Kommentar

Joe Biden taler i Wilmington, Delaware, den 6. november 2020. Foto: Carolyn Kaster / AP / NTB.

Til tross for at mange av påstandene om valgfusk i det amerikanske presidentvalget virker ubegrunnede, er det likevel kommet frem mange nok bekymringsfulle vitnesbyrd til at krav om ny opptelling er luftet i noen stater, samtidig som det er utsikter til rettslig kamp før vinneren definitivt kan utnevnes offisielt.

I de redaksjonelle og såkalt sosiale mediene som er tro mot makteliten, blir dette etterspillet gjerne fremstilt som desperat, uverdig, latterlig eller farlig – og hensikten er alltid å svekke Donald Trumps omdømme i offentligheten, som om det han gjør, manglet legitimitet. Ved å kaste et blikk på Facebook-feeden kan enhver trolig konstatere at hensikten oppnås. At makten Facebook utøver med sine algoritimer og sin politiske skjevhet, er et adskillig større problem, ser ikke ut til å streife dem som har gjort nyhetsstrømmen der til en livsstil.

At den demokratiske presidentkandidat Al Gore i sin tid også utfordret valgresultatet rettslig, uten å bli gjenstand for den samme bakvaskelsen, er ellers behendig glemt. Demokratiske kandidater har lenge vært favorisert på republikanernes bekostning i de fleste store mediene, men dobbeltstandarden var aldri så skrikende før den republikanske kandidaten ble en oppkomling i politikerklassen, som dertil er patriot.

Det mest sannsynlige utfallet av den pågående maktkampen er at Joe Biden blir USAs neste president. Mange i den globalistiske makteliten håper at et slikt maktskifte vil innebære et definitivt nederlag, eller i det minste et alvorlig tilbakeslag, for det nasjonalpopulistiske opprøret – ikke bare i USA, men også i Europa.

Blant dem som nå målbærer slike forhåpninger, er Enrico Letta, en av de fire raskt glemte globalistiske statsministrene som Italia hadde mellom Berlusconi og Conte. Men vi kan allerede nå være sikre på at forhåpningene er forgjeves. Til det er den offentlige atmosfæren for giftig, de politiske motsetningene for bitre, og virkeligheten som har skapt disse motsetningene altfor påtrengende. La oss se hvordan.

Situasjonen er at omtrent den ene halvparten av velgerne i USA har stemt for gjenvalg av en president som i løpet av sitt mandat har kritisert den globalistiske makt- og medieeliten samt den politiske og administrative klassen i USA han har omtalt som sumpen og den dype staten. Den andre omtrentlige halvparten har stemt på en utfordrer uten noen andre kvaliteter enn at han ikke er Trump, men snarere tro mot den makten Trump har utfordret.

Store deler av velgermassene til de to kandidatene står så langt fra hverandre at den ene kandidaten vanskelig kan oppfattes som en ekte representant for den andres velgere.

Trumps legitimitet som amerikansk president har ikke bare vært forsøkt nedrevet helt siden valget i 2016, hans administrasjon er også blitt motarbeidet med mafiametoder av Obama-leiren, og sentralt i denne mafiaen står Biden. Blant dem som har Trump som sin ektefølte representant, er det mange som vil anse Biden som en skurk. Det er derfor like lite realistisk at Biden blir en president for alle amerikanere, slik han selv har lovet, som det er at Trump er en president for dem som hater ham.

Denne bitre politiske splittelsen, som gradvis er blitt større og mer uforsonlig de siste ti–femten årene, skyldes jernharde realiteter som ikke blir borte, og derfor vil heller ikke splittelsen kunne bringes mirakuløst til opphør.

Så hva har gått galt?

Det handler både om økonomi og identitet, og pådriverne er så vel teknologi som økt globalisering.

Makteliten i USA har omtrent siden år 2000 sørget for sosiale endringer som har økt forskjellene dramatisk, og med det skapt vinnere og tapere. Outsourcingen av industriarbeiderjobber var massiv i de ti første årene etter årtusenskiftet. Vanvittige mengder rikdom er konsentrert hos en liten klasse av superrike mennesker, og deres berikelse har skjedd på mange vanlige menneskers bekostning, selv om det også er mange som selv ikke er rammet. I det store og hele har tilværelsen for folk i tradisjonelle yrker utenfor de store metropolene likevel stagnert eller blitt dårligere. Foruten de superrike, overklassen og deler av de høyt utdannede i USA og ellers i Vesten, er vinnerne lønnstagere i andre land. Dette oppleves som urettferdig. Er det ok å la egne landsmenn unngjelde for å berike allerede styrtrike mennesker enda mer? Nei, sier Trump: Man må sette Amerika og amerikanere først.

Økonomi er langt fra alt. De kulturelle motsetningene mellom somewheres og anywheres, som til en viss grad – men langt fra fullstendig – sammenfaller med de økonomiske skillene, er vel så sterke. Dette forsvinner heller ikke.

For under disse kulturelle motsetningene finnes også forskjeller i mentalitet. Noen mennesker verdsetter sin frihet og uavhengighet, og finner seg ikke i bestandig å bli fortalt av en autoritær elite at denne vet hva som er best for en selv. Disse er skeptiske til oligarkiet av maktpersoner som i større eller mindre grad finnes i alle avanserte samfunn, særlig hvis makten er hovmodig, snobbete eller autoritær. Hvis vi tenker oss om, innser vi at denne skepsisen gjorde seg kraftig bemerket lenge før Trump gikk inn i politikken, for eksempel i form av Tea Party-bevegelsen. Den amerikanske forfatteren Lee Harris så allerede da konturer av en borgerkrig.

Biden representerer altså det globalistiske oligarkiet, mens Trump representerer det nasjonalpopulistiske opprøret mot det. I dette spenningsfeltet finnes det lite rom for kompromiss. Man kan ikke oppnå større og mindre globalisering på samme tid.

Siden de to motstandernes velgermasser er omtrent like store, kan ikke den ene siden forvente å utradere den andre. En side kan vinne politiske slag, men ikke nødvendigvis en politisk krig, og det er uansett uråd å vinne alles hjerter.

Om hjertene ikke kan vinnes, så kan de kanskje skremmes til taushet og lydighet. Et forsøk på det er nettopp hva vi ser utfolde seg nå: Stemningen som piskes opp mot Trump, er så aggressiv og hevnlysten at den bringer tankene hen på et krigsoppgjør. Ikke bare skal Trump ryddes av veien, hans allierte skal også straffes og hans tilhengere ydmykes ved stempling, latterliggjøring og generell sosial utfrysning.

Det er ikke godt å si hvordan dette dramaet vil utspille seg videre, men det er ikke forsoning som ligger i kortene.

Snarere er vi bare ved begynnelsen av en konflikt i hele Vesten som bringer tankene hen på den romerske republikken for over to tusen år siden.

Interessekonflikten mellom overklassen kalt patrisiere og underklassen kalt plebeiere tok en dramatisk vending da den romerske politikeren Tiberius Gracchus fikk gjennomført reformer der betydelige deler av statens land ble overført til underklassen. I likhet med Trump kom han selv fra overklassen.

Reformene møtte betydelig motstand hos det romerske senatets aristokrater, og det hele endte med at Tiberius ble drept i år 133 f.Kr. Noen år senere led hans bror Gaius Gracchus samme skjebne i et nytt forsøk på å få igjennom lignende lovgivning. Samtidig ble tre tusen av hans tilhengere drept og kastet i Tiberen. I dag er det for grisete, men en Steve Bannon kan godt kastes ut av Twitter. Den digitale døden er like effektiv, og langt mer hygienisk.

I det gamle Roma var landeiendom inngangsbilletten til aristokratiet. Senere i Vestens historie ble det handel og forskjellige former for industri. I dag utgjøres aristokratiet av Big Tech og finans, foruten naturligvis politikerne som tjener disse snarere enn sine befolkninger. Toppsjefene i Twitter og Facebook er blant de fremste patrisierne, som i våre dager har hele verden som sitt nedslagsfelt, ikke bare et skarve imperium rundt Middelhavet.

Det hører med til striden mellom patrisiere og plebeiere at patrisierne lyktes i å få flere av plebeierne til å ta stilling mot Gracchus-brødrene som forsvarte plebeiernes egne interesser. Plebeierne ble skremt med at tilværelsen som selvstendig landeier kunne være risikabel. Det var langt tryggere å underkaste seg en herre og nyte godt av dennes beskyttelse.

Det samme ser vi i dag. Selv om globaliseringen rent faktisk er til ulempe for en selv eller ens barn, kan man likevel manipuleres til å slutte opp om dens mektige pådrivere, som lykkes i å overbevise en om at de vet best, og at de som sier noe annet, er farlige svindlere.

Det er altså mange som ikke verdsetter friheten eller den intellektuelle autonomien særlig høyt. Det er langt mer komfortabelt å la tilværelsen styres av herrer som ikke ønsker stort annet av sine klienter enn deres underkastelse. Frihet er ensbetydende med selvdisiplin. Det er altfor slitsomt. Bedre å la seg disiplinere av noen andre som dessuten skaffer til veie både brød og sirkus.

Særlig demokratisk er jo dette ikke. Den romerske republikken skulle da også snart erstattes av et keiserdømme. Og demokratiet i dag lekker allerede som en sil i en virkelighet hvor mediene står til tjeneste for makten snarere enn å kritisere dens misbruk. Demos er det vel heller ingen som har sett på en stund, gitt at befolkningen består av isolerte individer som har erstattet genuint menneskelig fellesskap med den sørgelige erstatningen som elektronikken leverer.

Men mange vil fremdeles etterstrebe menneskelige fellesskap som lar en leve fritt. I Romerriket var det mange perifere områder som levde forholdsvis upåvirket av det som skjedde i Roma. Paven kunne ikke stanse Martin Luther og reformasjonen, den engelske kongen kunne ikke forhindre den amerikanske uavhengigheten, og kommunismens epoke fikk en brå slutt.

Rystelsene som skjer nå, er også kolossale. Historien vil fremdeles trekke nye kaniner opp av hatten, og menneskets lengsel etter uavhengighet vil finne sin form også i globalismens epoke.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

 

Lei av Facebook? Følg oss på MeWe, da vel!