Kommentar

Stillfoto: Youtube.

Vitenskapsmannen, filosofen, forfatteren, podcast-stjernen Sam Harris tror på samtale og fri debatt.

Argumenter som møter motargumenter. Det er slik verden går framover.

Samtale eller vold

Men mye av det vi snakke om nå, er umulig å føre en ordentlig samtale om. USA lider under massehysteri og moralsk panikk, mener Harris. Det samme gjelder store deler av Vesten, kan vi trygt legge til.

I en to timers podcast snakker han rolig, men bestemt om demonstrasjonene og opptøyene etter George Floyds død under pågripelse i Minneapolis, Minnesota, USA.

Sosiale medier er med på å forverre samtalens vilkår. Sosiale medier preges av performative ord, som det heter på fint: ord som skaper handling, ord som får ting til å skje. Performative ytringer er setninger som ikke bare beskriver en gitt virkelighet, men også endrer den sosiale virkeligheten de beskriver. De ligner kommandoer. Slagord.

Vi ser ut til å drive inn i vanvidd, mener Harris, der vi ikke klarer å skille mellom virkelighet og fiksjon.

En opphauset stemning gjør folk livredde for å mene noe. Også Harris innrømmer at han er terrified for å i det hele tatt ta opp og drøfte rasisme og politivold. Og han har tross alt utfordret konsensus og det politisk korrekte tidligere, han har vært ute en vinternatt før.

Dette er svært bekymringsfullt, selvsagt for individene som ikke tør å ytre seg, men mest av alt for samfunnet: Fordi ærlig meningsutveksling er faktisk det vi har tilgjengelig for å håndtere konflikter – det motsatte er, som han sier, total breakdown of civilisation. Det handler om et enkelt valg, mellom samtale eller vold, sier Harris, conversation or violence.

Hva er sant?

Koronakrisen og sosial ulikhet i det amerikanske samfunnet forsterker krisestemningen. Men krisen er også ideologisk, det handler om et forfall i virkelighetsforståelsen, en epistemologisk krise, sier Harris. Hvis vi ikke kan bli enig om hva som er sant, har vi et problem. For vi må leve sammen, forbedre verden sammen.

Er vi vitne til en bølge av rasistisk politivold? Vi må bli enige om fakta. Hvor representative er videoene som spres? Det har stor betydning for hvordan de tolkes. Er politiet for passive, og bare ser på at plyndring foregår, eller slår de altfor hardt ned på fredlige demonstranter? Det må undersøkes.

Ville det vært opptøyer uten Trump som president? Hva forteller det i så fall?

Harris er sterkt Trump-kritisk, og han mener de omfattende urolighetene nå er en stor fordel for ham. Meningsmålinger er ikke til å stole på. Hva folk gjør alene i stemmeavlukket er noe annet enn hva de sier. Som law and order-president kan Trump lett bli gjenvalgt, mener Trump-kritikeren.

Hvor mange vil dø på grunn av smitte de får under demonstrasjonene, som bryter med de fleste smittevernråd? Det er også et tabuspørsmål.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen)

Voldsmonopol er bra

Folk trekker feil lærdom av videoen av pågripelsen av Floyd. Harris er krystallklar på at pågripelsen var forferdelig, og regner med at politimannen får streng straff. Han mener politiets handlemåter må kunne etterforskes bedre, generelt sett.

Hva skal vi gjøre med ulikheten i USA? Det er spørsmålet. Og da må vi har gode samtaler. Sosial rettferdighet kommer ikke som følge av plynding av butikker som fra før omtrent var konkurs under nedstengningen.

Hvis du feirer at politiet legger ned seg selv, ja, da har du lost you mind, sier han. Det statlige voldsmonopolet er noe av det beste menneskeheten har funnet opp. Nesten alt vi verdsetter i et samfunn forutsetter at politi og rettsvesen fungerer.

Reformer i politiet, er noe annet og også påkrevet, men det krever igjen en rolig samtale. Deler av det demokratisk partiet har mistet vettet når talspersoner vil avvikle politiet, og kaller folks bekymring over hvem de skal ringe til om noen bryter seg inn i huset ditt, et uttrykk for white privilege.

Det å bruke emneknaggen #AllLivesMatter, en grunntese i humanismen, tolkes som et angrep på svarte, det blir lest som et rasistisk slagord.

Vi lever i en forrykt verden, hevder Harris.

Faktafeil og «obskøne» spørsmål

Problemet er ikke bare plyndring og vold, men at demonstrantene og alle støttespillerne bygger på feil fakta.

Det er en rasistisk arv i USA, og det er rasister i USA – det innrømmer Harris. Men USA i dag er ikke som i 1920 eller 1960.

Det er gjort store framskritt.

Lovverket er endret. Holdninger er endret. USA har hatt en to-termin svart president, landet har mange svarte føderale politikere, svarte politisjefer og så videre. Det er fremdeles store inntekts- og formuesforskjeller.

Men sosial aktivisme finner derimot rasisme overalt, og ødelegger en opplyst samtale ved å insistere på at de har alle svar.

The cult of wokeness er destruktivt. Evnen til å bli fornærmet, er ikke noe vi skal dyrke fram, men heller være skeptisk til, mener Harris. Å bli krenket er ikke et argument.

Er drapet på George Floyd et bevis på rasisme? I politiet generelt? I USA allment? Er det da utenkelig at en hvit mann kunne blitt drept under samme type pågripelse?

Bare å stille slike spørsmål, er obskønt.

Men tallene tyder på at det ikke er finnes en stor, og slettes ikke en økende, dødelig bruk av politivold mot afroamerikanere.

Om lag 1000 personer drepes hvert år av politiet, tallet har vært nokså stabilt de siste årene. Rundt 25 prosent er svarte. Svarte står for rundt 50 prosent av drapene i USA. De aller fleste drepte er også svarte.

Det er 10 million arrestasjoner årlig i USA. Sjansen til å bli drept under pågripelse, er altså minimale, statistisk sett. Mange av drapene er også innenfor loven, de er justifiable. Andre dødsfall kan skyldes uflaks, inkompetanse – eller at de skjer med overlegg. Da skal drapene selvsagt etterforskes.

Politiets utsatte posisjon

Politiet har en svært vanskelig jobb, understreker Harris: arrestanten kan være en hardbarket og bevæpnet kriminell, lide av metal forstyrrelse eller være ruset på alkohol eller narkotika.

Her kan du som sivilist ikke tenke på verken slåsskamper i barnehagen eller i bokseringen. Den som ikke har noe erfaring med å slåss med andre voksne, personer som kan være større, sterkere og yngre enn deg, og du bærer en pistol på hofta, som den andre kan få tak i, har trolig dårlige forutsetninger for å forstå hva en pågripelse med makt handler om, sier Harris. Han etterlyser mer trening, men det vil ikke løse alt.

Harris understreker kraftig at en arrestasjon ikke er noe sivilisten kan forhandle om. En arrestasjon er heller ikke en invitt til en fair fight. Særlig med bevæpnet politi, er det å sette seg til motverge mot arrestering en potensiell kamp om skytevåpenet, ergo en kamp på liv og død.

Og politiet vil ofte, som nevnt, måtte få kontroll på personer som er større, sterkere, yngre eller mer aggressive enn dem selv. Politifolk er ikke superhelter eller har svart belte i kampsport.

Det er slik politiet (i USA) raskt oppfatter en pågripelse som ikke går rolig for seg, ifølge Harris: En kamp på liv og død om kontrollen over skytevåpenet.

Det er slik en arrestant også bør se det – ellers øker sjansen for fatal vold ekstremt. Dette bør være folkeopplysning, sier han.

Det er tragisk om demonstrasjoner mot «rasistisk politivold» fører til at flere svarte protesterer på arrestasjon.

En kultur for motstand og kamp mot politiet, vil bare øke antall voldsoffer. Det er en ond sirkel.

Går du løs på en politimann, kan du ikke regne med at vedkommende tar av seg beltet og inviterer til nevekamp. Det er – ikke minst i USA – et angrep direkte på våpenet, og det er det politimannen vil gripe etter, og forsvare med alle middel.

Å sette seg opp mot ordensmakten er å invitere oss alle inn i jungelen igjen, der den sterkestes rett gjelder. Det er ikke et fremskritt.

Politiet forvalter statens voldsmonopol, og har rett til å ta deg med til varetekt. Følg rolig med. Protestere kan du gjøre seinere, helst med advokat til stede, sier Harris.

Videoer er uklare

Politiet dreper ikke svarte i stort antall. Demonstrasjonene bygger ikke på fakta. Videoen av pågripelsen av Floyd viser ikke rasistisk mord, slik mange hevder; intensjonen var ikke å ta livet av Floyd, men å holde ham nede med et politigrep som vanligvis slettes ikke er dødelig. Å anta at det var et overlagt drap, med vitner til stede, mobilkamera som snurret, kan jo ikke utelukkes, men virker usannsynlig, konkluderer Harris.

Han nevner også at av de mange (og flere) hvite som mister livet under pågripelse av politiet, har ingen kjente navn i offentligheten. De blir ikke helter, ingen reiser seg i protest på deres vegne.

Med ett unntak: Tony Timpa er kjent for mange. Etter Harris´oppfatning, døde han under mer provoserende forhold enn Floyd, fordi betjentene i tillegg til å ta pusten fra ham, gjorde narr av ham. Videoen er vond å se på. Men også den pågripelsen mangler intensjon om drap, det er nokså beskjedne og ordinære grep fra politiet, som likevel ender fatalt, mener Harris.

Om Timpa hadde vært svart, ville denne videoen rammet USA hardere enn Floyds, sier Harris. Det er det lett å si seg enig i.

Noe som også peker i retning av at rasisme i politistyrken ikke er et hovedproblem: Svarte og latino betjenter er i større grad involvert i drap på svarte arrestanter. Det er ret og slett ikke noe klart «rasistisk» bilde om man ser på de store tallene.

Men selv i en mer perfekt verden, ville det garantert skje nye overgrep, og – i vår tid, med mobilkameraer overalt – overgrep som vil bli filmet. USA er det landet i den vestlige verden med mest våpen i omløp. Pågripelser kan alltid gå galt. Harris advarer derfor sterkt mot at enkeltepisoder skal forme politikk og emosjoner.

Black on black

Det som dominerer voldskriminaliteten i USA, minner Harris om, er svarte gjerningsmenn og svarte offer.

Det fører til mye kontakt mellom svarte nabolag og politiet. Selvsagt vil også uskyldige stoppes, politiet har jo ofte ikke den luksus å se akkurat hvem som er skyldig.

Deres jobb er ikke å fange, tiltale og dømme på stedet. Deres jobb er å forebygge kriminalitet og få kontroll over mistenkte eller farlige personer, slik at rettferdighet kan skje fyllest i rettsapparatet.

Dersom politiet får beskjed om at «en svart mann, ca 1,80, i 20-årene, med lue og t-skjorte, løp nordover NN street», ja, så stopper man ikke hvite, gamle gubber over 60.

Lokalsamfunnet kan så hevde at politiet er rasistisk, og social justice-aktivister henger seg på. Men igjen: Se det fra politiets side: De ankommer et åsted med informasjon, og handler på bakgrunn av den. Om det er husbråk, innbrudd, skyting eller ran, så vil det ofte normalt følge med et signalement. Det styrer hvem man leter etter.

Om svarte er i flertall blant gjerningsmenn, er det det samme blant ettersøkte, og da havner vi fort i en ond sirkel.

Den blir ikke løst gjennom voldsomme demonstrasjoner basert på forenklede og feilaktige premisser.

Hudfarge og hårfarge

Rasialisering av politivold er destruktivt. Tallene viser at situasjonen er flertydig, videoen av Tony Timba viser at også hvite kan dø under en nedverdigende pågripelse. Det foregår absolutt ikke noe folkemord på svarte.

Fokus på politivold fører vert imot til flere svarte offer for svart vold. Et politi som er redd for å gjøre noe galt, rykker mer motvillig ut. De tør ikke å utsette seg for videoopptak, havne i situasjoner som er uoversiktlige og de blir sittende igjen med skylden. Da ser vi at antall drap går opp, sier Harris. Og det igjen rammer svarte nabolag ekstra hardt. Områder med mest kriminalitet, trenger jo også politiet mest.

Også bekymringsfullt: Hvem vil bli politi når etaten brennemerkes som preget av bøller som dras mot rasisme og vold? Vil de som egner seg, søke?

Det vil alltid være en ny video, sier Harris, derfor må temperaturen i debatten ned. Mediene har gjort videoer til politisk pornografi. Obama, New York Times og CNN nevnes av Harris som del av problemet. De moderate støtter de ekstreme.

Til slutt kommer Harris inn på hva som er hans visjon: At hudfarge skal bety like lite som hårfarge, altså bli irrelevant.

Rase bør ikke lenger være noe man identifiserer seg som. Det er ikke noe fellesskap mellom alle med lyst eller mørkeblondt hår. Harris har en drøm om at rasisme ikke lenger skal være noe tema, og at alle de som nå dyrker rase og hudfarge som identitet, skal slutte med det.

Hvor mange rødhårede kom inn på Harvard i år? Ingen byr seg. Slik bør det også bli for hudfarge. Det er Sam Harris anti-rasistiske drøm. Den er nokså lik Martin Luther Kings drøm om at vi skal bedømmes etter vår karakter, ikke etter vår hudfarge.

Hele podcasten kan høres her:

Making Sense with Sam Harris #207 – Can We Pull Back From The Brink? (June 12, 2020)

 

Sam Harris har skrevet blant annet bøkene The End of Faith: Religion, Terror, and the Future of Reason, The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Value, 
Islam and the Future of Tolerance: A Dialogue.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!