raspail_iafrate

Når Document bruker tid, krefter og penger på å gi ut en over førti år gammel fransk roman om folkevandring til Vesten fra den tredje verden, en roman nåtidens innbilt moralske mennesker kaller «rasistisk», vil selv enkelte velmenende personer hevde at omgivelsene har krav på en forklaring. Om ikke annet kan det ta brodden av bæljingen som måtte komme fra forhåndskrenkede personer.

Man skal ikke la seg affisere for mye av utsiktene til dette siste. Spørsmålet det er maktpåliggende å besvare, er ikke så mye «Hvordan våger dere?», men snarere hvorfor det er interessant å gi ut Jean Raspails dystre fremtidsvisjon «De helliges leir» fra 1973. Det finnes positive grunner man ikke trenger å be om unnskyldning for; det er ikke for å si «oh, fuck it» og vise fingeren til omverdenens åndelige bluferdighet, selv om det i andre tider er blitt betraktet som en dyd.

Svaret på spørsmålet er dels at forfatteren har forestilt seg ting som mange vil dra kjensel på i samtiden, og at han har vært med å forme holdningene til en pågående revolusjon, som vi ser utspille seg i langsom kino. Og dels har romanen fått en litt uvanlig kultstatus. Hos noen vekker den anstøt. Av andre er den blitt lest med skrekkblandet fryd, med omtrent samme diskresjon som nordmennene i sin tid leste Agnar Mykles romaner «Lasso rundt fru Luna» (1954) og «Sangen om den røde rubin» (1956), begge ansett som seksuelt svært dristige på den tiden.

ANNONSE

Den som finner frem igjen disse bøkene nå, vil trekke på smilebåndet av det som i våre dager fremstår som svært uskyldige tekster. Ikke desto mindre havnet den sistnevnte i retten.

Hva er det egentlig som er hendt siden 1950-tallet?

At politikken er blitt den nye sexen.

Den seksuelle friheten har økt, mens den politiske friheten har avtatt. Folk som i våre dager tar til motmæle mot at Europa skal overkjøres demografisk av mennesker fra ikke-vestlige land, bærer av og til sosiale omkostninger som kan sammenlignes med de man betalte ved å være skilt eller homofil for noen tiår siden. Men på Mykles tid ville en slik tanke ha blitt avvist unisont, i den grad noen overhodet kunne ha forestilt seg den.

Dette alene gjør Raspails roman til en del av de siste tiårenes litteraturhistorie, som bør foreligge for kompletthets skyld. Og dét alene er grunn mer enn god nok til å gi den ut som opplysningsarbeid (man kunne ha anført lignende grunner til å gi ut «Secretum» av Petrarca). Det kunne ha vært godt nok selv om boken var avskyelig, simpelthen fordi den er politisk relevant i kraft av å ha utvidet folks forestillingsevne på et betent felt. Hvem protesterte over utgivelsen av Osama bin Ladens taler på norsk? Skulle man la være å lage nye utgaver av Koranen eller Das Kapital fordi de har gitt opphav til mye lidelse? Svaret gir seg selv.

Så da en oversetter som lyn fra klar himmel meldte seg med en norsk oversettelse som var god nok til bearbeidelse, hadde vi ikke noe valg: Boken måtte ut. Om den vil fungere som verdens største salattråkk i fisefint postmoderne selskap, får det stå sin prøve.

camp-of-the-saints
Boken har tidligere vært oversatt til engelsk. 
 

Handlingen i romanen er raskt gjenfortalt. Vi befinner oss i Frankrike i det som i 1973 var en tenkt fremtid. En million fattige indere er i ferd med å ta sjøveien til landet. Reaksjonen i offentligheten, hva enten det gjelder mediene, skolene, kirken og andre, er som tatt ut fra dagens virkelighet – noen ganger nesten ordrett. En kristentro for nedadgående erstattes av et sekulært barmhjertighetsevangelium, i skolene skrives klisne stiler over samme tema…

Idet flåten nærmer seg den franske riviera, blir hæren utkommandert av presidenten til å beskytte landet. Men i et anfall av botferdighet under en radiotale til nasjonen, kvier han seg for å beordre soldatene til å skyte på inntrengerne. Han lar det bli opp til den enkeltes samvittighet. Migrantene får dermed gå uhindret i land, og de få militære diehards som forgjeves prøver å bekjempe invasjonen militært, trekker seg tilbake til en landsby sammen med noen sympatisører.

Da Asle Toje omtalte «De helliges leir» i oktober 2015, nevnte han at den er «ubehagelig profetisk». Og på flere punkter stemmer den godt overens med virkeligheten. Andre steder gjør den det ikke, men det er uvesentlig: En roman må tas for det den er. Skjønnlitteraturen som sjanger er nå engang sånn at fantasien noen ganger løper løpsk, mens den andre ganger formulerer tanker som virker sannere enn de sannhetene man inntil da hadde tenkt seg. En mentalt frisk leser som har fått noe som er i nærheten av å kunne kalles litterær dannelse, trenger ingen forklaring på disse tingene.

Problemet er muligens at personer av denne typen, er blitt en utrydningstruet minoritet. For er ikke samtiden snublende nær å ha glemt hva romanen er? Hvor mange er det som fortsatt leser andre romaner enn banale eller navlebeskuede sådanne, med mindre det er krim? Hvis noen i våre dager skriver en roman verdt navnet, en sånn som røsker i sjelslivet på en, risikerer vedkommende å bli filleristet for å ha vekket en fra søvnen eller beruselsen. De store romanene som formet vår fantasi, vårt verdensbilde, våre drømmer etc. hører fortiden til. Dette er et aldri så lite dykk tilbake i den fortiden. Det er ubehagelig. For selv om samtiden er kollektivt dement, er den ikke dement på den individuelle måten som gjenoppliver fortidens minner.

Når en fyr som Rune Berglund Steen sier at «romanen er rasistisk», er altså det en absurd tese. Hvis man tar ham i beste mening, innser man raskt at det forekommer formuleringer i boken som kunne ha vært verdig en Øvre Richter Frich – forfatteren av kriminalromanene om Jonas Fjeld, hvor alle andre mennesker enn skandinaver og briter er tvilsomme (tyskere og franskmenn kan gå til nød, mens italienere, jøder og negere omtrent er å anse som menneskelig søppel). Man ville ha krympet seg over å høre moderne mennesker ytre visse formuleringer i dag, men man må huske på at romanen er skrevet i 1973, da det fortsatt var nokså vanlig i Norge å omtale afrikanere som «svartinger». Vi må tåle å lese en roman med 1973-brillene på, slik vi tåler å se oppsetninger av Shakespeare, selv om det her og der forekom antisemittisme i hans skuespill. Vi må ikke omgjøre samtiden til en slags kjempemessig safe zone.

Enhver må lese romanen som han eller hun selv vil, helst uten å gjøre den hverken til bibel, politisk program eller gjenstand for dyrkelse.

Så kan man spørre seg hvorfor folk av samme støpning som Antirasistisk Senters leder vil nære ønske om å neddynge Raspails roman i kloakk. Kanskje fordi romanen utfordrer det verdensbildet hvor Vesten må manifestere dårlig samvittighet. På enkelte steder i romanen finnes en dyp kjærlighet til Vesten, hva enten det er beskrivelse av et fransk landskap eller samforståelsen hos mennesker med samme åndelige ballast. Dette er ømme portretter av hva Frankrike og Vesten er, som utenforstående ikke kan leve seg inn i. Problemet er at mange som burde ha vært innforstått, heller ikke gjør det.

Opp mot dette stiller Raspail erobrerne. De er ikke interessert i å bli ansett som svake eller klienter. De er ikke kommet for å bli som oss. I beste fall ignorerer de oss, og de er heller ikke takknemlige mot dem som soler seg i den innbilte glansen av like innbilt gjestfrihet. I denne romanen er det altså ingen plass til utopien om harmonisk sameksistens. Den blir snarere demontert.

Dét er virkelig ubehagelig, men det er også langt på vei sant. Når Alain Finkielkraut snakker om «disharmoni mellom væremåter», gir han en filosofisk drakt til noe Raspail beskriver i romanen – sistnevnte riktignok i fantasifull form, i karikert form, noen ganger i lattervekkende absurd form. Forskjellige raser kan ikke leve i harmoni på samme territorium, konstaterer Raspail med et vokabular som samtiden ikke ønsker å bruke. Men med en smule tilpasning er substansen i det sann, selv om harmoni unntaksvis forekommer – og da gjerne som et elitefenomen man ikke kan forvente vil bli universelt.

Til tross for at mange har kjent på disharmonien, for eksempel de som flytter vekk fra nabolag hvor en annen etnisitet med fremmede og fremmedgjørende sedvaner har overtatt, er det strengt forbudt å snakke om den. Det er i øyeblikket vanskeligere å komme ut av det skapet enn av homoseksualitetens. Dermed blir romanen en orgie i tabubrudd.

Vi lever i et drama, men det er ikke god tone å snakke om det. Statistikken forteller at vi blir byttet ut. Det burde ha avstedkommet et ramaskrik, men gjør det ikke. Ortodoksien forteller snarere at vår verden ikke blir omveltet med andre mennesker. Denne romanen er således et kjempemessig brudd på god tone. Vi tåler vold i litteratur som er tilstrekkelig fjernt fra vår egen virkelighet, eller bloddryppende krim. Men ikke litteratur som kan minne oss om at vi lever i historien, selv om den innsikten kunne ha tjent oss vel.

Dagens toneangivende mennesker er veldig tertefine. Men den verdenen som kommer til oss, finnes ikke tertefin. Denne kontrasten er nesten komisk: Man kan bli støtt av en roman, men ikke av å miste et land. Man kan bli nervøs av ord, men ikke av en tidsinnstilt politisk klasebombe som går av pø om pø, hvor eksplosjonens fragmenter deler verden inn i fungerende og ufungerende lokalsamfunn.

Vi lever altså i veldig rare tider, hvor det ikke anses som den naturligste ting i verden å behandle migrasjonens tema litterært. I en fornuftig verden ville det være det. Vi ønsker ikke annet enn å leve i en fornuftig verden, men den vi rent faktisk lever i, har opphøyd ufornuften til lov. Dette er ikke noe for frie mennesker. Den menneskelige tilpasningsdyktigheten er så stor at folk venner seg til alt, også et fengsel – fremfor alt et åndelig fengsel. Vi er ikke der. Vi er frie mennesker.

Like frie er nok ikke absolutt alle som vil lese denne boken. Noen av dem vil ha vært tilhengere av den barmhjertigheten som enkelte av romanskikkelsene hyller retorisk. På ett eller annet umerkelig tidspunkt vil de ha gått over til å bli redde for det de hadde innsett var erobrere, uten å ha endret retorisk register på noe tidspunkt i prosessen. Kanskje vil de forstå litt mer av dem som hele tiden hadde hatt motsatt synspunkt, og kanskje vil de forstå litt mer av seg selv.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629