Sakset/Fra hofta

Den franske filosofen Alain Finkielkraut, en av landets mest kjente offentlige intellektuelle, er som kjent aktuell med sin nye bok «L’Identité Malheureuse» – den ulykkelige identiteten, hvor han ikke viker unna for å sette fingeren på ømme multikulturelle punkter, og med det naturligvis hos endel parkeres mentalt i kategorien «kontroversiell».

Der Spiegel har intervjuet forfatteren av det omdiskuterte verket, som ikke går av veien for å bekrefte Huntingtons tese om sivilisasjonssammenstøt.

Alain-Finkielkraut

* * *

Spiegel: Herr Finkielkraut, er du misfornøyd med dagens Frankrike?

Finkielkraut: Det smerter meg å se at den franske formen for europeisk sivilisasjon er truet. Frankrike er i ferd med å omgjøres til et postnasjonalt og flerkulturelt samfunn. For meg ser det ut som om denne kolossale forvandlingen ikke bringer noe godt med seg.

Hvorfor det? Postnasjonalt og flerkulturelt lyder da ganske lovende.

Det blir presentert for oss som selve fremtidsmodellen. Men multikulturalisme betyr ikke at kulturer blandes. Mistilliten råder, folkegruppenes tendens til å holde på med sitt tar overhånd – det utvikles parallelle samfunn som hele tiden distanserer seg fra hverandre.

Gir du ikke her etter for høyrefløyens endetidsfrykt?

Den lavere middelklassen – altså de franskmennene som ingen lenger tør å kalle Français de souche (etnisk franske) – flytter allerede ut av forstedene til Paris og lenger ut på landet. I noen bydeler har de opplevd å havne i mindretall i sitt eget land. De er ikke redde for de andre, men snarere for selv å bli som de andre.

Men Frankrike har alltid vært et land av innvandrere.

Vi blir stadig fortalt at innvandring er et vesentlig element i den franske identiteten. Men det er ikke sant. Arbeidsinnvandringen begynte i det 19. århundre. Det var ikke før den første verdenskrigens blodbad tok slutt at grensene i stor grad ble åpnet.

Innvandringen har hatt en mer formende virkning på Frankrike enn på Tyskland.

Innvandringen pleide å gå hånd i hånd med integrering i den franske kulturen. Det var spillets regler. Mange nyankomne ønsker ikke lenger å spille etter disse reglene. Hvis innvandrerne er i flertall i sine nabolag, hvordan kan vi integrere dem? Blandede ekteskap, som er avgjørende for genetisk blanding mellom folkegrupper, pleide å forekomme. Men disse blir færre i antall. Mange muslimer i Europa er i ferd med å re-islamisere seg. En kvinne som går i slør, kunngjør i realiteten at et forhold med en ikke-muslim er uaktuelt for henne.

Er ikke mange innvandrere ekskludert fra storsamfunnet først og fremst av økonomiske grunner?

Venstresiden ønsket å løse innvandringsproblemet som et sosialt problem, og proklamerte at opptøyene i forstedene var en slags klassekamp. Vi ble fortalt at disse ungdommene protesterte mot arbeidsledighet, ulikhet og umuligheten av sosialt avansement. I virkeligheten var vi vitne til et utbrudd av fiendtlighet mot det franske samfunnet. Den sosiale ulikheten forklarer ikke antisemittismen, heller ikke kvinnehatet i forstedene, ei heller fornærmelsen «skitne franskmann». Venstresiden vil ikke innse at det er tale om et sivilsasjonssammenstøt.

Disse unge menneskenes sinne vekkes også av den høye arbeidsledigheten. De snur ryggen til samfunnet fordi de føler seg ekskludert.

Hvis arbeidsledigheten er så høy, må innvandringen kontrolleres mer effektivt. Det er åpenbart ikke arbeid til alle. Men bare spør lærerne i disse problemfylte bydelene – de har store vanskeligheter med å få lært bort noe overhodet. Sammenlignet med rappere og narkohandlere tjener lærerne så latterlig lite at de blir sett på med forakt. Hvorfor skal elevene anstrenge seg for å følge i deres fotspor? Et stort antall ungdommer ønsker ikke å lære noe om fransk kultur. Denne avvisende holdningen gjør det vanskeligere for dem å skaffe seg jobb.

Har du selv vært og sett på disse bydelene du snakker om?

Jeg ser på nyhetene, jeg leser bøker og studier. Jeg har aldri stolt på intuisjonen.

I USA fungerer sameksistensen mellom folkegrupper bedre. Amerikanerne har ikke denne europeiske tilslutningen til en enhetlig nasjonalkultur.

USA ser på seg selv som et innvandringsland, og det som virkelig er imponerende med dette flerkulturelle samfunnet, er den sterke patriotismen. Dette var spesielt tydelig etter angrepene den 11. september 2001. I Frankrike kunne man derimot se det motsatte etter angrepene på franske soldater og jødiske barn i Toulouse og Montauban i fjor: Noen skolebarn betraktet Mohamed Merah, altså voldsmannen, som en helt. Noe slikt ville være utenkelig i USA. Det amerikanske samfunnet er et hjem for alle. Jeg tror ikke det mange barn av innvandrere hos oss som ser Frankrike på samme måte.

USA gjør det enkelt for nyankomne å føle seg som amerikanere.Setter Frankrike listen for høyt?

Frankrike forbyr skoleelever å gå med hodeslør på skolen. Det er også en fordel for alle muslimer som ikke ønsker noe religiøst bur for seg selv, for døtrene eller konene. Frankrike er en sivilisasjon, og spørsmålet er hva det betyr å delta i den. Betyr det at de innfødte har å gjøre seg så ekstremt små at de andre lett kan utfolde seg? Eller betyr det at man viderebringer kulturen man selv besitter?

Men dette har fungert i lang tid. Italienere, spanjoler, polakker og europeiske jøder hadde ingen problemer med å bli franske patrioter. Hvorfor fungerer det ikke lenger?

Hvorfor er det så mye aggresjon mot Vesten i dagens islamske verden? Noen sier at Frankrike var en kolonimakt, og at de som ble kolonisert ikke kunne være glade for det. Så hvorfor er Europa blitt utsatt for denne massive innvandringen fra tidligere kolonier i løpet av det siste halve århundret? Frankrike har fortsatt å betale for kolonialismens synder og gjøre opp sin skyld til dem som bakvasker landet i dag.

Du er selv barn av innvandrere, et avkom av en forfulgt familie. Kan din personlige integreringsvilje forklare det sterke engasjementet du har for republikkens verdier?

Jeg forsvarer disse verdiene fordi jeg sannsynligvis står i større gjeld til min skolegang enn de fleste innfødte franskmenn – Français de souche. Hverken franske tradisjoner eller fransk historie ble lagt i vuggen. Enhver som ikke besitter denne arven kan skaffe den i L’Ecole républicaine, i det franske skolesystemet. Dette utvidet min horisont og lot meg fordype meg i fransk sivilisasjon.

Og gjorde deg til dets forsvarer?

Jeg kan snakke og skrive mer åpent enn andre nettopp fordi jeg ikke er innfødt franskmann. De innfødte blir lett motløse av det rådende debattklimaet. Jeg har ikke slike komplekser.

Hvordan definerer du denne franske sivilisasjonen du snakker om?

Jeg leste nylig om igjen en bok av den ypperlige russiske forfatteren Isaac Babel. Handlingen finner sted i Paris. Fortelleren er på et hotell, og om natten hører han lyden av et elskende par i rommet ved siden av. Babel skriver: Dette har ikke noe å gjøre med det man hører i Russland – det er mye heftigere. Da svarer den franske vennen hans: Vi franskmenn skapte kvinnene, litteraturen og kokekunsten. Ingen kan ta det fra oss.

Dette er idealiserte klisjeer som nasjoner lager til eget bruk.

Men det er sant. Eller det var i det minste sant før. Frankrike kan ikke tillate seg å sole seg i sin egen glans. Men landet besitter tegn på sin sivilisasjon, akkurat som Tyskland – det har sine severdigheter, torg, kafeer, litterære rikdom og mange kunstnere. Vi kan være stolte av forfedrene, og vi må bevise at vi er dem verdig. Jeg beklager at Tyskland – av forståelige grunner – har brutt med denne stoltheten. Men jeg tror at de tyske politikerne som snakker om Leitkultur – den ledende nasjonalkulturen – har rett. Die Leitkultur skaper ingen uoverstigelig barriere for nykommere.

Er den moderne franske identiteten fortsatt formet av revolusjonen i 1789?

Under 200-årsjubileet for revolusjonen i 1989 undertegnet jeg et opprop mot det islamske hodesløret. For meg hadde det å gjøre med sekularismebegrepet, som møter kritikk verden over i disse dager. Den gangen mente Frankrike at sekularismen var en modell for hele verden, men blir i dag minnet om at den er noe særskilt. Det er ikke lenger tale om å eksportere vår modell. Vi må være beskjedne, men urokkelige.

Men tjener ikke den franske sekularismen i dag også til å rettferdiggjøre den aggressive avvisningen av islam?

Hvordan det? Vi har forbudt sløret, vi har ikke forbudt individet. Før ble skolejenter oppfordret til å gjemme korsene eller jomfru Maria-medaljongene på halskjedene sine under blusen eller genseren. Det er ikke for mye forlangt, bare litt tilbakeholdenhet fra alle parter. Det har ingenting med aggresjon mot muslimer å gjøre.

Er ikke Islam forlengst blitt en del av Europa, og en del av Frankrike og Tyskland, som den tidligere tyske presidenten Christian Wulff en gang sa det?

Frankrikes tidligere president Jacques Chirac sa noe lignende. Islam kan en dag bli hjemmehørende til Europa, men kun etter å ha blitt europeisert. Det er ikke en fornærmelse mot andre å påpeke at de er annerledes.

Vel, muslimene er her nå. Hører ikke de også hjemme her?

Spørsmålet er: Hvordan er de her? Innvandrere taper ingenting på å erkjenne at de er forskjellige fra den etablerte befolkningen. Muslimene i dagens Frankrike liker å rope i selvhevdelse: Vi er like franske som deg! Det ville aldri ha falt foreldrene mine inn å si noe sånt. Jeg ville heller aldri sagt at jeg er like fransk som Charles de Gaulle var.

I Frankrike beskyttes innvandrere av jus soli , altså «jordens rett», hvilket betyr at alle barn som er født her har rett til fransk statsborgerskap. Vil du å avskaffe denne ordningen?

Nei, men helt uavhengig av like rettigheter er et slikt barn blitt fransk statsborger på en annen måte enn ved avstamning. Den automatiske retten til fransk statsborgerskap fødsel på fransk territorium, gjør mange franskmenn ukomfortable i disse tider, fordi det å ville bli fransk går tapt i prosessen. I likhet med de fleste andre europeere har franskmennene følelsen av at innvandringen er blitt en ukontrollert prosess – noe som bare skjer, og ikke noe som er ønsket. Landene styrer ikke denne prosessen selv, i beste fall ledsager de den.

Er det ikke veldig enkelt å gi fattigdomsinnvandringen fra den tredje verden skylden for alle problemer?

Man kunne i det minste forvente en offentlig politisk debatt om spørsmålet. I stedet er temaet gitt bort til ytre høyre.

Hvordan ser du på den politiske fremgangen til Marine Le Pen og hennes ytterliggående høyreparti Nasjonal Front?

Det uroer meg, selvfølgelig. Men Nasjonal Front ville ikke være på kontinuerlig vei oppover hvis det ikke hadde forkastet den ekstreme høyresidens gamle stridsspørsmål. I dag fokuserer Nasjonal Front på sekularisme og republikken.

Det høres ut som om du kunne tenke deg å stemme på partiet.

Nei, jeg ville aldri gjøre det, fordi dette partiet appellerer til folks grunninstinkter og hat. Og slike ting er lette å oppildne til blant partiets støttespillere. Vi kan ikke overlate disse spørsmålene til Nasjonal Front. Det vil også være opp til venstresiden, til folkepartiet, å ta vanlige folks angst og kvaler på alvor.

Hva sier du til folk som kaller deg reaksjonær?

Det er blitt umulig å se på historien som konstant fremgang. Jeg forbeholder meg muligheten til å sammenligne i går og i dag, og til å stille spørsmålet: Hva skal vi beholde, hva skal vi oppgi?

Er dette egentlig noe mer enn nostalgi over en tapt verden?

Som Albert Camus er jeg av den oppfatning at vår generasjons oppgave ikke er å gjenskape verden, men å forhindre dens tilbakegang. Vi må ikke kun bevare naturen, men kulturen også. Der har du den reaksjonære.

Når du ser alle disse problemene i Frankrike – gjelden, arbeidsledigheten, den oppdragelsesmessige krisen, identitetskrisen – frykter du for fremtiden?

Jeg blir trist, og føler en tiltagende uro. Optimisme ville virke litt latterlig i disse dager. Jeg skulle ønske politikerne var i stand til å si sannheten, og se virkeligheten i øynene. Da tror jeg Frankrike ville være i stand til en sann oppvåkning – til overveielser omkring en sivilisasjonsfremmende politikk.

Herr Finkielkraut, takk for intervjuet.

 

French Philosopher Finkielkraut: ‘There Is a Clash of Civilizations’