Kommentar

Donald Trump og Melanie ler ikke. De har nettopp sittet og hørt Barack Obama latterliggjøre Trump for hans birther-issue, hans reality-tv-rolle og hans presidentambisjoner. Dato: 24. april 2011. Seks år senere er det umulige skjedd, men pressen reagerer fortsatt som om Obama er president. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix.

 

Det er nesten litt fengslende å observere med hvilken nidkjærhet pressen ute og hjemme bestreber seg for å finne noe hver eneste dag som setter Donald Trump i et dårlig lys.

En av det siste døgnets saker er at den amerikanske presidenten av ukjente grunner har meldt avbud til en årlig middag for korrespondentene i Det hvite hus. Man skulle kanskje tro at uteblivelse fra en middag ikke var en spesielt viktig nyhet, men en av aktørene i historien er jo pressen selv, så da er det kanskje viktig likevel. Hvem var det nå igjen som beskyldte hvem for å være narsissistisk?


Alle er der, og alle beundret Barack Obama for hans retorikk, hans stil og vitser. Ikke bare pressefolk, men også Hollywood. Alle som betød noe. Da Hollywood våknet opp 10. november trodde de ikke sine egne øyne. George Clooneys latter sier det hele. Hollywood går til krig mot presidenten, med mediene. Foto: Larry Downing/Reuters/Scanpix.

 

I VGs og andres dekning av saken kan man lese plussord om dette «tradisjonsrike» arrangementet – vi snakker altså om et måltid. Presidenten pleier å være «æresgjest». Hvem andre enn rasshøl er det som takker nei til den æren, liksom? Obama (hyllest være med ham) har tidligere briljert som taler under arrangementet. Hvem kan matche selve guden i stil, klasse og eleganse?

Pressens bestyrtelse handler mest om at Trump nærmest har utropt den til et samfunnsonde, som om han brøt en eller annen hellig lov på denne måten. Man skulle kanskje tro at politikere og statsmenn til en viss grad stod fritt til å definere hva de oppfatter som samfunnsonder (skipsredere, høyrepopulister…), og at pressen ikke har noe frikort i så måte. Mon tro om full krig er den mest hensiktsmessige reaksjonen?

Hellige lover til side: Den loven USAs president sverger på å beskytte i sin embedsførsel, er den amerikanske konstitusjonen. Det dokumentet legger først og fremst ut om hvordan landet skal styres, om hva som tilkommer Kongressen, presidenten og andre å gjøre. I sin opprinnelige form stod det ikke ett ord der om pressen. I sin nåværende form står det simpelthen i første grunnlovstillegg at Kongressen ikke skal lage noen lover som begrenser pressens frihet.

Men hva betyr frihet i denne sammenheng? Det betyr negativ frihet, altså frihet fra overgrep. Ikke positiv frihet, eksempelvis i form av privilegert adgang til steder eller personer som ikke også kan tilkomme vanlige borgere. Pressen består av vanlige borgere hvis virke er å drive informasjonsvirksomhet rettet mot allmennheten. Det gir den ingen aristokratisk status, eller bør i alle fall ikke gjøre det. Slikt smaker av det europeiske laugsvesenet, som ikke kjennetegner Amerika. Adgang til parlamenter, rettssaler etc. skal gis i like stor utstrekning til en journalist, en bonde, en forretningsmann eller en uteligger.

Dét er demokratisk og egalitært. For alle mennesker er vel like bra, slik alle kulturer angivelig er det? Om pressen skal ha sin eksistensberettigelse som noe annet enn underholdning og frivillig hjernevask, må den bringe mer og viktigere informasjon ut til offentligheten enn det enhver kan skaffe seg selv. Gjør den? Blir alle viktige saker belyst så godt og så objektivt som de burde? Det holder å stille spørsmålet for å besvare det.

Presidenten har altså ingen grunnlovsfestede plikter til å behandle pressen på den ene eller den andre måten. Han bryter ingen lover ved å opptre som han gjør. Ikke desto mindre fremstilles det som om tingene han foretar seg, næmest er antidemokratiske.

Lover er jo ikke alt, og det er ingen tvil om at Trump bryter en rekke sedvaner for amerikanske presidenter. Men tror pressen det er en naturgitt rettighet at tingenes tilstand for evig og alltid skal forbli den samme? Er forandringer noe andre må finne seg i? Fortalte ikke virkeligheten en litt annen historie, også før Trump inntok scenen?

Det er også ved sedvane at man omtaler pressen som «den fjerde statsmakt». Det er ingen lovfestet makt, og pressen er i utgangspunktet ikke noen institusjon.

I praksis er pressen likevel blitt en slags institusjon, og da særlig i de landene hvor pressen på den ene eller andre måten tilgodeses av myndighetene. Man kan godt innta det synspunktet at alle organisasjoner som finansieres med skattepenger, men ikke utgår direkte fra de tre statsmaktene, er å anse som institusjoner. Hvilket også betyr at hærskarene av NGO-er har fått en makt som ikke er gitt dem i kraft av konstitusjonelle prinsipper, men som politikere likevel har gitt dem på allmennhetens bekostning.

Men det er altså presidenten som er folkevalgt, og det er han som med demokratisk mandat legitimt kan utøve makt. Trump er ikke nødvendigvis hyggelig, men det er heller ikke jobben hans.

Enhver som i Vesten forsøker å utøve makt i den jurisdiksjon han eller hun er valgt i, støter straks på en motmakt bestående av medier, NGO-er og andre organisasjoner i inn- og utland. Denne motmakten har ikke alltid vært negativ, men den er etterhvert blitt et av de største demokratiske problemene vi har. Og motmakten opptrer ikke til allmennhetens beste. Den består snarere av en rekke lobbyer som fremfor alt ivaretar sine egne interesser. Og det er slett ikke vanntette skott mellom lobbyene og embedsverket.

Det er grunn til å tro at team Trump ønsker slike ting til livs. Det er i alle fall nærliggende å tenke i de baner når Steve Bannon nevner «deconstruction of the administrative state» som et av presidentens tre hovedmål.

Hvis dette lykkes, vil det være tale om en stor forandring i selve statens virkemåte. Og mange som har vært vant til å boltre seg i offentligheten, vil måtte se seg om etter vanlig arbeid. Høres det helt feil ut?

For dem som ikke liker Trump, for eksempel fordi de mister privilegier, faller det derfor naturlig å anklage ham for å være radikal – ikke helt med urette, siden dekonstruksjon og opprykking med roten er litt i samme gate (eller uttørking av sumpen, for den del).

Men det kan like gjerne innvendes at den administrative staten er en anomali, som riktignok har pågått svært lenge, men som virkelige konservative helst vil få bukt med, for slik å vende tilbake til grunnlovens ånd.

For en som har satt seg så ambisiøse mål, er det ikke noe unormalt med det å utebli fra en pressemiddag. Det er tvertimot nokså logisk.

Mest lest