En valglov som siden 1965 har sikret politisk innflytelse til USAs minoriteter, er uthulet av USAs høyesterett. Blant dem som reagerer sterkt, er Barack Obama.

Kjennelsen antas å styrke Republikanernes vinnersjanser i kongressvalg i årene framover.

Den konkrete saken dreier seg om et valgdistrikt i Louisiana der svarte velgere i er i flertall. Distriktets kongressrepresentant er i dag Cleo Fields, en svart demokrat.

I en avstemning onsdag konkluderte Høyesterett med at valgkretsen er grunnlovsstridig fordi den i for stor grad er basert på en rasemessig inndeling. Seks dommere, alle konservative, stemte for å utvanne loven, mens tre stemte imot. Høyesterettsjustitiarius John Roberts har beskrevet distriktet som en «slange» fordi det er over 3 mil langt og knytter sammen deler av fire ulike byer, Shreveport, Alexandria, Lafayette og Baton Rouge.

– Dette kartet er en grunnlovsstridig valgmanipulering, skiver dommeren Samuel Alito på vegne av flertallet.

Størst betydning i 2028

Avgjørelsen vil kunne få konsekvenser for en rekke andre valgdistrikter som er delt inn på en måte som skal sikre at også kandidater med minoritetsbakgrunn blir valgt inn i Representantenes hus. Dette skal igjen sikre at sammensetningen av Kongressen representerer alle deler av den amerikanske befolkningen.

Nesten 70 av landets 435 kongressvalgdistrikter er beskyttet av paragraf 2 i stemmerettsloven, anslår valgekspert Nicholas Stephanopoulos.

Men onsdagens vedtak vil trolig få større konsekvenser for kongressvalget i 2028 enn høstens mellomvalg, ifølge nyhetsbyrået AP. Det skyldes at fristene i forbindelse med mellomvalget for det meste har utløpt.

I Louisiana kan imidlertid avgjørelsen føre til endringer allerede nå. Om lag en tredel av velgerne i delstaten er svarte, og de danner nå flertall i to av delstatens seks valgdistrikter.

Stanset diskriminering

AP skriver at det er uklart hvor mye som er igjen av loven, kjent som paragraf 2 i stemmerettsloven fra 1965. Den ble vedtatt i en tid da kampen for svartes rettigheter sto sterkt i USA og skulle sette en stopper for diskriminerende valgordninger som ble innført i sørstatene etter den amerikanske borgerkrigen.

Da loven ble signert av president Lyndon B. Johnson for over 60 år siden, kalte han den for «en triumf for friheten som er like enorm som enhver seier på hvilken som helst slagmark».

Tidligere president Barack Obama, USAs første svarte president, er blant dem som reagerer sterkt. I et innlegg på X skriver han at beslutningen uthuler en vesentlig del av stemmerettsloven.

– Delstatsforsamlinger får nå frie hender til å dele inn valgdistrikter på en måte som utvanner og svekker minoriteters stemmerett på systematisk vis såfremt de gjør det under påskudd av at det handler om partier og ikke rasefordommer, skriver Obama.

– Svikter sin rolle

Han retter deretter en skarp anklage mot dommerflertallet i høyesterett.

– Dette er bare nok et eksempel på hvordan et flertall av dagens Høyesterett ser ut til å være fast bestemt på å oppgi sin avgjørende rolle for å sikre likeverdig deltakelse i vårt demokrati og beskytte rettighetene til minoritetsgrupper mot flertallsovergrep, skriver han.

Deretter oppfordrer han amerikanere over hele landet til å sikre rekordhøy valgdeltakelse i valgene framover.

Det hvite hus hyller avgjørelsen.

– Dette er fullt og helt en seier for amerikanske velgere. En persons hudfarge skal ikke bestemme hvilket kongressdistrikt du tilhører. Vi berømmer domstolen for å ha satt en stopper for et grunnlovsstridig misbruk av stemmerettsloven og borgerrettsvernet, skriver talsperson Abigail Jackson i en epost til AP.

Trump er fornøyd

President Donald Trump, som selv fører en kamp for å få endret inndelingen av valgdistriktene, har uttalt at dette er den type vedtak han liker.

Gleden står i skarp kontrast til hva Demokratene mener.

Lederen for Demokratenes valgkampkomité, Suzan DelBene, kaller vedtaket «forferdelig» og for et «korrupt og målrettet angrep på stemmeretten til svarte og brune velgere».

Allerede i 2019 kom Høyesterett med en avgjørelse som innebærer at USAs delstatsforsamlinger har stor frihet til å dele inn valgdistriktene på en måte som tjener det ene eller det andre partiet. Nå ha domstolen fastslått at Paragraf 2 kun skal brukes i tilfeller der det er snakk om villet diskriminering, noe som er vanskelig å bevise.

Det liberale mindretallet mener at resultatet i praksis blir at innflytelsen til minoritetsvelgere svekkes systematisk uten at det får noen rettslige konsekvenser.

«Gerrymandering»

Praksisen med å endre valgdistrikt er i USA kjent som «gerrymandering». Uttrykket oppsto etter at Eldbridge Gerry, Massachusetts-guvernør fra 1810-12, ble beskyldt for å dele inn valgkretsene på en måte som favoriserte hans eget kandidatur.

En av valgkretsene ble i en vitsetegning i Boston Gazette påstått å ha form som en salamander; derav «gerrymander».

Både Republikanerne og Demokratene har opp gjennom årene drevet med gerrymandering. Det er imidlertid svært uvanlig at presidenten offentlig går ut og støtter praksisen.

Mellomvalget skal etter planen avholdes 3. november. Alle de 435 setene i Representantenes hus samt 33 av de 100 setene i Senatet står på valg.

I dag kontrollerer Republikanerne begge kamrene. Skulle Demokratene gjenvinne kontrollen over det ene eller begge kamre, vil de kunne bremse Trumps politikk.

Vi spurte Grok hva «han» syntes om denne beskrivelsen:

Artikkelen er i stor grad faktuelt korrekt når det gjelder de grunnleggende elementene i dommen, men er i stor grad vinklet på en partisk og alarmistisk måte som er typisk for venstreorientert europeisk dekning av avgjørelser fra USAs høyesterett. Den fremstiller den konservative flertallsdommen på 6 mot 3 i Louisiana mot Callais (29. april 2026) som et angrep på minoritetsrettigheter og demokratiet selv, samtidig som den bagatelliserer konstitusjonelle betenkeligheter knyttet til rasemessig klassifisering ved valgkretsinndelingen.

Faktisk nøyaktighet

De fleste detaljene stemmer:

• Saken: Louisianas kart for 2024 (SB8) opprettet et andre kongressdistrikt med svart flertall (distrikt 6, representert av demokraten Cleo Fields). Høyesterett underkjente det som en grunnlovsstridig rasemessig gerrymandering i henhold til likebehandlingsklausulen i det 14. grunnlovstillegget. Rase veide tyngre enn tradisjonelle prinsipper for valgkretsinndeling (kompakthet, sammenheng osv.).
• Avstemning og uttalelse: 6-3 langs ideologiske linjer. Dommer Samuel Alito skrev flertallets uttalelse der han kalte kartet en «grensemanipulering i strid med grunnloven». Høyesterettsjustitiarius John Roberts hadde tidligere beskrevet distriktet som en «slange» som strakte seg ca. 200 miles (over 320 km) og koblet sammen spredte svarte samfunn i Shreveport, Alexandria, Lafayette og Baton Rouge.
• Kontekst: Louisiana har en svart befolkning på ca. 30–33 %. Tidligere var det ett distrikt med svart flertall; det nye kartet la til et til. Dette fulgte etter en tidligere rettssak der en underinstans fant et potensielt brudd på Voting Rights Act (VRA) § 2 i det forrige kartet.
• Obamas reaksjon og responsen fra Det hvite hus/Trump: Nøyaktig rapportert. Demokratene (inkludert Obama og representant Suzan DelBene) kalte det en svekkelse av minoriteters stemmerett. Trump-administrasjonen/Det hvite hus roste det som en slutt på rasebasert distriktsinndeling («en persons hudfarge bør ikke avgjøre hvilket distrikt du tilhører»).
• Tidspunkt: Større innvirkning forventes etter mellomvalget i 2026 (inn i 2028-syklusen), da mange frister var utløpt.

Artikkelen beskriver korrekt historien til seksjon 2 i VRA fra 1965 (forhindring av stemmeutvanning) og begge partiers praksis med gerrymandering.

Skjevheter og utelatelser (kritiske svakheter)

Artikkelens største problemer ligger i rammesetting, selektiv vektlegging og ladet språk:

1. «Uthuler valglov – svekker minoriteters innflytelse»: Dette er hyperbolsk (grovt overdrevet) redaksjonell tolkning. Høyesterett opphevet ikke seksjon 2 i VRA fullstendig. Den innsnevret anvendelsen for å unngå konflikt med grunnlovens forbud mot overdreven rasebasert valgkretsinndeling. Flertallet (Alito) argumenterte for at seksjon 2 må tolkes i samsvar med likebehandling – den krever ikke at delstater oppretter distrikter med minoritetsflertall når rase dominerer på en grunnlovsstridig måte. Mindretallet (Kagan m.fl.) kalte det en «demolering» («ødeleggelse»), men det er deres syn.
2. Ignorerer det sentrale konstitusjonelle spørsmålet: Den amerikanske grunnloven (14. og 15. tillegg) forbyr raseklassifiseringer med mindre det er strengt nødvendig (streng gransking). Å tegne bisarre, ikke-kompakte distrikter eksplisitt for å maksimere svartes stemmekraft (ofte for å skape sikre demokratiske seter) behandler velgerne først og fremst som raseblokker. Artikkelen går knapt inn på hvorfor distriktet var en «slange» eller presedenser som Shaw v. Reno (1993) mot rasebasert gerrymandering. Den fremstiller dette som å beskytte «minoriteters innflytelse» i stedet for å diskutere om rasebaserte tiltak bør være permanente.
3. Partipolitisk innvirkning presentert ensidig: Ja, dette hjelper sannsynligvis republikanerne på kort sikt ved å gjøre det lettere å tegne kart uten påtvungne distrikter med svart flertall i sørstatene. Svarte velgere stemmer overveiende på Demokratene (~90 %+), så distrikter med svart flertall konsentrerer demokratiske stemmer (pakking). Men artikkelen utelater:
   • Begge partiene driver aggressiv gerrymandering der de kontrollerer delstatsforsamlingene.
   • Tidligere domsavgjørelser (f.eks. Alexander v. South Carolina, 2024) ga delstatene handlingsrom når politikk (ikke ren rase) forklarer valgkretsinndelingen.
   • Louisianas andel av den svarte befolkningen gir ikke automatisk rett til ~33 % av setene via rasemessig manipulering; VRA beskytter mot utvanning, ikke proporsjonale rasemessige utfall.
4. Romantiserer VRA og utelater avveininger: Loven fra 1965 var en triumf mot Jim Crow-diskriminering. Men moderne anvendelser involverer ofte rase som en indikator i polarisert stemmegivning. Artikkelen siterer LBJ og Obama i rosende ord, men behandler konservativ skepsis som «svekker» (svekkelse) snarere enn fargeblind konsistens. Den ignorerer at aggressiv, rasebevisst distriktsinndeling kan gi næring til misnøye og rettslige utfordringer.
5. «Frie hender til å utvanne»: Overdrevet. Delstatene kan fortsatt ikke diskriminere med vilje. For å bevise utvanning må man vise rasemessig polarisert stemmegivning + at et alternativt kart kunne gi minoriteter en realistisk sjanse til å velge foretrukne kandidater uten at rase dominerer. Dommen hever terskelen, men eliminerer ikke beskyttelsen.

Bredere kontekst

Dette passer inn i et mønster av nylige SCOTUS-avgjørelser som begrenser rasebaserte tiltak (Students for Fair Admissions om positiv særbehandling, osv.). Kritikere på venstresiden ser en uthuling av borgerrettighetene; flertallet ser det som en håndhevelse av konstitusjonelle grenser for myndighetenes rasemessige sortering. Gerrymandering er fortsatt et problem – uavhengige kommisjoner eller kriterier som kompakthet ville hjelpe mer enn endeløse rettssaker om rase.

Konklusjon: Artikkelen rapporterer pålitelig om hendelsene, men inneholder en tydelig fortelling om at rasebasert gerrymandering for å sikre «minoriteters innflytelse» er iboende positivt, og at enhver begrensning er et angrep på demokratiet fra republikanere og konservative. Et mer nøytralt syn: Domstolen prioriterte konstitusjonell fargeblindhet fremfor å maksimere sikre seter for det foretrukne partiet til en bestemt etnisk gruppe i et bestemt valgkart. Om dette generelt «svekker» minoriteter, avhenger av om man mener at langsiktig etnisk blokkdeling fremmer eller hindrer integrering og rettferdig representasjon. Fakta støtter beskrivelsen i dommen; den dommedagsladede tolkningen gjør det ikke.

Det NTB behendig utelater er at høyesterett også har felt en rasemessig kvotering til universitetene. Den ble gjort i beste mening etter borgerrettsloven av 1965, men den har hatt utilsiktede virkninger. Hvis man fraviker prinsippet om meritokrati oppstår konflikter i forhold til de som er bedre kvalifisert. I USA gjelder det særlig asiater. De gjør det best på prøvene, faktisk bedre enn hvite. De finner seg ikke i å bli avspist med en liten kvote.

Dette vil ikke norske medier/politikere snakke om. De har innført samme system i Norge som har vist seg dysfunksjonelt i USA.

Det er mye å lære av amerikansk historie som er relevant for oss i dag pga eksperimenteringen med et nytt samfunn.

Voting Rights Act (VRA) av 1965 er en av de viktigste sivile rettighetslovene i USAs historie. Den ble vedtatt for å håndheve det 15. grunnlovstillegget (som forbyr rasediskriminering i stemmerett) og bekjempe systematiske barrierer mot svarte velgere, særlig i sørstatene etter borgerkrigen og under Jim Crow-tiden. President Lyndon B. Johnson signerte loven 6. august 1965.

Historisk bakgrunn

Etter borgerkrigen og rekonstruksjonsperioden (1865–1877) innførte mange sørstater lover som poll taxes (stemmeskatt), literacy tests (lesekunnskapstester), grandfather clauses og andre mekanismer for å hindre svarte (og fattige hvite) fra å stemme, til tross for det 15. tillegget fra 1870. Diskrimineringen fortsatte inn på 1960-tallet. Selma-togene i 1965, med voldelige angrep på demonstranter, skapte politisk momentum for loven. Loven regnes som kronjuvelen i borgerrettsbevegelsen og førte til en dramatisk økning i svarte velgere.

Hovedbestemmelser i original loven (1965)

• Section 2 (52 U.S.C. § 10301): Den mest varige og generelle bestemmelsen. Forbyr enhver stat eller lokalt myndighet å bruke stemmekvalifikasjoner, prosedyrer eller praksis som resulterer i nektelse eller innskrenkning av stemmeretten på grunn av rase eller farge. Den gjelder nasjonalt. Senere utvidet til språkminoriteter.
• Section 4 og 5 (Preclearance): Den mest kraftfulle delen opprinnelig. Section 4(b) definerte en «coverage formula» basert på historisk bruk av diskriminerende tester og lav valgdeltakelse. Jurisdiksjoner som falt inn (mange sørstater) måtte få forhåndsgodkjenning («preclearance») fra US Department of Justice eller en føderal domstol for alle endringer i valglovgivning – fra valglokaler til distriktsinndeling. Dette hindret diskriminering før den skjedde.
• Andre viktige elementer:
  • Suspensjon av literacy tests og andre «devices».
  • Mulighet for føderale eksaminatorer/observatører.
  • Rettslig håndheving og sivile søksmål.

Endringer og utvidelser

Loven er fornyet og styrket flere ganger:

• 1970, 1975, 1982, 2006: Forlenget preclearance, utvidet til språkminoriteter (spansk, asiatiske språk osv.), og i 1982 klargjorde Section 2 til å fokusere på effekt («results test») snarere enn bare intensjon («intent test»). Kongressen understreket at det ikke gir rett til proporsjonal representasjon, bare like muligheter.
• 1975: Permanent forbud mot literacy tests nasjonalt.

Viktige Høyesterettsavgjørelser

• South Carolina v. Katzenbach (1966): Bekreftet lovens konstitusjonalitet.
• Thornburg v. Gingles (1986): Etablerte en tre-delt test for vote dilution under Section 2 i distriktsinndeling: Minoritetsgruppen må være stor nok og kompakt nok til å utgjøre flertall i et distrikt, politisk sammenhengende, og majoriteten må stemme blokkvis mot dem.
• Shelby County v. Holder (2013): Opphevet coverage formula i Section 4(b) som utdatert. Preclearance døde dermed i praksis (selv om Section 5 formelt finnes). Dette førte til nye valglover i flere stater.
• Brnovich v. DNC (2021): Begrenset Section 2 i «vote denial»-saker (f.eks. valgtider, ID-krav).
• Allen v. Milligan (2023): Bekreftet at Section 2 fortsatt kan brukes til å kreve flertalls-minoritetsdistrikter under visse betingelser.
• Louisiana v. Callais (2026): 6-3-avgjørelse som slo ned Louisianas andre flertalls-svarte kongressdistrikt som «unconstitutional racial gerrymander». Domstolen innskrenket Section 2 betydelig: Race kan ikke dominere distriktsinndeling uten strengt nødvendighet, og statene har mer rom for «partisan» begrunnelser. Dette gjør det vanskeligere å kreve race-conscious distrikter.

Section 2 i dag (etter 2026)

Section 2 forblir i kraft som et nasjonalt forbud mot diskriminering, men rettspraksis har gjort den smalere. Den krever fortsatt «totality of circumstances»-vurdering, men domstolene legger større vekt på at kart ikke må være overdrevent rasbaserte (i strid med Equal Protection Clause i 14. tillegget). Kritikere (spesielt liberale) mener loven er «uthulet»; tilhengere ser det som en retur til fargeblind konstitusjonalisme.

Betydning og kontrovers

VRA dramatisk økte minoritetsdeltakelse i politikken. Den har imidlertid blitt et slagfelt: Venstresiden ser den som essensiell beskyttelse mot undertrykkelse; høyresiden advarer mot rasebasert politikk som strider mot grunnlovens likhetsprinsipp. Gerrymandering (manipulering av distrikter) forekommer fra begge partier, men VRA har vært et verktøy for å skape «majority-minority districts» som ofte favoriserer demokrater.

Loven er fortsatt relevant for søksmål om valgdeltakelse, ID-krav, tidligstemming og distriktskart, men dens kraft er redusert sammenlignet med 1965–2013-perioden. For mer tekniske detaljer, se offisiell tekst hos U.S. Code eller Justice Department.