Sakset/Fra hofta

Mindre enn fire uker gjenstår innen første runde i det franske president­valget, hvor en global­istisk og en nasjonal­istisk kandidat fremstår som nokså jevn­byrdige. Begiven­hetenes gang kan godt gjøre valget til et vei­skille, og noen betrakter det som et kritisk øyeblikk i historien.

Det er de intellektuelles jobb å forstå og sette ord på det som skjer i verden, ikke minst ved skjebne­svangre dilemmaer, og i forbindelse med president­valget har Corriere della Seras Paris-korres­pondent Stefano Montefiori fått Michel Houellebecq i tale.


Michel Houellebecq. Foto: Jevgenija Davydova / Wikimedia Commons.

Frankrikes mest berømte nålevende forfatter har flere ganger kommet virkelig­heten i forkjøpet – også med romanen «Under­kastelse», hvor han beskriver et livstrett Europa som virker rede til å kaste inn håndkleet stilt overfor islam. Forfatteren er «oppslukt av virkelig­heten og rede til å overgå den», mener Montefiori. Hva har han å si om valget?

Det er systemsvikten snarere enn kandidatene som interesserer Houellebecq. Han mener at det representative demokratiet er i krise, idet det ikke gjenspeiler folke­meningen. Han ønsker seg derfor direkte demokrati, og hvis det gjør ham til populist, så aksepterer han det.

I tvil om valgresultatet er han ikke. Fillon er sjanseløs etter korrupsjons­skandalen:

Corriere della Sera: Tror De at kampen om Élysée-palasset er avgjort?

Michel Houellebecq: Ja, det tror jeg. I første runde vil Emmanuel Macron og Marine Le Pen gå videre, og i andre runde vinner Macron.

Utfallet interesserer ham derimot ikke all verden:

Er det riktig at De ikke har stemt ved tidligere valg?

Det er riktig.

Kommer De til å gjøre det denne gangen?

Jeg kommer til å avstå med særskilt entusiasme.

Tanken på å stemme Front National er ikke noe tabu i samtalen mellom disse to, men Houellebecq er mer opptatt av det politiske systemets virkemåte:

Det er ikke for å legge ordene i munnen på Dem, men Marine Le Pen foreslår ting som ikke står langt fra Deres ideer, som at Frankrike bør melde seg ut av NATO og EU, samt økt bruk av folke­avstemninger. Hva forhindrer Dem fra å stemme på henne?

Men Marine Le Pen snakker om en folke­avstemning om utmeldelse av EU, altså et tema som hun legger frem for velgerne. Direkte demokrati betyr noe annet: Det er velgerne som legger frem lovforslag som det tas stilling til ved folke­avstemning. Når det gjelder Europa, tror jeg ikke fransk­mennene er rede til å gå sin vei.

Hvorfor ikke?

Brexit skjedde fordi engelsk­mennene føler seg overlegne, la oss si det som det er. De er overbevist om at ingenting kan måle seg med City, at pundet vil bestå for alltid, i bunn og grunn også om at de vil klare seg best på egenhånd. Fransk­mennene har derimot et reelt mindre­verdighets­kompleks overfor Tyskland. De frykter at de ikke vil klare seg uten Europa. Hvis det ble holdt folke­avstemning om «Frexit», tror jeg at resultatet ville bli nei.

Houellebecq har likevel ingen tro på EU. Landene er for forskjellige. Italia er det eneste landet Frankrike har mange viktige ting til felles med, mener forfatteren. Begrunnelsen er trist, men sann:

Men har ikke europeerne i århundrer vært forbundet av en felles kultur?

I dag er det mye mindre europeisk kultur enn det var en gang i tiden. La oss ta litteraturen, for eksempel. I Frankrike oversetter vi først og fremst engelsk­språklige verker, og det samme gjelder film og fjernsyn. Men på slutten av 1700-tallet ble hele Europa henført av «Den unge Werthers lidelser». I de fleste europeiske landene kjøper folk lokale bøker og engelsk­språklige bøker. Det finnes en lokal kultur som er bundet vil hvert enkelt land, samt en global, engelsk­språklig kultur. Det er lite å se av europeisk kultur.

Korrespondenten lurer på om Brexit og valget av Trump, som begge var folkelige triumfer, kan påvirke det politiske klimaet generelt.

Ikke i Frankrike, hvor vi står fast i det samme tanke­mønsteret: «Folket kan ikke tas på alvor.» Selv om Sveits, det eneste landet som praktiserer direkte demokrati, ikke virker useriøst på meg. Jeg tror slett ikke på denne tanke­gangen.

Heller ikke på nødvendigheten av kompetanse, altså at folket ikke kan avgjøre i absolutt alle spørsmål?

Påstanden om borgernes angivelige inkompetanse er svært anti­demokratisk. Den ignorantes stemme teller like mye som den lærdes. Enten er vi enige om dette, eller så overlater vi beslutningene til eksperter. Jeg foretrekker den første løsningen. Jeg vet ikke om den gir bedre resultater, men det er de resultatene jeg føler meg forpliktet til å slutte meg til. Det har ikke så mye med effektivitet å gjøre, men mest med rettferdighet.

Disse tingene var en gang selvfølgelig­heter. Det er betegnende for forfallet i allmenn­hetens opplysning at det kreves en fremstående intellektuell for å minne om dem. Den fremmed­gjorte drar ikke engang kjensel på sin egen fremmed­gjøring.

Om Houllebecq mener Frankrike og Italia har mye til felles, så står det direkte demokratiet som er hans hjertebarn, mye sterkere på den andre siden av Alpene. Femstjerners­bevegelsen til Beppe Grillo er tilhengere av direkte demokrati, og er nå det klart største partiet i Italia. Forfatteren poengterer at det i dag er teknisk mulig å rådspørre befolkningen direkte mye raskere enn før. Man må dermed forsvare det representative demokratiet på et prinsipielt grunnlag, og ikke på et praktisk.

Houllebecq tar til orde for dypt­gripende endringer i det politiske systemet:

Er det en form for protest mot det representative demokratiet når De bestemmer Dem for ikke å stemme ved valg?

Jeg stemmer bare ved kommunevalg. Ved de andre valgene blir jeg bestandig bedt om å gi en eller annen global tilslutning til noe, men jeg vil bare bli spurt om spesifikke saker.

Så hvordan ser De for Dem et direkte demokrati?

Det ville ikke lenger finnes noe parlament. Montesquieu sa at man ikke skal røre lovene uten å skjelve. Lovendringer ville kun bli gjort ved folke­avstemninger etter folkelig initiativ. Også statens utgifter ville bli bestemt av befolkningen. Alle borgere vet sånn mer eller mindre hvor mye de vil bruke på utdanning, helse og samferdsel. For det tredje ville dommerne være folkevalgte. Borgerne ville bli rådspurt hele tiden, om alt fra antall lærere i den offentlige skolen til byggingen av en ny flyplass – for eksempel den i Notre-Dame-des-Landes for Frankrikes vedkommende. Jeg har alltid stemt ved folkeavstemninger.

Forfatteren sier at han stemte nei til EU-konstitusjonen, og at det var utilgivelig av Sarkozy å undertegne Lisboa-traktaten etterpå. De politiske konsekvensene uteble ikke. En bevegelse startet som fortsatt pågår:

I 2012 kom jeg tilbake til Frankrike fra Irland, og jeg merket at landet hadde beveget seg lengre til høyre enn det var i 2007, men det fikk likevel en venstre­president, altså Hollande. Selv om han hadde vært fremragende, så gjenspeiler han ikke samfunnet som president.

Tror De det samme vil skje i neste fase, hvor det ligger an til at Macron vinner?

Det blir enda verre, for fransk­mennene står enda lengre til høyre nå enn de gjorde i 2012. Det er en skremmende situasjon. Macron har ingen skyld i den, han har lagt frem sitt program på legitimt vis, men det representative demokratiet fungerer ikke. Det politiske systemet i Frankrike er laget for å garantere at to blokker alternerer om makten – den ene vagt venstre­moderat og den andre høyre­moderat, begge med mer ytterlig­gående formasjoner ved siden av seg. Men idet andre viktige aktører kommer inn på scenen, fungerer ikke systemet lenger. Selv om Macron er mye bedre enn Hollande, kan han lede oss inn i katastrofen. Den politiske virkelig­heten svarer ikke til den sosiale. Situasjonen er til å bli nevrotisk av.


Noen frykter reaksjonen mer enn selve problemet. Montefiori reiser et advarende spørsmål:

Er det direkte demokratiet populistisk?


Houllebecq velger å gjøre stempelet om til noe positivt:

Når jeg hører noen trekke frem populismen, skjønner jeg at vedkommende egentlig er imot demokratiet. Ordet populisme er blitt oppfunnet, eller rettere sagt funnet frem igjen, fordi det ikke lenger var mulig å anklage visse partier for å være fascistiske. Det ville ha vært altfor falskt. Så man har i stedet funnet et nytt stempel: populist. Men ja, jeg tror jeg er populist. Jeg vil at folk skal bestemme i alle saker.


Korrespondenten setter spørsmåls­tegn også ved legitimiteten til alternativet. Forfatterens svar er avvæpnende, og lite selv­høytidelig på en måte som er sjelden blant høyt utdannede:

En annen innvending mot folke­avstemninger som instrument for direkte demokrati er at valg­deltagelsen ikke nødvendigvis øker, tvertimot: I Italia skjer det ofte at valg­deltagelsen ved folke­avstemning ikke når det beslutnings­dyktige antallet.

Men man trenger ikke ha en mening om alt, noen ganger er det legitimt ikke å bestemme seg. Jeg vet for eksempel fortsatt ikke hva jeg skal mene om temaer som assistert befruktning. Men jeg ville respektere flertallets avgjørelse. Lav valg­deltagelse ugyldiggjør ikke tanken om folke­avstemninger. De er uansett bedre enn systemet hvor avgjørelsene fattes over hodet på folk uten at de blir konsultert. Hvis jeg ikke har en mening om visse saker, avstår jeg og overlater avgjørelsen til folk som har en mening. Og det at jeg ikke har stemt, hindrer meg ikke i å tenke at beslutningen som er fattet, fortjener min respekt.

Houllebecq har stor tillit til vanlige folks dømmekraft:

I Italia viser man ofte til presedensen som ble satt ved folke­avstemningen om kjerne­kraften, som ble holdt like etter Tsjernobyl-ulykken. Italienerne skal ha sagt nei til utbygging av kjerne­kraften på grunn av en stemnings­bølge.

Men politikerne ville ha gjort det samme. De er enda mer følsomme for det de mener er den offentlige mening i et gitt øyeblikk. Politikerne bestemmer seg på bakgrunn av menings­målinger av tvilsom pålitelighet. […]

Tanken om at et allmektig folk hele tiden skal konsulteres er litt foruroligende. Tror De ikke at en eller annen form for garanti og kontroll er hensikts­messig?

Jeg tror ikke at folk er uansvarlige, eller at flertallet ville ta urimelige beslutninger. Ei heller tror jeg på resonnementet som sier at borgerne er mer dominert av følelser enn politikerne. Det å svare i en menings­måling og det å stemme ved en folke­avstemning er ikke det samme. Jeg ser ingen ulemper ved det å stemme, selv om det skulle skje hver dag. Det ville skape en sterkere følelse av tilhørighet til samfunnet.

Franskmennene må sies å være heldige som har offentlige intellektuelle som ikke bare er rede til å tenke stort og dristig, men som også setter fingeren på helt vesentlige, oversette ting når de gjør det.

For hvor mange sosiale problemer er egentlig mer akutte enn den manglende tilhørig­heten til samfunnet? Og hvem legger to pinner i kors for å hanskes med den?

 

Corriere della Sera