Kommentar

Jeg skal snakke om Europa. Tror man overdriver betydningen av Midtøstens konflikter for Europa. Jeg skal prøve å vise at islam i Europa er noe mer og annet enn import fra Midtøsten, at den har sine særtrekk, sa Olivier Roy i et foredrag i Oslo i går.

Hvordan har islam slått rot her? Vi har en religion som etablerer seg på et annet kontinent i løpet av 30 år. Begrunnet ut fra arbeidsinnvandring. I USA er muslimene kommet som ledd i global innvandring, dvs de har kommet for å etablere seg. De som først kom til Europa hadde ingen planer om å slå seg ned. De hadde tenkt å vende hjem. De kom først og fremst fra muslimske land. Det er i Europa man finner koblingen mellom arbeidsinnvandring og islam. Det er et faktum. De kom fra Tyrkia, Nord-Afrika, tidligere kolonier som Pakistan og Bangladesh.

Spørsmålet om etablering av islam i Europa handler om 2. og 3. generasjon. Første generasjon ønsket ikke å bli europeere. Annen og tredje generasjon er født og oppvokst her, er statsborgere og oppfattes som europeiserte.

Men så kommer den store overraskelsen: Det er 2. generasjon som utgjør problem! Europeere blir skremt. Det er ikke slik at de radikale er marginalisert økonomisk og sosialt.

Men hvorfor snakker vi hele tiden om de ekstreme? Idag har EU mellom 12 og 14 millioner muslimer. Hvis man tar alle som har vært innblandet i terror, så snakker vi om rundt 1.000 personer. Likevel er det ut fra hva disse foretar seg at offentligheten diskuterer islam. I land som Danmark og Nederland har voldelige handlinger ført til at man stiller spørsmål ved det flerkulturelle samfunn.

La oss derfor starte med å snakke om vold. En oppfatning er at volden er importert til Europa, og gjenspeiler konfliktene i Midtøsten. Unge muslimer blir mer radikale som følge av Palestina eller Irak. Midtøstens konflikter slår inn i Europa.

Men når man jobber som jeg gjør får man et annet bilde: For det første: De fleste av de unge ekstreme er vestliggjort. Prosessen er kommet lengst i Frankrike, jf. Mossaoui (den 20. kapreren). Han er født i Frankrike og fransk er hans morsmål. Da han var i 18-20 årsalderen gikk han på nattklubb, drakk alkohol, hadde fransk kjæreste. Men så reiste han til London, og der ble han «omvendt», 23 år gammel. Nå lærte han seg arabisk. Han er et klart eksempel på vestliggjorte som blir religiøse. Hvis vi ser på profilen til de ekstreme: De har vendt tilbake til islam – i Vesten. Det var i Aachen og Hamburg at Mohamed Atta & Co «vendte tilbake». Radikaliseringen skjer her i Europa. Nesten ingen kommer fra religiøse skoler i Saudi-Arabia.

De er velutdannede. Atta var byplanlegger. Andre er kjemikere, atter andre har IT-bakgrunn. De er kvalifiserte, derfor blir også angrepene så dødelige. De kan sine ting.

På den annen side: De gir uttrykk for islamistiske synspunkter, men de har aldri levd i et tradisjonelt miljø, eller de har levd et dobbeltliv.

Det som har skjedd i Danmark denne uken er typisk. Journalister drar ut til lokalmiljøet for å snakke med naboer og bekjente. Det er samme historie de får høre: om hvor godt likt guttene var. Hvor flinke de var, at de var upolitiske, moderate, men at de kanskje har gått mer i moskeen det siste året. Lærerne sier det samme. Ingen skjønner noenting. Det kan ikke stemme.

Radikaliseringen har ikke skjedd innenfor rammen av et tradisjonelt islamsk miljø, men i ytterkanten, i egne miljøer. I Madrid jobbet de i samme butikker, eller de treffes i idrettsklubber, miljøene er alltid små. Omgivelsene aner ingenting.

I bunn og grunn er det et bevis på at integrasjonen har slått feil. Hvordan har Europa gjennomført integreringen? I sør har man prøvd assimilering, i nord er det flerkulturelt samfunn. Begge modeller har slått feil, fordi man tror at religion er knyttet til kultur. De flerkulturelle tror at kulturidentiteten er bygget på islam. I Frankrike er det slik at hvis du virkelig er fransk, skal du ikke vise din religion. Man har vanskelig for å godta at noen som er integrert viser sin religion offentlig. For å overdrive litt: I den flerkulturelle modellen burde alle muslimske kvinner gå med slør.

Begge modeller mener religion er knyttet til kultur.

Men nå ser vi en frikobling. Radikaliseringen er en konsekvens av kulturell forvitring, av vestliggjøringen av islam.
Radikaliseringen skjer fordi de unge bestrider kulturen – både vestlig og arabisk. Det finnes en rekke religiøse bevegelser, ikke alle er politiske : wahhabismen, salafistene, tabliqiene (en lovlig gruppe som forkynner at man må vende tilbake til den rene islam, be fem ganger daglig osv.), dette er dagens religionsforkynnelse som danner grunnlaget for en religiøs vekkelse. De har til felles at de kjemper mot kultur-islam. Da Taliban tok makten i 1996 var ikke målet å kjempe mot Vesten. Taliban hadde et utmerket forhold til USA opprinnelig. De gikk til angrep på afghansk kultur i islams navn. Forbød musikk, var fiendtlig til sufimystikk, hane- og hundekamper hvor det ble veddet om penger. Fotball og volleyball var OK.

Salafistene forbyr tradisjonelle kulturtrekk. Det var vanlige blant stammene å løse konflikter ved å gi bort en kone til parten som hadde vært offer. Det ble det slutt på. Salafistene er puritanere. Religionen skal være ren. Den skal ikke være legemliggjøring av kulturen.

Man finner samme argumenter hos visse protestantiske prester. Kulturen hindrer en i å være en riktig troende.
Salafistene dyrkere den kulturelle forvitringen. De sier ikke til de unge: Dere må forsvare foreldrenes kultur. De sier: Bestefar har ikke overført islam til deg. Det vestlige samfunn er ikke noe bra samfunn. Nå er du moden for å bli en ekte muslim. Nå er du en tabula rasa – klar for Guds budskap.

De spiller på samme registre som alle som driver omvendelse. Først må du rense deg for å kunne motta Guds ord.
Forkynnelsen er alltid rettet mot et individ, aldri en gruppe. Det er to grupper som driver omvendelse: Evangelister og salafister. Det er religiøse bevegelser som henvender seg til globaliserte individer.

Det er feil å se på utviklingen av radikal islam som et utslag av kulturkollisjon. Det er en krise for all kultur.

Et godt eksempel på radikal islam: Overalt hvor man finner Al Qaida, finner man konvertitter. Også i Odense var det en. I London var det tre stykker. Også blant de fire bak 7/7 i London var det én. Samme i Frankrike. Av en gruppe som nettopp ble dømt var hver fjerde konvertitt. Vi har også kjente tilfeller: En ungdom fra Martinique konverterte, dro til Pakistan for å gå på religiøs skole, traff noen radikale som sendte ham til Australia, der han møtte en mann fra Libanon. Sammen skulle de gjennomføre en aksjon. Heathrow-gruppen var enten konvertitter eller hadde pakistansk bakgrunn.

Al Qaida tar i bruk alle konfliker hvor Vesten er involvert og bruker dem for hva de er verdt. Osama har ikke Palestina på topp. Tror vi må forstå: Det er en situasjon som ikke er knyttet til Midtøsten. Det er snakk om en global forvandling av forholdet mellom religion og kultur.

Hva gjør vi i forhold til islam?

Når vi snakker om voldelig islam tenker vi også på vold mot kvinner for å kontrollere dem. Faren som begår æresdrap. Man tror denne vold og terror er to sider av samme sak.

Men terroristene tar heller jenta i forsvar. Så godt som ingen av terroristene har inngått tradisjonelle ekteskap. Enten har de giftet seg med en konvertitt, eller søster til et annet medlem. Kvinnene er aktivister. Roy viser til kona til en av den afghanske geriljalederen Massouds kommandanter. Hun var fransk, konverterte, og har skrevet boken «Lysets forkjempere». Hun sier hun er feminist. Er ikke bærer av muslimske tradisjoner, og ser på seg selv som en moderne kvinne som deltar i kampen. Hun har egne oppfatninger, sier mannen var en helt, og kjempet for globalisert islam.

Når 2. generasjon snakker på vegne av islam, snakker de ikke på vegne av tradisjonen. Ca 70 prosent av franskmenn var mot hijab, fordi de ikke vil ha religiøse antrekk i det offentlige rom. Men jentene som bærer hijab gjør det ikke fordi de blir tvunget hjemmefra. De gjør det av egen vilje, og de uttrykker sin uavhengighet gjennom hijab.

Hva slags konklusjon kommer vi frem til: I stedet for å vise tilbake på Midtøsten, må vi se på hva som skjer: Vi må gi plass til en europeisk islam.

Hva betyr dette? En europeisk islam er identisk med liberal islam. Nylig leste jeg en reportasje av en fransk journalist på besøk i Bradford, hvor en pakistaner med skjegg var ordfører. Journalisten sa: Dette er en moderat muslim, for han ber bare én gang om dagen.

Hvis man spør folk sier de at en god muslim er en som godtar våre verdier, og f.eks er for homofile. Men ser man nærmere etter, finner man at hvert europeisk land har forskjellige oppfatninger av hva de mener med verdier.

Ta f.eks. halal-slaktingen. I Frankrike er det kun et spørsmål om hygiene. I Storbritannia derimot er det et spørsmål om dyremishandling på grunn av dyrevernerne.

Ta hijab: på Heathrow blir du tatt imot av to kvinnelige konstabler, den ene med hijab, den andre uten.

Hvilke verdier snakker vi om? I Nederland er homofiles rettigheter en del av samfunnets verdier. Men ikke for Vatikanet. Der er de en trussel mot familien. Vi kan ikke sette Vesten opp mot Orienten sånn uten videre.

Ta Muhammed-tegningene. Konferansen av katolske biskoper fordømte publiseringen. Den katolske kirke vil sogar gjerne ha en blasfemilov. De vant en rettssak ifjor hvor det var snakk om å bruke Leonardos bilde av Det siste måltid i reklame, og erstatte disiplene med kvinnelige modeller. Når muslimene protesterer og føler seg krenket, sier vi de ikke forstår vestlige verdier. Når muslimene kommer hit, går de inn i en europeisk debatt.

Problemet er: Hvordan være religiøs i det offentlige rom? Går det an å være muslim og borger?

I USA danner muslimene felles front med kristne mot sekularisering. I Europa er dette en intern debatt.

Diskusjonen om islam er en diskusjon om Europa. Islam kom hit da vi startet å bygge et nytt Europa. I Frankrike er det et interessant sammenfall mellom innvandringskrise og grunnlovsforslaget til EU. Det er ingen tilfeldighet.

Oppløsningen av nasjonale grenser skjer fra to kanter: ovenfra (EU) og nedenfra, gjennom strukturendringer og innvandrering. Hva går europeisk identitet ut på?