Nytt

Selv om det vakte en viss oppsikt da Frankrikes president Nicolas Sarkozy under et valgkamparrangement sist søndag truet resten av EU med å suspendere Schengen-avtalen, ble det nokså raskt avskrevet som tomme trusler rettet med sikte på å erobre velgere fra Front Nationals Marine Le Pen, som i øyeblikket er presidentkandidaten med tredje størst oppslutning på meningsmålingene og ikke ligger håpløst langt etter presidenten.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at Sarkozy inkarnerer et stolt og selvbevisst Frankrike, som i denne fasen av historien dessuten kan se seg nødt til å — unnskyld uttrykket — vise litt baller for ikke å bli henvist til å spille annenfiolin for Tyskland, og dermed bli uten avgjørende innflytelse på såvel landets som unionens fremtid.

Kan det være noe mer enn bare valgflesk fra den sittende presidentens side? Det som først og fremst peker i den retning, er den store detaljrikdommen med hvilken Sarkozy har gjort rede for det som tilsynelatende er en ny linje.

Skjønt helt ny er den ikke: Allerede da Italia mottok titusenvis av mennesker fra Nord-Afrika via Lampedusa under fjorårets revolusjoner, visste Sarkozy å sette nasjonale hensyn høyere enn europeiske bestemmelser om fri flyt av mennesker ved å stenge grensen mot Italia hermetisk. Og tidligere hadde hans administrasjon med kløkt benyttet de smutthull i det europeiske regelverket som tillot Frankrike å deportere EU-borgere tilhørende romfolket under henvisning til den uforholdsmessig store belastningen de utgjorde for landets sosiale sikkerhetsnett.

Men denne gangen har han gått lenger enn bare å snakke om tradisjonelle vinnersaker blant høyreorienterte som innvandring og sikkerhet. Sarkozy har f.eks. uttrykt skepsis overfor den tyske linjen om ytterligere suverenitetsavståelse med sikte på en tettere europeisk integrasjon.

Fremfor alt har han inntatt en ny og mer proteksjonistisk holdning i handelspolitiske spørsmål ved å ta til orde for en såkalt «Buy European Act», som skal forplikte europeiske myndigheter til å gi prioritet til europeiske leverandører. Snarere enn kun å beskytte Frankrikes produktive sektor mot enhver konkurranse fra utlandet, er det et tiltak med sikte på å konsolidere og forene Europas økonomi og beskytte kontinentet mot den tøffe konkurransen som følger av globaliseringen — en konkurranse som knapt skjer på like vilkår, tatt i betraktning at fremvoksende økonomier som Kina og India har helt andre standarder hva angår sikkerhet på arbeidsplassen, barnearbeid, miljøtiltak etc. Sarkozy viser til at selv amerikanerne, som i utgangspunktet er mer liberalistiske enn europeerne, allerede har lignende regler til beskyttelse av egen industri.

Et slags Festung Europa, altså, som også skal omfatte innvandringspolitikken. Med tanke på at denne formen for europeisk proteksjonisme har en viss støtte blant franske økonomer, virker det hele som en mer gjennomtenkt strategi enn simpelthen å tale i store bokstaver mot strømmen av nyankomne fra den tredje verden. Det Sarkozy skisserer er et Europa bestående av suverene stater som først og fremst forenes økonomisk, dvs. noe mer i retning av det Thatcher redegjorde for i sin legendariske Brügge-tale — om enn hun ville grøsset ved tanken på en fellesvaluta.

Så hva skal man tro? Kanskje er det bare valgkamp. På den annen side: Frankrike har tidligere ikke vært redde for å gå sine egne veier i storpolitiske spørsmål, og den egenskapen er neppe helt borte. At det blir Sarkozy som på landets vegne vil manifestere denne egenskapen enda en gang, skal slett ikke utelukkes.

 

Financial Times: Sarkozy appeals to his populist base