Det er i dag gått ett år siden terrorangrepene i Paris. Dette verste i rekken av islamske terrorattentater i vår del av verden, som fikk sitt grusomste uttrykk med Bataclan-massakren, blir etter beste evne glemt av den europeiske offentligheten – i likhet med alle de andre. I mellomtiden styrker radikal islam sin stilling, mens samfunn som det franske blir mer usikre på seg selv.

De færreste prominente franskmenn taler skånselsløst om denne tilstanden. En av dem som gjør det, er filosofen Alain Finkielkraut – forfatteren av boken Den ulykkelige identiteten, som kom ut på Document Forlag i fjor.

Alain-Finkielkraut

Corriere della Seras uforlignelige Paris-korrespondent Stefano Montefiori har intervjuet Finkielkraut i forbindelse med ettårsminnet for attentatene. «Vi lukker fortsatt øynene», sier den franske tenkeren. Folk reagerte umiddelbart med å synge Marseillaisen, de dro kjensel på de avsluttende ordene om de grusomme krigene som drepte ens barn, og de følte en motstrebende patriotisme.

ANNONSE

Hvor mye av dette er igjen ett år etterpå? Ikke stort. Frankrike er vendt tilbake til den patologiske normaliteten.

Corriere della Sera: Den sosialistiske statsministeren Manuel Valls har gått langt i å motsette seg politisk islam. Han har strukket seg til et såpass forpliktende utsagn som at «det islamske sløret er alltid et problem».

Alain Finkielkraut: Men venstresiden er svært splittet, og det har vi sett i burkini-saken. Anklagene om islamofobi har igjen fått forrang fremfor anklagene om islamisme. Og Valls er blitt fornektet av sin egen utdanningsminister, Najat Vallaud Belkacem. Noen mener at alt begynner med islamofobien, frykten og hatet mot muslimer. Og hvis det forekommer vold og attentater, skjer det alltid kun som en reaksjon på denne avvisende holdningen. Selv høyresiden vakler mellom steilheten og den politiske hestehandelen. I mange franske byer blir de muslimske stemmene stadig viktigere, og det finnes ordførere som inngår avtaler for å imøtekomme islamistenes krav.

Og jeg tror at dette fenomenet vil gjøre seg stadig mer gjeldende. Marwan Muhammads organisasjon mot islamofobi i Frankrike (CCIF) styrker seg, og både til høyre og venstre deler den ut attester for større eller mindre islamofobi med tanke på de neste valgene. Det er den retningen vi går i.

Alain Juppé, som enn så lenge regnes som den sannsynlige vinneren av presidentvalget i Frankrike til neste år, forsøker å skape optimisme blant franskmennene. Men dette i og for seg prisverdige initiativet bygger ikke på en klar nok forståelse av virkeligheten. Hans franske hus står på sandgrunn.

Så når Alain Juppé, som er favoritten til å vinne primærvalget på høyresiden, skriver en bok med tittelen «Den lykkelige identiteten», et motsvar på Deres «ulykkelige», gjør han det med kjølig beregning?


Det finnes helt sikkert et element av beregning der, men også en viss oppriktighet. Altså blindhet. Alain Juppé dro til Argenteuil, hvor Sarkozy for flere år siden hadde gått til frontalangrep på kjeltringpakket, på forstedenes bunnfall. Juppé ville fremstå som motsatsen til Sarkozy, og han lovte å opprette en «respektens republikk». Men akkurat der hadde to menn noen dager i forveien slått en lærer til blods og anklaget ham for rasisme, fordi han hadde dristet seg til å irettesette en skolejente. Og hva gjør Juppé? I stedet for å si at det er republikken som skal respekteres, snur han hele saken på hodet.

Tidligere president Sarkozy forsøker også å vinne nominasjonen på høyresiden. Han inntar en langt mer stridbar holdning enn Juppé. Men han har det handicap at han er en resirkulert leder, og tilnærmingsmåten hans er etter Finkielkrauts mening ikke den beste:

Nicolas Sarkozy er derimot på krigsstien mot islamske menyer i skolekantinene, og han proklamerer: «En skoleelev som ikke vil ha skinkestek, får nøye seg med en ekstra porsjon pommes frites! Menyen skal være den samme for alle, dette er republikken!» Han viser seg fra en uforsonlig side. Er dette hensiktsmessig etter Deres oppfatning?

Nei, det er upassende. Han vil forsvare prinsippet om assimilering, og det forstår jeg godt, for det betyr sånn jeg ser det ikke at man oppløses i massen, men at hver enkelt har sjansen til å slutte seg til nasjonen. Men dette må skje ad formidlingens vei, ikke forstoppelsens.

Montefiori bemerker at salafismen i hovedsak er ikke-voldelig. Det hjelper ikke så lenge salafistene oppfordrer muslimer til å kutte båndene til det franske samfunnet, innvender Finkielkraut. Men hva er egentlig det franske samfunnet heretter?

Temaet identitet står sentralt i valgkampen. Det snakkes ikke om annet i Frankrike.

Noen ville gjerne snakke om annet. I følge Emmanuel Macron, for eksempel, er problemene av økonomisk art, og løsningene likeså. Men vi kommer ikke til å roe gemyttene i de mange Molenbeek’ene med «uberiseringen». Franskmennene er urolige på grunn av attentatene, samt fordi all denne migrasjonen ikke har vært gjenstand for noen demokratisk beslutning. Det er den viktigste forandringen i vår nyere historie, men det er som om et regnvær var inntruffet. Sarkozy gjør rett i å spørre seg om Frankrike kan forbli Frankrike.

Man måtte først bli enige om hva Frankrike er. Innvandringen er en del av landets identitet.


Men i dag har vi den særskilte vanskeligheten som skyldes fremveksten av islamismen. Og noen ganger har vi følelsen av at det er for sent. Lærerne blir fortsatt utsatt for aggresjon, og politiet for skjellsord. Og hele byer kommer til å bli forlatt av de opprinnelige franskmennene. Jeg ser ingen tegn som kan gjøre meg optimistisk.

Denne statiske situasjonen har noe anspent ved seg. Det ligger i luften at spenningen vil utløses på en eller annen måte. Vil det skje med vold? Det er ikke så vanskelig å tenke seg hvilke politiske konsekvenser utløsningen kan ta form av. Finkielkraut liker det ikke, men han legger ansvaret for det på de tradisjonelt dominerende politiske kreftene:

Marine Le Pen gjør seg kostbar. Hun leder på meningsmålingene, og lar motstanderne gjøre jobben for seg.

Det er nedslående. Da Jean-Marie Le Pen kom seg til andre valgrunde i 2002, var det et stort traume for det franske samfunnet. I 2016 tas det for gitt at datteren Marine vil gjøre det samme. Og hun kan slå Juppé, som er høyresidens sannsynlige kandidat. Takket være den ideologiske blindheten hos deler av venstresiden, og hestehandelen med stemmer på høyresiden, har det oppstått en samstemmighet som går i favør av Front National. Marine Le Pen trenger ikke si så mye lenger. Kjensgjerningene taler til hennes fordel.

Finkielkraut er noe mer optimistisk på vegne av de unge. Disse verdensborgerne som ustanselig sitter i flymaskiner, er kommet ned på jorden igjen. De har gjenoppdaget nasjonen. Filosofen håper det beste, men han vet ikke.

Man hører jo ikke så mye fra de unge, kunne man legge til. Hvordan vil de komme på banen? Preget av Génération Identitaire? Eller noe helt annet?

 

Corriere della Sera

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629