Kommentar

Donald Trump og Twitter-sjef Jack Dorsey. Twitter går ikke av veien for å sensurere USAs president. Foto: Evan Vucci og Francois Mori / AP / NTB.

I de senere årene har vi vært vitne til fremveksten av en maktkonstellasjon i Vesten som på grunn av den teknologiske utviklingen ikke har noe historisk sidestykke.

Det handler om en samforståelse mellom politikere i etablerte maktpartier med tilhørende embedsverk, journalister i maktservile systemmedier samt de største sosiale mediene, som for mange mennesker har kommet til å fylle tilværelsen på en måte som tv-en aldri var i nærheten av.

Disse tre hovedaktørene, som vi for enkelhets skyld kan kalle trippelalliansen, ser ved første blikk ikke ut til å ha noen felles mål, men de er bundet sammen av et felles tankegods. Vi snakker naturligvis om globalismen, en ideologi som tilbyr en frelseslære: Våre problemer er globale, og løsningene på disse problemene må også være globale.

Twitter-sjef Jack Dorsey, Facebook-sjef Mark Zuckerberg, FN- og EU-eliten representert ved Angela Merkel og Erna Solberg, samt toneangivende journalister i inn- og utland er alle sammen på dette kjøret (gratulerer med FN-dagen, forresten).

I en gudløs verden er den globalistiske ideologien en slags motsatt ytterlighet av den kristne læren, som fremholder at våre problemer skyldes vår egen synd, og at løsningen er at hver enkelt av oss vender om.

Likevel bringer trippelalliansens makt, som er stor nok til å stoppe munnen på USAs president, tankene hen på makten som Den katolske kirken hadde i middelalderen, da pave stod mot keiser.

Av opplagte grunner finnes det en uendelighet av forskjeller mellom nå og da, ikke minst at mobiltelefonen har tatt møkkagreipets plass. Men det kan ikke desto mindre trekkes en åndelig linje:

Der middelaldermennesket så at livet i det store og hele var utenfor dets egen kontroll, og befant seg i hendene på høyere makter av både verdslig og guddommelig natur, er vanlige mennesker i dag fremmedgjort overfor en samfunnsutvikling hvor de sosiale, økonomiske og teknologiske forandringene løper løpsk. Friheten er dermed truet. Det er ikke lenger plass til selvstendige mennesker eller selvstendige nasjoner som bestemmer sin egen fremtid – i Vesten, vel å merke.

Der kirken gjorde krav på å representere rett og sannhet på mandat fra Gud, gjør trippelalliansen krav på å representere det som er sant og rett i kraft av en innbilning om at den selv vil det gode, og at de som er uenig, er onde.

I dette vrangforestillingsuniverset er det klart at en skikkelse som Donald Trump tar djevelens plass. Brexit gjør også det tradisjonelle Storbritannia til en fallen engel.

Disse to katastrofene har gjort det maktpåliggende for trippelalliansen å hevde den rette lære med hardere hånd. Og slik kirken på 1500-tallet utarbeidet sin såkalte indeks over forbudte bøker, har politikere, presse og sosiale medier i dag gått sammen om en sofistikert politisk sensur som er mindre brutal fysisk, men omtrent like effektiv. Den manipulative mediemakten er i dag større enn den som blir portrettert i Orson Welles’ film «Citizen Kane» fra 1941.

Det er lite som illustrerer samforståelsen bedre enn at den norske regjeringen har gitt fem millioner kroner til medieoverhuset faktisk.no, som arbeider med å forvalte sannheten for Facebook. Ingen av de involverte partene har tilstrekkelig historisk ballast til å erkjenne det selv, men de har altså laget en digital inkvisisjon for det 21. århundre.

Fenomenet gjør seg enda sterkere gjeldende i USA, hvor systemmedier som New York Times, Washington Post og store tv-kanaler administrerer en egen virkelighet sammen med store teknologiselskaper som Twitter. I denne virkeligheten, som alle store norske medier også abonnerer på, finnes hverken Obamagate, Joe Bidens korrupsjon eller den amerikanske etterretningssjefen som offentlig avkrefter at Russland har noe med Hunter Bidens datamaskin å gjøre.

Den katolske kirken hadde riktignok stor makt, men klarte ikke i lengden å beholde sitt hegemoni. Kirkens egen korrupsjon og eget maktmisbruk banet veien for Martin Luther og protestantismen. Kirkestaten bestod i noen hundre år til, men ble med Italias samling redusert til den knøttlille Vatikanstaten.

I en litt mindre historieløs verden kunne det ha gitt næring til ettertanke hos dem som i dag forsøker å stoppe munnen på «sammensuriet» og «the deplorables».

I stedet ser vi at dagens globalistiske maktelite forsøker å stanse de nasjonale gjenoppvåkningene med omtrent samme finesse som da kirken prøvde å hindre Galileo Galilei i å utbre det heliosentriske verdensbildet. Fra NTB og VG via den norske regjeringen og faktisk.no til Twitter, Google og Facebook, hates Trump like intenst som paven hatet Luther for et halvt årtusen siden.

Kirken har likevel mye av æren for den vestlige sivilisasjon, og globaliseringen har også skapt store fordeler. Men den globalistiske makteliten bryr seg dessverre ikke om at den har skapt tapere i samme slengen, og den ser ikke at det er nødvendig å bremse globalismen – ei heller at det som skjer, er at en historisk pendel er i ferd med å snu.

Å true Galileo til taushet var ikke til hinder for at det heliosentriske verdensbildet vant frem. Politiske seire som skyldes maktmisbruk i dag, vil heller ikke stanse historien. Big Techs sofistikerte hjernevask kan ikke bevare globalismens hegemoni. Globalismen blir stående igjen som det geosentriske verdensbildet.

Historien gir mange eksempler på at forsøk på å undertrykke menneskelig frihetslengsel og skaffe seg total makt, i lengden er forgjeves. Både kirken og Sovjetunionen vitner om det, og hverken den teknokratiske globalismen eller det kinesiske kommunistpartiet vil bli noen unntak. Friheten overlever alltid ett eller annet sted, både på fysiske og åndelige territorier. Når EU vil frata østeuropeerne sin frihet til å bestemme egen befolkningsutvikling, vitner det som en ideologisk ekspansjonisme i samme gate som islam – hele verden skal bøye seg. Men den gjør ikke det.

Slik både kirkens menn og kommunistpartiers apparatsjiker har manifestert komiske trekk, er det også mulig å humre over trippelalliansens tjenestemenn og -kvinner. Når Hanne Skartveit sier at hun ikke leser frie medier, er det litt som når kirkens menn ikke våget å se inn i Galileos kikkert.

I dramaet «Gengangere» illustrerer Henrik Ibsen også fenomenet, idet pastor Manders er på besøk hos fru Alving og rynker på nesen over noe litteratur hun har liggende hjemme hos seg. Han spør hva hun får ut av det hun leser, hun svarer at hun synes hun får gode svar på ting hun selv har gått rundt og lurt på, og spør Manders tilbake om han selv har lest den samme litteraturen. Pastoren avkrefter det, men han har hørt av andre at det er fæle greier.

I likhet med Ibsens pastorskikkelse er de underkastede mediene redde for en sannhetssøkende prosess som kunne resultere i ubehagelig erkjennelse. De frie mediene har en fordel, nemlig at de ikke er redde for sannheten. Det bør heller ikke publikum være. Å leve i sannhet, for å rappe et uttrykk fra Vaclav Havel, er kolossalt befriende – selv når det skulle resultere i et slags indre eksil.