trump.karikatur

Donald Trump utfordrer status quo på minst syv viktige områder:

i) Grenser: Man behøver neppe å elaborere dette poenget på Document. Hvem hadde gjettet for noen tiår siden at den ytterliggående posisjonen i fremtiden ville bli å forsvare lovlig fremfor ulovlig immigrasjon?

ii) Handelspolitikk: Mens politikerklassen synes det er akseptabelt at amerikansk industri blir overkjørt av handelsproteksjonistiske land uten noen som helst mottiltak, tror Trump på en helt naturlig respons i form av selektive handelsbarrierer. Han har også fått med seg store deler av den amerikanske arbeiderklassen, som opplever at lønningene deres har stagnert og at industrien flagger ut, på et slikt prosjekt.

iii) Donorvirksomhet: Den etablerte politikerklassen er forpliktet overfor spesialinteresser fremfor folket, og Trump er den eneste kandidaten som virkelig har vært uavhengig av disse. Bernie Sanders fremsto som en fornyer, mot «vested interests», men tilbød en modell som minnet sterkt om europeisk sosialdemokrati, der fagforeninger er for sterkt koblet til venstresiden.

ANNONSE

iv) Diplomatiske ansettelser: Det har utviklet seg en semi-korrupt tradisjon i USA med «you scratch my back and I scratch yours»-prinsippet i førersetet når det kommer til utfyllingen av diplomatiske stillinger. (Noen husker vel kanskje ambassadøren som holdt på å bli sendt til Norge uten selv en grunnleggende forståelse av våre politiske forhold?) Trump har kritisert denne ordningen, og tatt til orde for at meritokratiske prinsipper må få større gjennomslag i diplomatiske ansettelsesprosesser.

v) Politisk korrekthet: Denne har under Obama på mange måter gått mye lengre enn i Europa, særlig på universitetscampuser. Man kan ikke lenger ytre seg like fritt, og et helt spekter av meninger er ganske enkelt ikke lenger tolerert i det offentlige rom. Trump er ikke politisk korrekt. Det viktige er ikke at han da kan opptre så uhøflig som han vil, men at en politisk korrekt leder ikke bare vil binde seg selv, men også folket straks han får makten over dem. Trump bidrar til å løse ting mer opp.

vi) Mediemakt: I motsetning til de tre første statsmaktene, som er direkte eller indirekte valgt, har den fjerde statsmakten blitt et uvalgt oligarki man ikke blir kvitt. Man har også sett en uheldig meningskonvergens innenfor dette. Den journalistiske klassen har utviklet seg til å bli en propagandistisk, politisk aktør som stadig gjemmer seg bak falsk objektivitet. Trump vil begrense dennes mulighet til å fremme løgner om meningsmotstandere ved en sterkere medieansvarslovgivning. Det gjenstår å se om Trump forstår å sikre ytrings-og pressefrihet gjennom ivaretakelse av checks-and-balances-prinsippet.

vii) Utenrikspolitikk: Trump er i motsetning til etablissementet innen de to store partiene kritisk stilt til den overdrevne intervensjonslinjen i Midtøsten. Han er nok ingen optimal utenrikspolitisk kandidat, da han for mange nok kan fremstå som altfor isolasjonistisk, og også virker forholdsvis uforutsigbar, men i det minste representerer han et viktig vannskille på akkurat dette punktet. Obamas Midtøsten-politikk har vært en katastrofe.

Det er tilsvarende en rekke uheldige aspekter ved kandidaten, deriblant:

i) Utfordring av klassisk liberale prinsipper. Vi snakker her blant annet om ønsket om innføring av tortur verre enn waterboarding, fraværet av skillet innen jus in bello mellom stridende og ikke-stridende i krigføring, skritt vekk fra prinsippet om likhet for loven osv. For en del av oss er alt dette meget urovekkende.

ii) Uforutsigbarheten. Hvilket kontroversielt politisk standpunkt vil han presentere helt ut av det blå på en pressekonferanse neste uke? Hvordan ville han ha reagert på et nytt 9/11 på amerikansk jord? Vil han skape en diplomatisk krise på Twitter? Det er mange usikkerhetsmomenter ved Trump man helst skulle ha vært foruten, særlig med tanke på at han kan være i ferd med å bli verdens mektigste mann.

iii) Personligheten. Trump fremstår ikke som en nevneverdig sympatisk eller høflig type, men virker snarere som nokså bøllete og narsissistisk i sin fremtoning. Han kunne med fordel ha opptrådd mer presidentaktig. (Han er nok ingen Mussolini personlighetsmessig, som mange foreslår, men snarere en amerikansk Berlusconi. Også det har sine ulemper.) På den annen side kan personligheten hans være et nødvendig onde for å komme noen vei.

iv) Kollisjon med det vitenskapelige miljøet. En god statsmann bør helst ikke bedrive sin egen vitenskap, men heller basere seg på konklusjoner innen det vitenskapelige miljøet. Både hans benektelse av menneskeskapte globale klimaendringer, og hans motstand mot vaksiner, er nokså problematisk i den forstand (bedre blir det ikke av hans ofte konspiratoriske tenkning innenfor disse temaene).

v) Uvitenheten. Iblant avslører Trump at han ikke engang har en rudimentær forståelse for en del av temaene under diskusjon. Nylig visste han tilsynelatende  ikke at Russland er involvert i Ukraina. Et slikt kunnskapsnivå bør urolige alle og enhver.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629