Det er kun under noen meget begrensede omstendigheter man kan anvende vold i fredstid.

Enhver borger har selvsagt rett til å forsvare seg mot direkte angrep, da selvforsvar er naturens første lov.

Staten har i øvrige tilfeller et monopol på utøvelsen av vold – delegert til dem gjennom en samfunnskontrakt.

Statens voldsutøvelse er legitim kun dersom det foreligger grunn til mistanke om brudd på et eksisterende lovverk.

Tvangsbruken skal ved pågripelse ikke gå lengre enn hva som er strengt nødvendig i den gitte situasjonen.

Et politi som ikke er allment bevæpnet, utover tilgang til skytevåpen nedlåst i patruljebilen, har i praksis vist seg å være en utmerket løsning for å realisere et slikt ideal.

Militarisering av politiet legger bare opp til unødig voldsbruk, og øker avstanden mellom staten og dens subjekter. En slik tilnærming virker dessuten ikke å ha vært til nevneverdig hjelp for et samfunn som eksempelvis Frankrike.

Det samme gjelder et aggressivt overvåkningsregime som også går utover sakesløse borgere. Det vil bare bidra til å forvandle samfunnet vårt til et mindre fritt sted.

Som James Madison skrev i den amerikanske konstitusjonsdebatten: Dem som ofrer frihet for sikkerhet, vil i enden ikke nyte noen av delene.

Selv dem som argumenterer for at den som ikke har noe å skjule heller ikke har noe å frykte, ville hatt motforestillinger mot installasjonen av kameraer i leiligheten sin. Masseovervåkning av mobil- og internettaktivitet er prinsipielt sett ikke så voldsomt mye bedre.

ANNONSE

Helt fra den svarte (anarkistiske) terroren i Italia på 1800-tallet, har terrorismens hensikt bestandig vært å fremprovosere en ilter og tankeløs reaksjon fra staten som diskrediterer denne i borgernes øyne.

La oss ikke gå i den fallgruven at vi fundamentalt omformer statens relasjon til dens borgere – fra å være deres protagonist til å bli deres antagonist.

Noe slikt vil på lang sikt først og fremst være til gavn for dem som ønsker å destruere våre frie, demokratiske samfunn.

«3. mai 1808», av Fransisco de Goya (1814)

Rettsprosesser

Avstrafning skjer i akkord med loven, og etter avsagt dom om at noe kriminelt har funnet sted.

Dommen ankommes helst i en åpen rettsprosess, dekket av en fri og uavhengig presse.

Tiltalte gis rett til både forsvar og anke.

En jury primært bestående av frie borgere bør ideelt sett avgjøre skyldsspørsmålet, for at staten ikke skal gjøres for mektig. Makt har som kjent en korrumperende effekt – og absolutt makt korrumperer absolutt.

Lover skal ikke bryte med Grunnloven eller ha tilbakevirkende kraft.

Disse er myntet på *kriminelle handlinger* fremfor på ulike egenskaper ved borgeren.

Selvsagt skal de ikke ramme andre enn dem som har vært delaktige i slike ugjerninger.

Jus in bello og jus ad bellum

I krigstid – noe Vest-Europa ikke engang er i nærheten av enda, til tross for den ofte tøffe retorikken fra flere hold i forbindelse med pågående terrorkampanjer – gjelder doktrinene om rettferdig atferd i krig (jus in bello).

Under disse skal det, fremfor alt, skilles mellom stridende og ikke-stridende parter, hvor sistnevnte ikke skal behandles som militære mål.

Internasjonal lov setter hensiktsmessige rammer for når en stat kan gå til krig (jus ad bellum). Hjemlene innenfor denne er som følger:

i) Respons på mellomstatlig aggresjon

ii) FNs sikkerhetsråd treffer en resolusjon om at freden eller grunnleggende menneskerettigheter er truet

iii) En stat fremmer en forespørsel om ekstern biståelse, da dets voldsmonopol er under press

Det er verdt å merke seg at Norges bidrag i Syria (slik som vår rolle i bombingen av Libya, hvor man gikk langt utover FN-mandatet om en flyforbudssone) ikke finner tilfredsstillende hjemmel i internasjonale rettskilder.

I motsetning til for eksempel Russlands inngripen etter forespørsel fra syriske myndigheter, i henhold til tredje punkt oppstablet overfor.

Norge, i utenrikspolitikken så altfor ofte i et tvilsomt ærend for et sunni-islam som på ingen måte er våre venner, eller selv våre venners venner, bør av den grunn sporenstreks kalle alle sine styrker tilbake fra syrisk jord.

De militære intervensjonene i Midtøsten over de siste femten årene har gjort alt betraktelig mye verre. Hvor mange år til med komplett fiasko trengs før lærdommer kan trekkes og atferden endres?

Grensekontroll

Hva grensekontroll angår, er territorialstater folkeslags hjem, slik hus er det for familier.

Det er dermed helt uproblematisk å håndheve sine grenser mot fremmede som ønsker å ta seg inn i dette hjemmet.

Man hater ikke folk boende i fjerne nabolag, og begår heller ingen urett mot dem, ved ikke å la disse ta seg inn i huset ditt. En hevder med dette kun den selvfølgelige retten til et eget hjem.

Det er følgelig ingenting aggresivt ved å låse døren til bostedet sitt om kvelden. Ei heller lider man av en irrasjonell frykt for å gjøre det. Tvert imot er det et fullstendig rasjonelt handlingsmønster i en risikofylt verden.

Om en ønsker å sette opp et gjerde eller en mur rundt eiendommen sin, så er heller ikke det av noen som helst offensiv natur.

Det er derimot aggresivt til det vanvittige å heie frem at folks dører sparkes ned av vilt fremmede.

Slik den vestlige eliten jo også turet fram da suverene øst-europeiske stater forsøkte å håndheve sine grenser mot voldelige horder som nektet å la seg registrere i 2015.

Innenrikspolitisk kaller man dette for home invasion på engelsk (og ekspropriasjon på norsk om det er i statlig regi), innen internasjonal politikk er det som definisjonen på imperialisme tatt rett ut av læreboken (et folkeslags direkte overtagelse av et annet folkeslags territorium ved bruken av makt).

Det finnes mange andre måter å hjelpe på enn å gi bort vårt eget nasjonale hjem. En god begynnelse ville være å stanse ødeleggelsen av andres.

Dem som forsvarer vold

Voldsbruk er altfor akseptert i det gode (les: lydige) selskap, slik som det antageligvis bestandig også har vært.

Etablissementet, og dem som støtter det, forsvarer lovløse mobbers initiativ av vold mot demokratiske politiske møter de misliker, som illustrert ved de stygge angrepene mot kampanjen til Donald Trump og hans tilhengere.

I prosessen har det fratatt disse den moralske retten til direkte selvforsvar, og tatt aktivt side mot politiet – utplassert for å ivareta ro og orden, og forsvare demokratiske spilleregler.

Derfor har nå millioner av moderate amerikanske velgere sett seg nødt til å gå i hjørnet til Trump. Den voldsforherligende eliten er ikke mindre frekke enn at de da ekstremliggjør halvparten av elektoratet.

Den driver en målrettet kampanje for å undergrave tilliten til vestlig politi som «institusjonelt rasistisk», noe som særlig har spredt lovløshet og forsterket rasemotsetninger i USA.

Institusjonell rasisme er for ordens skyld en term uten substans, da ingen tilsynelatende, dersom presset til å gjøre det, kan navngi en eneste vestlig lov med rasistisk intensjon, eller vestlig institusjon som har rasisme som en akseptert internalisert praksis.

Siden amerikansk politi *ikke* skyter svarte i høyere rater enn hvite målt opp mot kriminalitetsstatistikken, noe norske journalister ikke virker lystne på å rapportere om, satser propagandistene i media hardt på anekdoter i stedet. Slik fortsetter de å bære ved til bålet.

Medieklassen i Norge gikk hardt ut mot vårt eget politi – blant de snilleste i verden – da det skjøt og såret en somalisk kvinne som hogget med en kniv mot et hvitt barn på Grønland, før hun tok løpefart mot politibetjentene.

Enten må man la svarte drepe hvite barn, eller så risikerer man visst å bli anklaget for rasisme i disse dager.

Bytt om på hudfargen til de involverte, og man ville i stedet selvsagt ha erklært politibetjenten for en nasjonalhelt. Man ville da naturligvis også ha gått i fakkeltog mot gjerningskvinnen, fremfor i demonstrasjonstog til støtte for henne.

(Før en granskning i det hele tatt hadde funnet sted. Spesialenhetens senere granskning viste selvfølgelig at politipatruljen ikke hadde handlet galt.)

Teorien om institusjonell rasisme skal også ha det til at kun hvite kan være rasister i vestlige land, da disse dominerer samfunnstrukturene.

Noe som impliserer at et Ku Klux Klan-medlem på uforklarlig vis renskes for sine rasistiske holdninger mens vedkommende ferierer i Kina, der han-kinesere tross alt dominerer samfunnstrukturene.

Hvorvidt vedkommende er rasistisk eller ei i internasjonalt luftrom på vei til og fra feriedestinasjonen, fremstår mindre klart. (Mulig dette avhenger av flyselskapet.)

At vedkommende ikke er rasistisk om han eller hun myrder en tilfeldig svart person på ferie i Tanzania fremfor hjemme i USA – utelukkende på grunn av offerets hudfarge – er derimot selvsagt ifølge denne forbløffende intelligente teoriens implikasjoner.

Selvsagt er slik terminologi innrettet mot å legitimere rasistiske angrep som går den «riktige» veien – i øynene på svarte rasister og hvite masochister – for eksempel (Only) Black Lives Matter-medlemmers drap på hvite politibetjenter.

Noen ganger må man ganske enkelt bare la disse menneskene rive i stykker sin egen argumentasjonsrekke, slik den amerikanske konservative kommentatoren Ben Shapiro nylig la opp til i en debatt med Sally Kohn – din typiske politisk korrekte zombie.

Kohn foreslo at flere svarte enn hvite sitter i amerikanske fengsler grunnet institusjonell rasisme. Shapiro parerte da kvikt med et spørsmål om betydelig flere menn enn kvinner tilsvarende sitter fengslet på grunn av institusjonell sexisme. Hvorpå hennes geniale svar var at flere menn naturligvis fengsles fordi de oftere begår kriminalitet…

Vold i internasjonal politikk

Etablissementet syntes videre at det var helt akseptabelt å romantisere et væpnet opprør mot en *demokratisk valgt* president i Ukraina, frem til da et stabilt, fredelig og relativt fritt samfunn, hvilket bidro til at landet i siste instans ble kastet ut i en skrekkinngytende borgerkrig.

Russland, med god drahjelp fra ukrainske innbyggere illsinte over det illegitime Maidan-opprøret i Kiev, utnyttet på kynisk vis den betente situasjonen. Det er en falsk dikotomi, servert oss av demagoger på begge sider, at man enten må støtte væpnede opprør i demokratiske land eller invasjonen av disse.

Den vestlige eliten tar dessuten del i utstrakt bombing av land som det ikke finnes basis for i internasjonal lov, og Norge er i tillegg i verdensfronten hva utvikling og salg av våpenteknologi angår.

Den ekstremliggjør forslag om dødsstraff mot terrorister og fremmedkrigere etter en skikkelig rettsprosess innenlands, med et stort antall uskyldige liv tapt i terroranslag som resultat.

Samtidig støtter den implementeringen av dødsstraff mot de samme menneskene helt uten rettergang, og med massiv kollateral skade, ved bruken av droner utenlands. Hvor disse forresten ikke utgjør noen som helst umiddelbar trussel mot oss.

Den tar side med den mest krigshissende presidentkandidaten i USAs moderne historie mot den mest isolasjonistiske, og maler seg selv som hippier som blåser på fredspiper mens de gjør det.

Si at man ikke støtter noen av dem – da Donald Trump bryter med flere klassisk liberale verdier, mens Hillary Clinton bryter med absolutt alt som heter menneskelig anstendighet – fint.

En kan derimot ikke påberope seg konsistens om man klager over Trumps risiko mot verdensfreden, samtidig som man forskjønner en eventyrlig mye mer haukete Clinton, med destabilisering av minst tre land på CV-en.

Eliten støtter som påpekt også innsparkingen av suverene territorialstaters dører av fremmede folkeslag – inklusivt potensielle terrorister, som noen av oss fikk skjenneprekener for i det hele tatt å bemerke for et drøyt år siden.

Når de helt åpenlyse konsekvensene (for dem med en IQ over skonummeret) av dette så rammer, insisterer den på demontering av våre nedarvede friheter, militarisering av politiet, underminering av rettsprinsipper, grunnlovsstridig masseovervåkning av egen befolkning, og listen går videre.

Nå som den har importert mennesker av samme stripe som deres kjære, gamle venner i Palestina, foreslår den plutselig de samme israelske sikkerhetstiltakene mot disse som den tidligere har nazifisert.

Logisk konsistens virker med andre ord rimelig fremmed.

Den stygge sannheten er dog at den samme type terrorkampanje Europa nå står overfor, er blitt unnskyldt og støttet materielt og diplomatisk av europeere over flere tiår mens rettet mot Israel.

La oss konkludere…

Det finnes en klar distinksjon mellom dem som *advarer* mot negative konsekvenser, og dem som *er* de negative konsekvensene.

Dem som angriper førstnevnte gruppe, tilhører ikke rent sjeldent den sistnevnte.

Mye av denne teksten markerer også kontrastene mellom neokonservative, som tror på en utstrakt, svakt begrenset bruk av statsmakten, og tradisjonelle, sosiale konservative, som tror på sterke legalrasjonelle begrensninger på denne (undertegnede tilskriver seg åpenbart siste tradisjon).

Vennligst ikke la denne type distinksjoner gå tapt i fremtidige analyser. De er langt viktigere enn hva som ofte gis inntrykk av. Faktisk er de en del av kjernen i vår tids store spørsmål.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629