Frankrikes tidligere statsminister Alain Juppé regnes i øyeblikket som den sannsynligste vinneren av presidentvalget der til lands i mai til neste år. Valget finner sted i en skjebnetid for Europa, og det som skjer politisk i et toneangivende land som Frankrike, er åpenbart av stor betydning. Men først skal republikanerne holde primærvalg i slutten av november. Blant motkandidatene er tidligere president Nicolas Sarkozy.

juppe1
Alain Juppé, foto: Wikimedia Commons

Hva står han egentlig for, denne 71 år gamle yrkespolitikeren som kanskje vil klare å holde Marine Le Pen utenfor Élysée-palasset?

Juppé gav nylig et intervju til en gruppe europeiske storaviser, blant andre The Guardian og Die Welt, som ikke akkurat bringer tankene hen på den fornyede energien landet trenger, om enn han er en respektert og populær statsmann – til tross for en betinget korrupsjonsdom for mange år siden (franskmennene vet at politikken i landet er korrupt).

En kort NTB-melding om intervjuet opplyste ikke stort annet enn at Juppé vil flytte grensekontrollen mellom Frankrike og Storbritannia fra Calais til England. Danske Ritzau gjorde det samme, om enn i noe større detalj. Dette avspeiler naturligvis dekningen i den britiske avisen, som prioriterte dette temaet, men også siterte Juppé på at Brexit må respekteres og skje på en ryddig måte, foruten å gjengi litt av hans økonomiske og utenrikspolitiske program.

ANNONSE

Den tyske avisen siterer sin utmerkede vane tro intervjuet in extenso, hvilket gir rom for flere observasjoner.

Die Welt: Monsieur Juppé, i øyeblikket ser det ut til at De er den eneste kandidaten som kan slå Marine Le Pen i det neste valget. Er det Deres største styrke?

Alain Juppé: Foreløpig er jeg ganske riktig den kandidaten som har best sjanse til å komme foran Marine Le Pen i den første runden, og slå henne i den andre. Det er helt sikkert ikke min største styrke. For mange velgere som ikke ønsker å se henne ved makten, er det snarere et ekstra argument.

Men Juppé er intelligent, og tar (til forskjell fra analytikere av presidentvalget i USA) ingenting for gitt selv om tallene peker i hans retning:

Hvis De vinner primærvalget i partiet Deres, vil De nesten sikkert bli president. Kan De overhodet tape ennå?

Ingenting er avgjort på forhånd. Vi vet at meningsmålingene er usikre, fremfor alt ved et valg som dette. Favorittstatusen motiverer meg selvfølgelig, men den vil hverken svekke min årvåkenhet eller besluttsomhet.

Blant tingene som skiller Frankrike fra andre europeiske land, er at spørsmålet om nasjonal identitet står på den politiske dagsorden, ikke minst takket være offentlige intellektuelle som Alain Finkielkraut:

De har beklaget Dem over at valgkampen hittil bokstavelig talt har vært verdiløs. Er det en hentydning til identitetsdebatten reist av Deres motstander Nicolas Sarkozy?

Debatten om den nasjonale identiteten er interessant og viktig. Men å si at vi er alle gallere, er ensbetydende med å trekke debatten ned på et lavere nivå.

De tar til orde for en «lykkelig identitet». Det er ikke noe å se til den i Frankrike for tiden …

Jeg er ikke så naiv at jeg tar den lykkelige identiteten for gitt. Frankrike er i store problemer: økonomiske, fordi arbeidsledigheten fortsatt er svært høy, men også politiske, fordi regjeringen har tapt enhver troverdighet.

Hollande har gjort Frankrike til latter, mener Juppé. En leder behøver helt andre egenskaper:

Hvordan vil De forvandle franskmennene til glade mennesker?

De politiske ledernes rolle er ikke å spre pessimisme og fremskynde tilbakegangen, slik det er på moten i Frankrike, men å øse av selvtillit og optimisme. Det er målet mitt.

Intervjuerne spør om det ikke er økonomien som er viktigst. Juppé erkjenner at den er blant de avgjørende faktorene, men at den ikke avgjør alt. Personvalget forblir viktig:

Valget vil avhenge sterkt av personen og av tilliten man har til vedkommende, samt ens format som statsmann. Og forskjellene mellom meg og Nicolas har vel ingen unngått å få med seg. Men alle setter et personlig preg på sitt program.

Det er lite ved det Juppé nevner av sitt program som vitner om de mest presserende problemene ved tidene vi lever i. Det er som om vi like gjerne kunne ha vært i 2006 eller 1996:

For eksempel anser jeg utdanning og opplæring for å være avgjørende. Det er også nødvendig å arbeide for bærekraftig vekst, uten å forstyrre planetens økologiske balanse. Den digitale revolusjonen er også viktig for meg. Mest det som ligger meg mest på hjertet, er like rettigheter for menn og kvinner.

På det økonomiske området ordlegger han seg vagt. Det behøves reform av arbeidsmarkedet, og han vil angivelig ikke la seg stanse av fagforeninger. Lettere sagt enn gjort. Men andre ting er av større interesse:

Frykten for og kampen mot terrorismen spiller en sentral rolle i dette valget. De appellerer til franskmennenes enhet. Er det nok?

Ja, under den forutsetning at man er besluttsomme og treffer de riktige tiltakene. Vi må forbedre etterretningstjenestene, som er blitt svekket tidligere. Dessuten må vi styrke nødetatene. Under Nicolas Sarkozy ble det kuttet 10.000 stillinger i politiet. Disse må gjenopprettes. For det tredje behøves en sterk strafferettslig respons. Målet mitt er effektivitet.

Juppé ser ikke ut til å prioritere den ideologiske delen av striden:

De forsvarer en tolerant form for sekularisme. Mange retter derfor anklager om at De åpner dørene for radikale former for islam. Hva sier De til kritikerne Deres?

Hodetørkleet er ikke et uttrykk for radikal islam. Vi vil vel knappest begynne å forby hodetørkleet på mange kvinner langs våre gater? Vi bør ikke vedta noen lover som vi på forhånd vet ikke blir respektert. Jeg er selvsagt imot alt som nedverdiger kvinner. Burka bør derfor være forbudt på offentlige steder, og håndhevelsen av denne loven må skje med stor besluttsomhet. Også burkinien er et fullstendig ydmykende plagg for kvinner.

Antydninger om sivilisasjonssammenstøt gjør den tidligere statsministeren sint. Han sier han vil advare mot hysteri, men ser snarere ut til å hengi seg til ønsketenkning:

Alle studier viser at et stort flertall av franske muslimer er fullt og helt rede til å respektere republikkens lover. Men de må endelig gå sammen om å si høyt og tydelig at i Frankrike står sekulariteten over religionen.

Man skulle tro at dette var mager trøst når et skremmende stort mindretall på 30 % av de spurte muslimene sier at islamsk lov står over statens lover. Juppé fremstår ikke som særlig kompromissløs på sekularitetens vegne, men snarere unnvikende overfor en konflikt som i lengden ikke kan unngås.

I likhet med snart nesten alle andre tar Juppé til orde for kontroll med Europas yttergrense. Mange er flinke til å utbasunere dette, men hvem tar på seg å skissere de konkrete rettslige og operative skrittene med sikte på å få det til?

Europas største utfordring er flyktningekrisen. Hvordan kan den mestres bedre?

Hvis vi ønsker et politisk Europe med et sterkt budskap og en internasjonal rolle å spille, må vi aller først gjenopprette grensene. Det er presserende nødvendig å bringe situasjonen i øyeblikket til opphør. Vi har ikke gitt organisasjonene som beskytter Schengen-sonen, spesielt Frontex, de nødvendige økonomiske, menneskelige eller juridiske ressursene for å løse denne oppgaven. Vi kan ikke lure oss selv: Hvis vi ikke klarer å kontrollere yttergrensen, vil alle land bli tvunget til å bygge opp igjen sine egne grenser. Det ville være et historisk tilbakeskritt.

Mon tro om ikke mange snarere oppfatter det som et fremskritt at invasjonen via Balkan-ruten ble stanset blant annet på denne måten?

Veien burde være kort til å konfrontere Tyskland med asylpolitikken, som skader både dem selv og andre. Men dengang ei:

Tysklands statsminister Angela Merkel har tatt inn nesten en million flyktninger til landet. Hvordan ville De ha opptrådt i hennes sted?

Jeg har stor respekt for Angela Merkel. Hun er en venn. Jeg vil derfor ikke kritisere henne i denne saken. Men en god innvandringspolitikk må stå på to ben: Det ene er det politiske asylet, som er en del av de europeiske demokratienes storslagne tradisjon, og fortsatt bør være det. Den andre er grensekontroll.

Noe er forferdelig galt med dette. For en statsmann skal ikke vennskap trumfe statens interesser. Det er derimot en statsmanns plikt å markere avstand til politikk han eller hun er uenig i, for eventuelt å pleie vennskap på andre arenaer uavhengig av det.

Europeiske politikere er tilsynelatende redde for Merkel. Man tar seg i å drømme om at noen tar avstand fra henne på Churchills manér: En tom drosje stanset ved Downing Street 10, og ut av den steg Clement Attlee. Virker ikke selv det nesten for snilt med tanke på elendigheten Merkel har stelt i stand?

Spesielt komisk blir fraværet av kritikk i lys av Juppés forkynnelse av at Frankrikes stemme må høres:

Merkel, Hollande og Matteo Renzi har nylig prøvd å blåse liv i Europa igjen. Hvordan vil De vise europeisk lederskap?

Den grunnleggende forutsetningen er at Frankrike finner igjen sin stemme. Vi blir ikke hørt lenger. I mange forhandlinger er vi blitt helt marginalisert i det siste. Merkel fremforhandlet avtalen med Erdogan på egenhånd. Grunnen til det er at vi har forsømt viktige strukturelle reformer. To reformer ville gi et klart signal: en pensjonsreform og en arbeidsmarkedsreform. Bare slik kan vi oppnå troverdighet og komme tilbake på nivå med Tyskland.

Hva har en innenriks pensjonsreform å gjøre med Frankrikes evne til å motsi Tysklands statsminister hvis denne gjør noe utenrikspolitisk kjempedumt?

Det er vanskelige tider, og de krever modige svar. Leverer Juppé varene? Skulle Marine Le Pen virkelig være sjanseløs mot denne blautfisken her?

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629