Den franske forfatteren Michel Houellebecq ble for alvor kjent for et norsk publikum i 2015, med utgivelsen av romanen «Underkastelse» – denne dystre fremtidsvisjonen om et Frankrike som viser seg identitetsløst ettergivende overfor islam. Boken ble betegnende nok opprinnelig utgitt samtidig med terrorangrepet mot Charlie Hebdo, og kom nokså raskt i norsk oversettelse på Cappelen Damm.

Med det som etterhvert er blitt en nokså utbredt mangel på sjangerforståelse i Norge (noe Karl Ove Knausgård har gått i rette med), omtalte Antirasistisk Senters leder Rune Berglund Steen romanen som «rendyrket høyreekstrem» ikke lenge etter den norske utgivelsen.

Den karakteristikken ville muligens ha vekket forundring i juryen hos Frank Schirrmacher-stiftelsen i Tyskland, som deler ut en pris opprettet til minne om den avdøde journalisten, essayisten og Frankfurter Allgemeine-redaktøren. I følge stiftelsens bestemmelser skal prisen gis for fremragende innsats for forståelse av samtiden, og i år har den altså gått til Michel Houellebecq. (I Norge burde det kanskje vurderes å opprette en pris for den kraftigste tåkeleggingen.)
 

ANNONSE

2008-06-09-_michel_houellebecq_fot_mariusz_kubik_16
Michel Houellebecq, foto: Mariusz Kubik.
 

Forfatteren mottok prisen i Berlin sist mandag, og holdt i den forbindelse en takketale som den danske avisen Information har vært så vennlig å offentliggjøre i Niels Ivar Larsens oversettelse. Talen er full av gode observasjoner, kanskje fremfor alt at forfattere hjelper til med å utvide tenkningens horisonter, og dermed gjør åndslivet en nødvendig tjeneste.

Houellebecq innledet med å snakke om sitt forhold til de europeiske newspapers of record, hvilket kanskje falt naturlig, siden han mottok en pris oppkalt etter Schirrmacher. Hans forhold er godt til de spanske, italienske og tyske, altså El País, Corriere della Sera og Frankfurter Allgemeine. Forholdet til de engelske er derimot «belastet», men situasjonen er aller verst i hans eget land:

Derimod er mit forhold til Le Monde rædselsfuldt.

Hvis jeg skal være ærlig, er det faktisk kun ét ord, der træffende kan beskrive det gensidige forhold mellem mig og Le Monde. Og det ord er simpelthen ’had’.

Han er ikke alene om å ha det på den måten, presiserer forfatteren. Det er noe med den offentlige luften man puster i:

Den verbale vold i den såkaldt ’offentlige debat’ i Frankrig, som ret beset ikke er spor andet end en heksejagt, er set fra udlandet ganske ekstraordinær. Det er en vold, som breder sig mere og mere med et niveau for fornærmelser, der bliver stadig værre.

Houellebecq beklager seg over de siste årenes uskikk med å tale nedsettende om nylig avdøde. Som eksempel nevner han forfatteren Maurice Dantec, som han mener har vært med å spille en svært viktig rolle i fransk åndsliv. Avisene er dødelig truet fordi de er mentalt og økonomisk sammenvevd med en viss venstreside som er på vei ut, og reagerer som et såret dyr med å prøve å opptre farligere, konstaterer Houellebecq.

Neppe noen god strategi i det lange løp, kunne man legge til. Hvorfor ikke prøve å skaffe seg lesere blant folk flest, hvis politiske tyngdepunkt ligger milevidt fra de kaklende klassenes?

Det handler ikke bare om politisk korrekthet, sier forfatteren, som også peker på noe han kaller «nyprogressivisme» – en tro på at verden hele tiden blir bedre, og som inkvisitorisk har utpekt de «nye reaksjonære» som sine fiender. Blant dem er Houellebecq selv og den allerede nevnte Maurice Dantec, samt Philippe Muray.

Det kreves ikke mye for å havne sammen med det litterære trekløveret i denne lite flatterende kategorien:

En tilhænger af national suverænitet eller enhver, der er mostander af at se sit land opløst i et europæisk føderalt rum, er også at betragte som reaktionær.

Prisvinneren er rosende i sin omtale av Dantec og Muray, som han anerkjennende sier stod over ham selv intellektuelt, og beklager at de ikke er mer kjent.

Houellebecq trekker i den forbindelse et skille mellom intellektuelle og forfattere som er typisk for Frankrike:

Hvad forstår man for det første i Frankrig ved en intellektuel? Det er noget konkret, noget sociologisk.

Det er en person, som har gennemført en eliteuddannelse, helst på Normale Sup (det franske eliteuniversitet École Normale Supérieure, red.), og som tillige må have udmærket sig ved universitetsstudier inden for litteratur og humaniora.

Det er også en person, der fra tid til anden offentliggør essays om tidsånden. Helst skal han eller hun også have en magtfuld position ved et eller andet tidsskrift, som er viet til intellektuel debat.

Forfattere som meg selv, Dantec og Muray er noe annet, sier Houellebecq, og legger til at det i Frankrike er liten kontakt mellom forfattere og intellektuelle.

De utøver også forskjellige disipliner, kunne man legge til. De førstnevnte har større adgang til å bruke forestillingsevnen. Noen ganger er denne evnen profetisk, som i Houellebecqs eget tilfelle. Han snakket i sin tid med New York Times, og ble kritisert for å ha overdrevet den islamske trusselen – rett før 11. september 2001. Skjønnlitteraturen har da også evnen til å fornemme utviklingstrekk i samtiden, noe lesere av «Underkastelse» vil kunne skrive under på. Og mon tro om den ikke også er profetisk?

Derefter handler det i Underkastelse om en fremtid, hvor moderat islam overtager magten i Europa, og Europa villigt underkaster sig ved at give afkalde på sine værdier, som ikke rigtig passer til det længere.

Dantec profeterte også gjenoppvåkningen av islams voldelighet, sier Houellebecq. Han forutså den verdensomspennende erobringsideologien kalt jihadismen. Han hadde vært i Bosnia under krigen og forstått hva som skjedde. Bare en åndskraft som kristendom eller jødedom kunne stå i mot islam, mente han.

Philippe Muray skrev i lignende baner, men så også for seg en reaksjon. Prisvinneren siterer ham:

“Kære jihadister, frygt den vrede mand i bermudashorts! Frygt forbrugerens vrede, frygt turistens vrede, frygt den ferierendes vrede, når han træder ud af sin campingvogn! I forestiller jer måske, at alle de fornøjelser og den underholdning, som vi vælter os i, har blødgjort os. Men vid, at vi vil kæmpe som løver for at forsvare vores egen blødhed”.

Muray aktualiserer også tanker som Tocqueville skrev om lenge før, Om demokratiet i Amerika. Samfunnet blir svakt også fordi folk «holdes i en tilstand av evig barndom».

Men virkeligheten på bakken er hard. De evige barna dør ut:

Islams udvikling er stadig i sin vorden, for demografien er på islams side, samtidig med Europa er holdt op med at få få børn og i gang med at begå selvmord i processen.

Hvilken hensikt har det å føre ideologisk diskusjon når man simpelthen blir jevnt og trutt utryddet og erstattet? De intellektuelle blir værende igjen i sin egen boble. Men forfatterne kan hjelpe dem ut av den, for de interesserer seg for virkelig liv, sier Houellebecq. Særlig hvis de ikke bryr seg om de mentale anstendighetsgrensene hos åndspygmeer:

Muray og Dantec havde et stort litterære talent, et sjældent talent; men, hvad der er endnu mere sjældne, skrev de uden nogensinde at overveje hensyn til anstændighed eller konsekvenserne.

De gik ikke på mindste måde op i at pleje gode forbindelser til denne eller hin avis. Hvis det ikke kunne være anderledes, accepterede de at stå helt alene.

De skrev simpelthen, og kun, til deres læsere, uden nogensinde at overveje de begrænsninger og frygt, som tilhørsforholdet til et fællesskab implicerer. Med andre ord: De var frie mænd.

I den grad franske intellektuelle i dag har et noe bedre grep om sin samtid igjen, konkluderer prisvinneren, så er det takket være forfatterne – ham selv inkludert – som ad skjønnlitteraturens veier har utvidet den mentale horisonten deres, og flyttet grensene for hva som er mulig å tenke seg, uten å ta hensyn til hva som er ideologisk spiselig i øyeblikket.

I en bedre verden ville dette ha vært innlysende. I romanens alder var det innlysende. Men vi er ikke der.

Vi befinner oss derimot i en virkelighet hvor de intellektuelle i svært begrenset grad tør å bruke forestillingsevnen, men snarere i stor grad er avhengige av å stå på jernhard statistisk grunn før de fremmer sine teser. De rekker i beste fall å konstatere virkeligheten etter at den er inntruffet, og fornemmer den aldri under utviklingen.

Denne metoden er hva man normalt ville kalle vitenskap. Vi har altså (en slags) vitenskap og (en slags) skjønnlitteratur. Rommet mellom de to, som de intellektuelle skulle ha fylt, er nesten tomt. Om vi skal tro Houellebecq er situasjonen på bedringens vei i Frankrike. For Norges vedkommende overlates diagnosen som en øvelse for leseren.

 

Information

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629