Sakset/Fra hofta

olaf-haagensen-twitter
Olaf Haagensen, foto: Twitter
 

Litteraturkritiker Olaf Haagensen har merket seg Document forlags utgivelse på norsk av Jean Raspails roman «De helliges leir» (1973) og har tatt en prat med Documents redaktør og tre andre personer i et forsøk – tilsynelatende ikke helt vellykket – på å ta stilling til om Kulturrådet bør kjøpe inn boken til bibliotekene.

Resultatet står på trykk i Morgenbladet den 16. desember. Haagensen ser ikke ut til å merke at han allerede i ingressen til sin egen tekst besvarer spørsmålet han stiller seg. Han omtaler nemlig boken som en «romanklassiker». Elementær logikk tilsier da at artikkelforfatteren egentlig spør seg: Bør det finnes klassikere i bibliotekene?

Man skulle tro at denne ballen ble lagt død for en stund siden, så hva er egentlig problemet? Skal boken kanskje helgenkåres, slik at det behøves en trio – Asle Toje, Rune Berglund Steen og Franck Orban – i rollen som djevelens advokat?

Rune Berglund Steen, som leder organisasjonen kalt Antirasistisk Senter, mener boken stiller i klasse med «Sions vises protokoller» og som sådan kan være av interesse for å dokumentere rasismens historie. En litt underlig sjangerforståelse, skulle man tro, all den tid det antisemittiske dokumentet ble fremstilt som en autentisk plan av det hemmelige og ondsinnede slaget, mens Raspails bok er utgitt som roman. Rune B.S. ser også ut til å mene at boken generaliserer over mørkhudede, hvilket er litt underlig med tanke på at en mørkhudet skikkelse i romanen slutter seg til urfranskmennene som har søkt tilflukt etter invasjonen via havet. Han synes også å mene at stank går igjen i «store deler av boken», til tross for at et søk i teksten etter ord som angir manglende velduft, ikke resulterer i særlig mange treff. I løpet av nesten fire hundre sider kan de ikke sies å komme tett.

B.S. er åpenbart ikke det intellektuelle alibiet mot Kulturrådets innkjøp, men snarere en slags ideologisk blodhund som lar enhver forstå at han vil flekke tenner mot dem også hvis de skulle innta et annet syn på romanen.

Utenrikspolitisk forsker og kommentator Asle Toje uttaler at romanen «har rasistiske trekk, uten at det gjør den irrelevant i dag». Stikk i strid med den rådende ideologien konstaterer han trist at etnisitet fotsatt er politisk relevant, noe romanen gir klart uttrykk for. Han trekker en linje til Hamsun, hvilket også er uheldig, all den tid Raspail ikke er nazist, men sammenligningen tjener til å si at romanen har høy nok litterær kvalitet.

Det er et kledelig diplomatisk svar som Documents redaktør definerer som krypende. Ved å komme Berglund Steen i møte, er Toje under enhver omstendighet i utakt med den amerikanske professoren, skribenten og kritikeren Jeffrey Hart. I forordet til 2011-utgivelsen av boken (trykt som etterord i den norske oversettelsen) skriver Raspail selv om mottagelsen av boken i USA.

Jeg merket overhodet ingen form for tilbakeholdenhet overfor romanens tema hos noen jeg møtte der borte, vel å merke heller ikke hos Shapiro, som avgjort ikke var høyreorientert.

The Camp of the Saints gjorde suksess både i pressen og i bokhandlene. Nye opplag fulgte, og i 1997 ble jeg tildelt T.S. Eliot Award for verket. Til stede blant talerne i Chicago var blant andre Ronald Reagan og Samuel Huntington. Jeffrey Hart, professor ved Princeton og celeber skribent og kronikør, skrev: Raspail is not writing about race, he is writing about civilization.

Tankegangen er simpelthen at hvis rase i en gitt sammenheng statistisk sett (unntak vil alltid finnes) skulle sammenfalle med sivilisasjon, er det lite annet enn et empirisk faktum som man kan forholde seg til med større eller mindre hensiktsmessighet. De ideologiske barnepikene tar det for gitt at de uvaskede masser handler uhensiktsmessig, og opphøyer seg selv til autoritetene som skåner dem for den skadelige innflytelsen. De ville ha trivdes med å forvalte den katolske kirkes indeks.

2011-forordet er særdeles interessant av flere grunner, ikke minst fordi forfatteren med sine personlige vitnesbyrd så tydelig viser hvordan omgivelsene har én mening privat og en annen til offentlig bruk – en dobbelthet boken ble gjenstand for blant fremtredende franskmenn.

Morgenbladet-artikkelens overraskelse er 1. amanuensis Franck Orban, som selv er av fransk opphav. Forventningene er ikke nødvendigvis høye, gitt at han en måneds tid før det smalt i Paris i januar 2015 sa at den økte oppslutningen om Le Pen var en panikkreaksjon uten grunnlag. Men de gjøres til skamme:

Orban plasserer De helliges leir i en større trend av samtidig, høyreorientert dekadanse-litteratur, sammen med verk som Michel Houellebecqs roman Underkastelse (der Frankrike får sin første muslimske president), Éric Zemmours sakprosabok Le Suicide français («Det franske selvmordet», om hvordan franske verdier og tradisjoner er i ferd med å avskaffes) og bøkene til Renaud Camus, som beskjeftiger seg med ideen om «den store utskiftningen», det vil si at den etnisk franske befolkningen byttes ut med innvandrere fra Afrika og Midtøsten.

Et land som ikke kjenner disse bøkene, forstår heller ikke dagens Frankrike, men graver snarere hodet ned i sanden. Virkningen på observasjonsevnen er den samme som om det kuttes av.