Ett av privilegiene de store europeiske kulturnasjonene har, er eksistensen av fremtredende offentlige intellektuelle som ikke er redde for å gå motstrøms. De har ikke nødvendigvis rett i absolutt alt de anfører, men de drar kjensel på offisielle løgner, fortielser og halvsannheter, og de tilbyr alternative synsvinkler samt stimulans til egen tankevirksomhet i tillegg.

I Frankrike er det en liten hær av filosofer som hverken kneler for islam eller går av veien for å demontere multikulturalismen. En av dem er Michel Onfray (bildet, f. 1959), en særdeles produktiv forfatter som også har gjort seg bemerket ved å popularisere filsofien for vanlige mennesker i Caen, hvor han bor. Onfray er en venstremann som har konstatert at den europeiske venstresiden har sviktet vanlige folk, og han snakker uten å blunke om sivilisasjonskrig. Det behøves ingen større fantasi for å tenke seg hva slags adjektiver han er blitt overøst med i fransk offentlighet.

michel-onfray

Nå er han uansett aktuell med en ny bok, kalt «Penser l’Islam» (å tenke islam), som kommer ut i Frankrike i mars. Ved en tilfeldighet ble boken tilgjengelig for et italiensk publikum allerede den 4. februar, da Corriere della Sera gav den ut mot en ekstra slant sammen med avisen – en form for initiativ som Italias newspaper of record tar med en viss hyppighet, ikke minst for å gi leserne et dypere innblikk i den pågående sivilisasjonskonflikten (er noe lignende overhodet tenkelig i Norge?).

ANNONSE

Avisens Paris-korrespondent Stefano Montefiori har i den forbindelse intervjuet forfatteren. Houellebecq har rett, vi er underkastet islam, sier Onfray. Er de europeiske verdiene virkelig kommet til veis ende? Montefiori er dyktig. Det hører allerede til sjeldenhetene å støte på ett intelligent og velformulert individ. En samtale mellom to fortoner seg nesten som ren luksus. Onfray begynner med å kritisere intellektuelle dobbeltstandarder.

Corriere della Sera: Michel Onfray, torsdag begynner karnevalet i Köln med kvinnenes dag. Det vil bli en ny påminnelse om de massive seksuelle overgrepene den 31. desember. Hva var Deres reaksjon på disse hendelsene?

Michel Onfray: Jeg synes det er uhørt at hverken fremtredende journalister eller den sosiale, intellektuelle og parisiske eliten i sin alminnelighet – som alltid er rede til å kalle enhver som stadig bruker de mannlige formene av yrkestitler for kvinnefiendtlig – har noe som helst å si om denne volden mot hundrevis av kvinner begått av horder av innvandrere – et ord man forresten ikke bruker lenger, fordi det politisk korrekte ordet nå er «migranter». Den samme eliten er alltid rede til å se antisemittisme overalt, også hos meg når jeg skriver en bok om at Freud ville samarbeide med nazistene for å redde psykoanalysen under Det tredje riket, men den har heller ingenting å si om antisemittiske uttalelser når de kommer fra muslimske fundamentalister. Frankrike har gitt avkall på intelligensen og fornuften, på tankens klarhet og den kritiske sansen. Michel Houellebecq har rett: Vi lever allerede i underkastelsens regime.

Det er ikke til å komme forbi at den innvandrede kvinnefiendtligheten og antisemittismen overveiende kommer fra den islamske verden. Er disse tingene iboende i islam?

I «Penser l’Islam» bruker De noen sider på kvinnenes rolle i Koranen, hvor de anses som underlagt mannen. Er Koranen etter Deres oppfatning roten til det som skjedde i Köln?

Disse problemene avhenger først og fremst av kjønnsdriften hos unge menn uten seksualpartnere i en sosial kontekst helt uten referansepunkter. Denne regresjonen bringer tankene hen på hvordan bortføringen av kvinner sannsynligvis foregikk hos de primitive hordene. Koranen fastslår at menn og kvinner ikke er likestilte. En sure sier at «deres kvinner er også deres åker. Gå i åkeren som det passer dere» (II.223). Men noen kollektiv vold anbefales uansett ikke eksplisitt.

Onfray setter fingeren på late som-virkeligheten. Folk orker ikke å late som til evig tid, derfor er det rom for alternativer medier.

Hva er Deres inntrykk av tyske myndigheters uttalelser om det som hendte i Köln og andre steder?

For å kansellere virkeligheten er det tilstrekkelig å la være å snakke om den. Det er massemedienes lov. Det som ikke blir stilt ut, eksisterer ikke. Men den økende utbredelsen av frie nettverk bidrar til at de offisielle medienes dominans oppheves av frie medier, som forteller om det som virkelig hendte.

I «Den ulykkelige identiteten» sier Alain Finkielkraut i praksis blant annet at det å ta ansvar i vår tid, er ensbetydende med å stille seg midt i en skur av dritt. Onfray er av samme oppfatning.

Om Köln har Elisabeth Badinter sagt at «man ikke må være redd for å bli ansett som islamofob» hvis det er nødvendig for å si sannheten. Hva sier De til det?

Hun har helt rett. Og jeg er blitt tilstrekkelig bakvasket til betingelsesløst å underskrive det hun sier.

Onfray er upopulær hos mange som er enige i hans islamkritikk, ikke minst på høyresiden, fordi han også mener at Vesten har skyld. Etter Paris-terroren i november var ikke det en helt enkel posisjon å forsvare, og han har en tid holdt en lav profil.

Når det gjelder den islamske terrorismen, legger De på den ene siden et tungt ansvar på «flere tiårs vestlig bombardement», men på den andre siden hevder De at en krigersk og totalitær innstilling er klart tilstede i Koranan. Er ikke det en motsigelse her? Hvem har størst skyld?

Det ene utelukker ikke det andre. Siden den første Gulfkrigen har Vesten drept fire millioner muslimer (i følge en rapport offentliggjort av Physicians for Social Responsability, red.), og Koranen oppfordrer til krig mot de vantro. Denne eksplosive miksen er ansvarlig for situasjonen vi befinner oss i. Jeg minner om at den islamske terrorismen ikke stod på den globale dagsordenen den gangen USA samarbeidet med bin Laden mot Sovjetunionen i Afghanistan.

Montefiori trekker en historisk linje, og Onfray benytter stikkordene til å peke på et av den politiske klassens aller største handicap: Den forstår ikke historien (i den grad den forstår noe som helst annet enn å beskytte sine egne interesser).

Men hvorfor tar de utgangspunkt i den første Gulfkrigen i 1991? Hvis det foreligger en «sivilisasjonskrig», som De hevder i boken Deres, har ikke den sine røtter enda lenger tilbake i tid?

Joda, den krigen har eksistert siden islams begynnelse, og det påviser jeg i en svært omfangsrik bok jeg arbeider med, som vil få tittelen «Dekadanse». Korstogene, Konstantinopels fall, slaget ved Lepanto, samarbeidt mellom nazistene og stormuftien av Jerusalem, fatwaen mot Salman Rushdie – alt dette, og mer til, hører til denne voldelige historien, som fortsatt pågår. Den manglende kjennskapen til relasjonene mellom de to sivilisasjonene som er så vanlig blant våre ledere, er, i tillegg til ubetenksomheten og udugeligheten deres, hovedgrunnen til tingenes tilstand. Politisk islam er en bombe som Vesten alltid har lekt med.

Korrespondenten vil snakke om teologi, men filosofen svarer politisk. Elendigheten har etter hans mening kanskje ikke så mye med teologi å gjøre?

Slik De resonnerer, finner man passuser i Koranen som tar til orde for såvel en fredelig islam som en krigersk. Kan man ha rimelige forhåpninger til at en fredelig islam vinner? Og hva kan Vesten gjøre for å legge til rette for det?

Fred kan kun skapes hvis man ønsker det, og kun med våre fiender. Pasifismen baserer seg på tanken og intelligensen, på fornuften og dialogen, på kulturen og elskverdigheten. Krigen bygger derimot på instinktene og lidenskapen, på hatet og hevnen, på barbariet og umenneskeligheten. Frankrike var menneskerettighetenes hjemland, men er det ikke lenger. Frankrike var Abbé de Saint-Pierres (Kants inspirator) og den evige fredens hjemland, men er det ikke lenger. Frankrike var Jean Jaurès’ og pasifismens hjemland, men er det ikke lenger. Dette Frankrike kunne ikke desto mindre ta et viktig diplomatisk initiativ, og ta til orde for en verdensomspennende fredskonferanse. Men jeg tror ikke noe på det. François Hollande har ikke noen som helst internasjonal appell, og hans eneste perspektiv er gjenvalgets. Og det hender dessverre at testosteronet hos den øverstkommanderende kan brukes i valgkampen.

I likhet med Christopher Caldwell mener Onfray at islam er på offensiven i Europa (og Vesten på defensiven). Men der Caldwell ser en svekkelse, ser Onfray dødstretthet.

De skriver at islam i øyeblikket ikke har interesse av å være fredelig, for den har alle forutsetninger for å seire og dominere. Anser De virkelig den vestlige sivilisasjonen som til de grader kraftløs, og den muslimske som så omseggripende i Europa?

Ja, vår jødisk-kristne sivilisasjon er utmattet, dødsens. Etter to tusen års eksistens dyrker den nihilismen og ødeleggelsen, dødsdriften og selvhatet. Den skaper ingenting lenger, og lever kun på vrede og bitterhet. Islam viser det Nietzsche kaller «fremragende helse». Til islams disposisjon står unge soldater som er rede til å dø for den. Hvor mange i Vesten er beredt til å dø for vår sivilisasjons verdier? For supermarkedene, e-handelen, den trivielle konsumismen og egoistiske narsissismen, den vulgære hedonismen og sparkesykkelen for voksne?

Samtalepartnerne utdyper dessverre ikke denne diskusjonen idet den kunne ha blitt riktig så interessant. For hvis sivilisasjonen viker, hva er det som tar dens plass? Det er jo ikke sånn at menneskene som burde eller kunne ha videreført den, forsvinner fra Jordens overflate. Det er vel ikke særlig sannsynlig at islams risikovillige fotsoldater får operere uhindret på ubestemt tid? Caen er bare tre timers kjøring fra Calais. Onfray kan umulig være uvitende om militsene som har angrepet folk fra «Jungelen». Om folk i Vesten ikke vil dø for verdier som er blitt fremmede for dem, er det kanskje noen som av kombinert vrede (som han erkjenner eksistensen av) og selvoppholdelsesdrift vil risikere livet likevel?

Filosofen vil at det skal forhandles med IS. Er det noe verre enn å pleie vennskap med Saudi-Arabia?

De tar til orde for å forhandle med den islamske staten. Men denne har kunngjort at den arbeider for Apokalypsen og det endelige oppgjøret mellom muslimene og de «vantro» i Dabiq. Tror De ikke at jihadistene handler i samsvar med en annen logikk en vår rasjonelle sådan?

Det er ikke under Frankrikes verdighet å forhandle med land som støtter denne terrorismen når det handler om forretninger og salg av krigsfly: Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia … Jihadistene er soldater som adlyder kalifen, som er en krigsherre og en statssjef. Så diplomatiet fungerer altså bare med vennligsinnede stater, som er moralsk plettfrie og ukjente for Amnesty International. Man må derimot spise middag med djevelen, men med en lang skje (for å holde ham på avstand, som det gamle ordtaket sier, red.).

Onfrays forhold til venstresiden er et «goodbye to all that». Men det er ingen resignert person som reflekterer over sin politiske og åndelige hjemløshet.

De sier fortsatt at De tilhører venstresiden, men hva angår terrorismen og mange andre saker, står Deres oppfatninger i strid med den politiske linjen til dagens venstreregjering. Kunne De tenke Dem å stille til valg i 2017?

Den liberalistiske venstresiden som har hatt makten i Frankrike siden 1983, er så liberalistisk at den ikke på noen måte tilhører venstresiden lenger. Jeg er på min side forblitt venstremann og anti-liberalistisk. Denne venstresiden som ikke forsvarer 35-timersuken, som sender fagforeningsfolk i fengsel, som legitimerer fattige kvinners utleie av livmødrene sine til rike kvinner, som har gjort skolen til et sted hvor det bare er barna av borgerskapet som klarer seg, som gir all makt til pengene i kultursektoren, helsevesenet, kolektivtransporten, mediene, politiet og forsvaret – jeg sier at denne venstresiden ikke står til venstre. Nå vil den til og med iverksette Front Nationals ideer om unntakstilstand og tilbakekallelse av statsborgerskap, og høyresidens ideer om imperialistisk krig! Men det er umulig for meg å stille til presidentvalg. Jeg er et enkelt individ uten noe parti, uten penger og uten nettverk av allierte. Men det største hinderet er at jeg har en etikk og et sett av overbevisninger. Det er til hinder for gjennomføring av en presidentvalgkamp, hvor det er løgnen og demagogien som setter dagsorden.

Forfatteren er i det hele tatt ikke nådig med fransk offentlighet. Sentimentalismen har etter hans oppfatning tatt over for fornuften. Det er neppe noe mindre sant i Norge, men i Norge har vi ikke engang tenkere som høyt og tydelig kan gjøre oss denne triste tingenes tilstand bevisst.

Hvorfor besluttet De å utsette utgivelsen av «Penser l’Islam» i Frankrike? Den kommer jo ut først i Italia. Har De til hensikt å opptre i franske medier igjen?

Den opprinnelige utgivelsesdatoen falt sammen med minnedagen for attentatene mot Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet i januar 2015, og i Frankrike er det ikke lenger plass til annet enn det medfølende, som står i et motsetningsforhold til det filosofiske. Det å legge teddybjørner ved foten av statuen på Place de la République er det eneste uttrykket for intelligens som er autorisert av den mediestøttede statsmakten. Men jeg skal naturligvis gripe ordet igjen. I mars kommer «Penser l’Islam» ut, det gjør også den politiske boken «Le miroir aux alouettes». Dessuten er jeg i ferd med å opprette et uavhengig medium, for å spare meg for den franske mediale dumheten.

Det skal bli riktig interessant å se hva slags uavhengig medium Onfray kan lage. Nettet burde være et potent redskap i hendene på en så produktiv skribent, som dertil har et kjent navn allerede.

 

Corriere della Sera (italiensk) Corriere della Sera (fransk) Jyllands-Posten Document.dk

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629