Kommentar

Psykologen Finn Skårderud er flink med ord. I et innslag i NRKs Verdibørsen fra april (reprise idag) snakket han om ordet «mentalisering». Jeg må innrømme at det høres ut som en kontrollteknikk i et futuristisk samfunn, men var noe helt annet. Det betyr vår evne til å forstå Den andre og se oss selv utenfra.

Skårderuds utlegning ga inspirasjon til å forstå dagens konflikter og problemer på en ny måte.

Skårderud sa kløften mellom psykologer og biologer er blitt mindre. Den har vært stor: nå kan man lokalisere mentale prosesser i hjernen. Det er i den fremre hjernen at evnen til å forstå omgivelsene ligger. Den som kan forstå omgivelsene har større sjanse til å overleve. På det grunnleggende plan: registrering av fare, og avgjørelse om flukt eller forsvar. Men innen egen gruppe: spørsmål som sosial tilpasning og fremgang. Den som forstår Den andre har større sjanse til å lykkes. Innføling som nøkkel til suksess.

Man kan si at mye av moderne oppdragelse er bygget rundt disse prinsippene: å mestre seg selv og forstå omgivelsene. Jeg må si det var en aha-opplevelse for meg å lese psykolog Nicolaj Sennels i København beskrive at vår kultur prioriterer mestring høyest: den som mister besinnelsen har tapt.

Men kan ikke «forståelse for alt bli å tilgi alt»? slik at man mister et eget ståsted? Det er ikke det det er snakk om: det er evnen det er snakk om, det å forstå Den andre, ikke nødvendigvis at man godtar.

Barack Obama demonstrerte denne evnen i sin tale i Kairo til den muslimske verden. Og her er det viktig å forstå «mentalisering» for å forstå hva han sa: han kom ikke for å belære, han kom ikke for å forhandle, han kom ikke for å være dommer. Han ville vise at han forsto muslimer, og for å komme «innenfor» apellerte han til de mest positive sidene ved islam, historien og dagens muslimer.

De som anvender sin kunnskap om dagens verden og historien, og hvordan Koranen tolkes idag, til å si: «Men det er helt feil det han sier», har ikke forstått poenget. Obama viser at han kommer fra en kultur som er i stand til å forstå. Hvis det er en stor kløft av mistillit, hvordan skal man ellers bygge en bro?

Det er noen som har havnet i en mental posisjon hvor man essensialiserer islam, og nærmest anser den for hinsides redning. Da blir man lett trukket ned av blyloddene man henger rundt andre, og risikerer å gå med i dragsuget.

Vi må holde fast på at mennesker er foranderlige, som kulturer og religioner. Grunnen til de store spenningene i dagens verden er at alt foregår i ett hus. Det er ikke et islams hus og et krigens hus. Det er Ett Hus: hvor vi befinner oss i forskjellige etasjer, eller fløyer. Men vi kan alle høre hva som foregår i naborommene. Det er lytt, og det vi hører gjør oss urolige, skremte, opprørte. Når mannen slår kona, og døtrene ikke får gifte seg med hvem de vil, kan vi ikke unngå å reagere.

BBCs Tim Sebastian har hatt fem debatter fra Doha. I dag var den siste hvor spørsmålsstillingen var: Skal muslimske kvinner kunne gifte seg med hvem de vil? To argumenterer for og to imot. Asra Nomani var prinsipiell: Det finnes ingen mellomposisjon, kvinner må ha full frihet, med alt det innebærer, på godt og vondt. Hun hadde selv et ulykkelig ekteskap bak seg. Som hun sa: Når du ligger på puta om kvelden er det ikke familien som ligger der, eller klanen, eller moskeen, myndighetene eller nasjonen. Det er bare deg, og du er alene. Da er det din kropp og dine følelser, og hvis det ikke fungerer, så har du ikke noe liv.

I den muslimske verden har man et enormt disiplineringsmiddel i familien: hvis man blir utstøtt har man heller ikke noe liv. Det var ingen tilfeldighet at Nomani lever i USA.

Men det gjorde også Yasir Qadhi, som var mot. Han gjentok det som er blitt det vanlige standardsvaret for dagens islamister: at mye som er negativt – tvang, vold i hjemmet, – er kulturell bagasje som er påklistret islam, men som ikke er ren islam. Den må renses. Det de moderne islamistene vil ha er frivillig overgivelse: islam betyr underkastelse, underordning, men det skal skje frivillig. At dette kan være en selvmotsigelse kan de ikke gå med på. For hvem andre skal avgjøre det enn den enkelte? Men det kan ikke islamistene innrømme, for det vil være å sette individet over Allah i deres øyne.

Disse problemstilingene unngår personer som Tariq Ramadan og Yasir Qadhi ved å nekte å gå inn på dem. De omdefinerer problemene, og legger egne premisser til grunn. Slik sett var Doha-debatten nyttig: den demonstrerte at det er to måter å forholde seg til verden på. Den ene er religiøs, den andre er politisk.

I en globalisert verden betyr dette at «verdener» kolliderer: Qadhi var klinkende klar: en muslimsk kvinne kan ikke gifte seg med en ikke-muslim. På innvendinger svarte han: på dette punkt har det vært enstemmighet blant de lærde i flere generasjoner. Det har aldri vært diskutabelt.

Qadhi var et sympatisk, «moderne» menneske: han bodde også i USA og kjenner den moderne verden. Men det var en verden der muslimer ikke kan blande seg med ikke-muslimer i den mest fundamentale betydning: ekteskap og familie. Det er en kategorisk dikotomi: oss og dem.

Marte Michelet satt sist fredag og hamret løs på Jon Hustad fordi han antydet at det var «noe» med muslimer: hun ville han skulle si det. Dvs. hun ville skremme ham til ikke å si det. Hun ville jage denne problemstillingen under jorden. Det er i praksis snikislamisering: man får tankeforbud. Midtøstens tabuer utstrekkes til Europa.

Men kulturen lever også i beste velgående, selv om man har lært seg teknikken med å skyve de dårlige tingene inn under den. Saudi-arabiske Thurraya Al Arrayed sa unge mennesker ikke var skikket til å velge, de lot seg styre av fysisk tiltrekning. Hun ramset opp alt som betydde noe: språk, kultur, familie, utdannelse – alle kriterier som man i Vesten ville si var karrieristisk, besteborgerlig, eller diskriminerende: like barn leker best i ekstrem form. Dette er en diskriminering som også i høy grad gjelder innenfor den arabiske verden: som jenta fra Doha sa: jeg vil at min fremtidige mann skal komme fra Golfen.

Disse velutdannede, intelligente jentene opplevde at de selv var flinke og mestret både den moderne verden og alle forventningene: de var overbevist om at de ville lykkes å oppfylle alle de viktigste kravene – og bli lykkelige. Det var en middelklasseuskyldighet og barnlighet over dette, som likevel ikke kunne skjule at disse jentene hadde smakt friheten: De hadde utdannelse, de hadde muligheter og valg. Kommer de til å kjøpe predikantenes reformerte islamisme?

Debatten kunne like gjerne hatt tittelen: Frykten for friheten. Det er det den muslimske verden er redd for: den totale frihet som moderniteten og den moderne verden fører med seg. Globaliseringen sprer denne sivilisasjonen til hver krok av verden, og den muslimske verden skjelver: denne friheten truer med å velte hele deres verdensanskuelse. De må ha et rekkverk, noen regler, et hierarki. Et bur. De flykter unna friheten, som de likevel som konsumenter flokker seg rundt: Det er et dilemma de ikke greier løse: teknologien og varene undergraver troen og religiøsiteten.

Resultatet blir et hyklersk samfunn. Man sier en ting og gjør noe annet. Det er ikke noe nytt. Såvidt jeg forstår har det vært særlig den arabiske verdens kjenntegn: en bestemt form for pragmatisme. Korrupsjon, nepotisme, er en måte å gjøre ting på. Det fungerer inntil et punkt.

Men det kan ikke tilfredsstille befolknings aspirasjoner. De ønsker også å delta! Det var dette behovet Obama snakket til. Han ønsker ikke at det blir Det muslimske brorskap eller Hamas som realiserer aspirasjonene!

Arena

Hvor kampen utspiller seg har alt å si. I den islamske verden befinner troen seg i kamp med friheten, politisk, samvittighetsmessig, vitenskapelig, sivilt-borgerlig – på alle nivåer.

Når denne kampen overføres til Europa og Vesten får det helt andre konsekvenser. Her eksisterer friheten, og når denne kampen overføres hit, blir friheten truet. Mange forstår ikke det. De tror at Europa må tilpasse seg islam. Man risikerer da å ødelegge den friheten som har skapt dagens samfunn. Dynamikken i vestlig samfunn er slik at man ikke kan ha litt frihet. Enten har man frihet ellers så har man det ikke.

Motsetningene, spenningene og polariseringen er så sterk innen islams hus at det utfordrer Europa og Vesten på det mest fundamentale: man må vite hvor man står. I stedet har vi fått full forvirring.

Men her må man skille på to ting: Man må forstå konfliktens natur: man må forstå hva som står på spill: friheten. Til å tenke, til å forske, til å gifte seg. Alt dette henger ihop.

Når man vet dette kan man bruke sin frihet til å forstå Den andre. Det er nettopp den mentalisering Finn Skårderud snakket om: evnen til å forstå hvordan Den andre oppfatter seg selv, og oppfatter «meg», og samtidig å kunne se seg selv utenfra. Man må kunne gå utenfor seg selv og se det fra en tredje posisjon.

Det er faktisk den posisjonen som islam filosofisk har hatt som et grunnprinsipp, ifølge Khaled M. Abou El Fadl i boken: The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists. Ikke ubetinget, ikke til alle tider. Men den finnes: En tro på at ingen vet hva Gud mener. Det er egentlig innlysende: hvis man setter Gud så høyt som innen islam, hvordan kan man som menneske påberope seg å vite hva Gud mener? Det er en formastelighet.

Irshad Manji sa akkurat det samme på Litteraturhuset fredag: hvem kan vite hva Gud mener? Det er ikke bare mulig å forene en religiøs innstilling med et liv i en verden av ikke-troende. Det er faktisk en forutsetning for å være troende at man ikke dømmer, fordi ingen kan vite.

Denne ydmykheten synes å være helt grunnleggende for sameksistens i den globale landsbyen.

the Doha Debates: