramadan ønsker seg. Da kan han stønne og si at dette har han svart på hundre ganger, og så komme med en lang utgreiing for å vise at han utsettes for bakvaskelse og hva som egentlig ble sagt osv. Dette er en eksersis med mange formål: Den demonstrerer Ramadans kontroll og oversikt, den er total, den viser hans skarpe hjerne som husker alt, og fordi han er ute i et rettferdig ærend – å fortelle sannheten – kan han kreve ubegrenset med taletid. Med finter og antydninger får han Rossavik til å ha dårlig samvittighet fordi han ripper opp i disse gamle historiene, som om det var Rossavik som holder dem i live ved å stille spørsmål. Ramadans oppgjør blir dermed også en eksersis med intervjueren, som han får på defensiven. Med seg har han publikum, som nå har forstått spillet og er med på notene. De ler og klapper på riktig sted.

Denne «stormen» setter Ramadan i gang med fra det øyeblikk han får ordet. Det er en verbal shock and awe, og Rossavik er nede for telling før han vet hva som traff ham.

Selv når Ramadan blottstiller holdninger som burde få et vestlig publikum til å reagere, skjer det ingenting. Rossavik har mistet initiativet og blitt passivisert. Det har vært Ramadans agenda fra første spørsmål: utmanøvrer motparten, tving ham i kne, få ham til å aksepere hans premisser.

Det sensitive spørsmålet gjaldt den famøse TV-debatten mellom Ramadan og Nicolas Sarkozy, da sistnevnte var innenriksminister. Utgangspunktet var en artikkel der broren Hani Ramadan forsvarte steining som straff for utroskap og hor. I stedet for å fordømme steining gikk Ramadan inn for et moratorium, noe Sarkozy og mange med ham reagerte på.

I Oslo kan han fortelle at Hani ikke uttrykte seg slik det er fremstilt, men han er likevel ikke enig med broren. Tariq er mot steining, men det går det ikke an å si. Da vil 90 prosent av verdens muslimer lukke ørene, for dette står vitterlig i Koranen. Skal man nærme seg problemet, må man ta utgangspunkt i de troendes lojalitet og foreslå en mellomløsning.

Ramadan greier hele tiden å plassere seg selv i sentrum: Det er han som har den rette fortolkning. Det er ikke noe galt med originalteksten, med Koranen. Det er hellige tekster, uforanderlige. Man kan ikke si at det og det skal erklæres for foreldet. Men fortolkning er noe annet, derfor trenger islam eksperter. Folk som kan finne frem til den rette fortolkning. Det gjør Ramadan, forstår vi, og han er sikker på seg selv.

Når han skal besvare spørsmålet om steining, går han ikke rett på sak. Han vil binde Rossavik til seg, få ham til å se tingene på sin måte.

– Det er viktig for gjensidig tillit at du forstår samtalepartneren og kan vise empati. Han – Hani – forklarte i en artikkel i Le Monde hva som er muslimsk praksis. Jeg kan si meg uenig med ham, men du må gjengi ham korrekt. Det er et spørsmål om verdighet. Hvis du gir en feil fremstilling av hva Hegel eller Nietzsche sier, kommer jeg til å reagere på samme måte.

– Dette handler om hellige tekster – du kan ikke fjerne teksten, som ved et innfall. Hvis jeg fjerner teksten, vil jeg miste 90 % av de troende. Dette er et spørsmål om kontekst. Straffebestemmelsene ble utformet av Muhammed, han sa at folk skulle drepes under de og de omstendigheter. Jeg vil gjerne at vi ser på dette, vi suspenderer dødsstraffen og innleder en diskusjon. Amnesty ville ikke forstå mitt standpunkt, men de drar til Texas og der vet de at de ikke får avskaffet dødsstraffen, men går inn for suspensjon.

– Du må komme til mitt standpunkt og du må forstå min logikk. Det er et spørsmål om gjensidig tillit.

I dette på samme tid velformulerte og upresise engelsk ligger et budskap: «Du må komme til mitt standpunkt», det er det det handler om. Ramadan spiller på den dårlige samvittigheten: – «Det er et spørsmål om tillit, hvis du vil fortjene min tillit må du forstå min logikk». Men hva hvis denne logikken bryter med vestlige prinsipper og vestlig menneskesyn? Ramadan vet nok at det finnes noen motforestillinger, derfor bruker han også pisken når hesten stanser.

Farsskikkelse

Dette med gjensidig tillit er et nøkkelpunkt. Hvis du vil forstå meg, må du gjøre sånn og sånn, sier Ramadan. Han øser samtidig ut sin sjarm, så du føler at du gjør deg fortjent, at han bruker tid og krefter på deg. Han snakker slik: han øser av sitt overflødighetshorn, men bare hvis du gjør deg fortjent til det og lytter og prøver å forstå ham. Han er den myndige, men kjærlige farsskikkelsen: du må gjøre deg fortjent. Dette er en klassisk con man-teknikk. Først må kroken på plass, du må sluke den, så kan han nøste deg inn, langsomt.

Flere har analysert og kommentert Ramadans teknikk. Etter hvert som han blir husvarm, tillater han seg å lange ut etter kritikere. Denne gang hadde han først vært gjest i Dagsnytt Atten hos Hans-Wilhelm Steinfeld. Utgangspunktet er den liberale reformator, den muslimske Luther, og Ramadan spilte opp til rollen. Han er flink. Til å kommentere Ramdan hadde NRK invitert Sara Azmeh Rasmussen. Hun visste ikke helt hva hun skulle si. Når den som spør ikke har noen referansepunkter, er det ikke lett å beskrive et så komplisert fenomen som en moderne salafist. Azmeh Rasmussen gjentok flere ganger at Ramadan ikke er den liberale muslim mange i Norge tar ham for. Det var ikke lett for Steinfeld å forstå.

Noe av det første Ramadan sa da han entret podiet i Litteraturhuset, var at noen som kommenterte ham i NRK hadde anklaget ham for «double talk». Det fant han seg ikke i. Han har skrevet 25 bøker. Hvis han taler med to tunger, må det kunne påvises i bøkene. Han er uønsket i flere muslimske land, hvordan kan han da drive med double talk? Dette gikk rett hjem hos publikum. Men det var ikke spesielt morsomt å høre på for Azmeh Ramussen. Ramadan var ikke såret følelsesmessig, han tok seg ikke nær av det. Det var et spill. Han snakker som en som ikke liker å bli motsagt.

Noe av den samme holdningen viste han under Wergeland-seminaret i fjor sommer, som UD betalte. Det første Ramadan gjorde da han fikk ordet, var å rase mot programmet. Der sto det: «Ramadan is an ex-member of The Holy Brotherhood of Islam, but is presently one of the leading spokesmen for a moderate og modern islam in Europe.» Dette var en morsom setning som nettopp uttrykker Ramadans janusansikt. Han fortalte at han hadde truet med å trekke seg fra konferansen pga denne formuleringen, men lot seg overtale da arrangøren sa seg villig til å trykke et nytt program. Her demonstrerte han noe av sin makt, og de norske arrangørene bøyde seg.

Ramadan er blitt varm i trøya i Norge. Han har vært her mange ganger. Han er tydelig en darling for en bestemt del av det intellektuelle miljøet. Det er denne gang Morgenbladet som har bedt ham komme til årets første Morgenblad-samtale. De står i munter passiar med ham, PEN-formann Anders Heger, og Åsne Sejerstad kommer bort. Ramadan har et publikum i Norge. Han er blant venner. Derfor blir samtalen tam.

Ramadan har sjarm, han har vakre øyne, og er tilsynelatende åpen. Denne rollen har predikanter spilt til alle tider. Ramadan er predikant og con man. En predikant må bevege publikum, men en con man gjør noe mer: han har mange flere agendaer.

Det går fort. Ramadan er proff. Han er flink til å spille opp til kvinnene. Innledningsvis sier han at kjernen i islam er at verden er god og til for å nytes. Det meste er tillatt i islam. Hvis det ikke er uttrykkelig haram eller halal. Det ligger et stort område i midten som er ubestemmelig, usikkert. Det høres forlokkende ut, helt til det kommer frem at man må passe seg. Best å være på den sikre siden.

Ramadan bruker alkohol som eksempel på et absolutt forbud. En muslim kan drikke hva som helst i Norge, men ikke alkohol. Dette minner om smarte ungdomspredikanter, man må «sprite» opp budskapet. Men skraper man i overflaten stikker kontrollen frem.

Det utrolige er at et publikum i et vestlig land ikke har de samme motforestillingene til en muslimsk predikant. Han kan snakke dem trill rundt.

Ramadan vinner tillit ved åpent å innrømme undertrykkende praksis innen islam. Særlig i forhold til kvinner. Han våger å si at Koranen vil at kvinner skal nyte sex. Mannen kan ikke på egen hånd bestemme seg for coitus interruptus som prevensjonsmetode uten å spørre kvinnen. For det står at hun har rett til å nyte. Sex er ikke bare for få barn.

Ramadan er en moderne salafist, og legger ikke skjul på det. Han mener kildene står der rene og sanne. Det gjelder bare å fjerne slagget.

– I am not reforming islam. Islam is islam. But we must clear up the misunderstandings.

Det er helt feil å kalle dette for luthersk. Kjernen hos Luther var den direkte tilgangen til Bibelen, uten mellomledd, det at troen var et personlig forhold mellom den enkelte og Gud, at hver enkelt kunne prøve teksten mot sin egen samvittighet. Det er så fjernt fra hva Ramadan preker som det går an. De som gjentar og gjentar at Ramadan er en muslimsk Luther må ha et ønske om at han skal være det. Men Ramadan sier klart og tydelig hva han står for, for dem som vil høre.

Det var noe uvirkelig over seansen. Salen var stappfull. Kultur- og opinionseliten trekkes som møll til lyset for å høre en representant for salafi-islam forkynne, for det er hva Ramadan bedriver. Han viser det flere ganger, han spør: How do you know that you want what you want?

Svaret man skal komme frem til, er selvfølgelig underkastelse for islam, frivillig underkastelse. I tvangen ligger friheten. Når man har krysset denne grensen, er man et annet sted.

Noe av det som avskrekket folk flest – og spesielt folk med utdannelse og kultur – fra kristendommen, særlig bedehusvarianten, var skråsikkerheten, at man ikke kunne tvile og diskutere ting. Det meste var opplest og vedtatt.

Da Ian Buruma intervjuet Ramadan for New York Times, spurte han om Ramadan tvilte på Gud og fikk til svar: Aldri. Utenkelig.

Det svaret sjokkerte meg mest. Et menneske som ikke tviler, er et menneske jeg er redd. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at jeg er usikker på om det er et menneske. Menneske er noe man blir, og tvil og samvittighet spiller sammen.

Ramadan er blottet for tvil. Den som ikke kjenner tvil, vil heller ikke finne veien til friheten.

At en så stor del av Oslos kulturelite ble tiltrukket av dette budskapet, var en skremmende opplevelse.