Det er langt mellom rakryggede og frittalende akademikere. En sjelden fugl er Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en lang artikkel på sin Facebook-vegg forsøker å alarmere sine venner. Men å gjemme dette viktige budskapet bak en mur, synes selvmotsigende, noe Jon Wessel-Aas påpeker.

Denne kunnskapen må ut til hele kongeriket.

Det er alvor. Hør bare:

I disse dager er Stortinget i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen omfattende lovgivningsmyndighet til beordring av alle sivile mellom 18 og 72 år. Loven har vært gjennom første gangs behandling i Stortinget, med den stemmegivning som bildet nedenfor viser (Hele H, Ap, Sp og KrF stemte for. 10 fra FrP, kun 1 imot. SV, Rødt og MDG stemte imot).

Etter påske kommer annen gangs behandling, og da blir fullmaktene til regjeringen umiddelbart virksomme.

Loven inneholder flere såkalte «ekstraordinære fullmakter» til regjeringen. Disse gis ikke bare til regjeringen Støre, men til en hvilken som helst fremtidig regjering (!). At fullmaktene til regjeringen er «ekstraordinære», betyr blant annet at regjeringen får fullmakt til å bryte med andre lover som Stortinget har gitt – og som de kommer til å gi.

Regjeringen får altså en lovgivningsmyndighet som står over Stortingets egne lover i spørsmål som gjelder den voksne sivilbefolkningen – altså for deg og meg.

Om Stortinget overhodet har lov til å fraskrive seg sin egen lovgivningsmyndighet over sivilbefolkningen? Og hvordan vi kunne ende opp der? Det kommer jeg tilbake til. Men først noen ord om de fem prinsippene som den norske Grunnloven verner om og som vårt samfunn er bygget på:

De fem prinsippene som Grunnloven skal sikre, er norsk suverenitet, maktfordeling, demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.

Noen kritiske digresjoner: Høgberg skriver at aktørene ideelt sett skal forsøke å optimalisere disse fem områdene. Men som alle vet: Globaliseringen har gjort dype innhugg i suvereniteten. Stortinget har avstått suverenitet etter salamimetoden, og Høyesterett har ingen innsigelser så lenge det skjer stykkevis og delt. Denne avståelse av parlamentarisk kontroll gjenfinner vi i alle parlamentariske demokrati. Høgberg viser til checks and balances i USA, men glemmer å nevne at USA ikke er et demokrati. USA er en republikk.

Hennes hovedpoeng er likevel intakt: Regjeringen må holde seg innenfor rammene som er satt:

Den utøvende makt må altså holde seg innenfor ikke bare Grunnloven og menneskerettighetene, men også innenfor de rammene som Stortingets lover setter. Dette gjelder med mindre regjeringen får en «ekstraordinær» fullmakt fra Stortinget …

Men så kommer «unntaksloven» og sier at det er situasjoner hvor denne brysomme fremgangsmåten må sette til sides. Det samme gjelder reglene for den utøvende makt. Regjeringen skal ha anledning til a) bestemme når en krise foreligger og b) når kriselovene skal tre i kraft og c) bestemme hvor lenge de skal vare.

På norsk heter dette at en av statsmaktene får bukten og begge endene. De andre er satt ut av kraft.

Det er definisjonen på et statskupp.

Vi snakker om et legalisert statskupp, men det er like fullt et statskupp.

Man kan jo lure på hvorfor Høyres Peter Frølich fikk Stortinget med på å forandre Grunnloven slik at autoritære krefter ikke kunne ta makten.

Nå er det akkurat dét man åpner døren for: Statskuppet kommer innenfra.

Man påberoper seg en nødrett.

Stortinget kan bare handle innenfor Grunnloven og menneskerettskonvensjonene, men i de nye nødlovene er det regjeringen som definerer hva som er hva. Den kan handle på tvers av lover og skape nye. Dette er selve definisjonen på et autoritært styre.

For at regjeringen skal kunne handle suverent, må den ha fått en fullmakt fra Stortinget. Det er dét den nye loven sørger for. Den gir regjeringen «ekstraordinære fullmakter».

Stortinget velger selv å abdisere til fordel for den utøvende makt.

Høgberg har en mønstergyldig beskrivelse av demokratiet:

Forstår man «rettsstat» svært snevert, oppstilles det ingen krav til hvem som er lovgiver. Det er det demokratiprinsippet som gjør. Det er derfor koblingen mellom prinsippene i Grunnloven vår innebærer at landet skal styres av lover som folket har gitt seg selv og som ikke bryter med menneskerettighetene, der lovene og deres forhold til menneskerettighetene skal kunne håndheves av politisk uavhengige domstoler. Slik gjenspeiles maktfordelingen, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene som de prinsipielle bærebjelkene i vårt samfunn, og som all makt må hvile på for at makten skal være legitim (gyldig).

Slik er det også i USA. Våre grunnlovsfedre i 1814 hadde lest den amerikanske grunnloven og brukte den blant annet som et forbilde for 17. mai-grunnloven.

Men så faller hun igjennom. Høgberg forstår ingenting av Trumps USA. Hun tror at det er han som herjer med rettsstaten. Da slår hun bena under seg selv.

Hennes fremstilling av det totalitære fremstøtet i Danmark og Norge er forbilledlig. Men hvordan kan en liberal stat gå i totalitær retning? Dette er ikke tanker som kommer ut av intet. De har oppstått i en sammenheng.

Hvis det virkelig er Trump som går foran i demonteringen av rettsstaten, hvordan kan da det norske Storting og regjeringen la seg inspirere, frenetiske Trump-hatere som de er?

Var Biden-regimet og Demokratene en fortsettelse av den liberale tradisjon? Er det Trump som representerer bruddet?

Høgberg forholder seg ikke til spørsmålene eksplisitt, men henviser til «Hitler». («Han blir vi aldri ferdig med.»)

Trump bruker eksekutivordre, og med flertall i Kongressen er det lite opposisjonen kan gjøre.

Det gjenstår bare én instans: domstolene, og her viser Høgberg at hun ikke kan noe om USAs utvikling siden Trump dukket opp.

Hva er da siste utvei? Domstolene. Når den utøvende makt lammer den lovgivende, er det den dømmende makt som må redde landet. Men når høyesterett og straffesaker blir politisert, svekkes også den tredje statsmakt. Legg på at Trump forfølger advokatfirmaer og universitetene med rettslige midler – for de kan bli siste skanse mot et autokrati. For hvem skal ellers kunne stå imot hvis Kongressen er lammet og domstolene politisert? Angrep på akademisk ytringsfrihet og mistenkeliggjøring eller latterliggjøring av universitetsansatte fra myndighetshold blir således et alvorlig sykdomstegn som indikerer at et samfunn er på vei ned.

De store advokathusene som Høgberg hyller, er gjennomkorrupte. De eksisterer i en symbiose med staten. Trump kjenner systemet innenfra. Han er blitt utsatt for det i ti år. Det er disse advokathusene – med 1000 advokater i stallen – som har forfulgt ham. Det var Perkins Coie som hjalp Hillary med å sjøsette Russia collusion-sammenvergelsen i 2016. Det fortsatte med spesialetterforsker Bob Mueller, FBI-sjef Christopher Wray, tidligere CIA-sjef Gina Haspel og Kamala Harris’ ektemann, Doug Emhoff. Alle jobbet de i de eksklusive advokathusene i Washington som praktiserer en svingdørpolitikk med staten.

Trump tok dem på det mest sårbare: kontraktene med føderale myndigheter. For å få disse, må advokathusene være sikkerhetsklarert. Trump truet med å frata dem klareringen, og ikke bare dem, men også deres klienter. Det betød konkurs. Uten sikkerhetsklarering – ingen klienter.

De krøp til korset etter tur.

Det samme er i ferd med å gjenta seg med Ivy League-universitetene.

De mister nå også føderale midler og kanskje også fritaket for skatt. De er blitt stater i staten, som fører sin egen utenrikspolitikk: Titusenvis av utenlandske studenter, DEI-opptak på tvers av meritokratiske regler, og fri bane for politisk aktivisme, også når det går over i utilslørt antisemittisme.

Høgberg skriver at Hitler fikk sine ekstraordinære fullmakter av Riksdagen pga. den økonomiske krisen. Nei, det var brannen i Riksdagen. Akkurat som «stormingen» av Capitol Hill 6. januar.

Jeg har ennå til gode å møte en norsk akademiker eller journalist som har fått med seg indikasjonene på at 6. januar var et setup. Det er som om de ikke klarer å leve med tanken på at Trump er et uskyldig offer.

Det burde være umulig å legge alle «hendelsene» etter hverandre – fra Russia collusion, to riksrettssaker, to attentat og fem rettssaker før valget, og se at noe ikke stemmer.

Den norske eliten er ute av stand til dét, og det er denne mentaliteten som gjør lovforslaget fra regjeringen mulig.

Lovforslaget kommer fra regjeringen selv og innebærer at regjeringen skal få ekstraordinære fullmakter til å beordre sivilbefolkningen til arbeid i tilfelle av «krig, krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Det høres tilforlatelig ut, og kanskje også helt betimelig i en tid hvor krigsfrykten herjer i Europa. Og det er nettopp dét som blir den retoriske brekkstangen for å få dette igjennom. But the devil is in the details – og her er det mange av dem.

Ja, krigsfrykten herjer, det er ikke betimelig, noe har pisket dem frem, og det er nettopp den som er brekkstangen for å sjalte ut demokratiet.

Resten av artikkelen er knallgod:

Så hva er galt med disse fullmaktene, som gjør det mulig å avlive et demokrati? For de fullmaktene Stortinget nå er i ferd med å gi regjeringen, er det tre alvorlige svakheter med det som kan kalles «utløsningsmekanismen». Det ene er at det er regjeringen selv – ikke Stortinget – som får myndigheten til å beslutte når landet er i krise. Trykker regjeringen på denne utløsningsmekanismen, får de ytterligere fullmakter – til seg selv. Vi får altså en slags dominoeffekt av fullmakter hvor regjeringen får fullmakt til å innvilge seg selv flere fullmakter. Snedig lovgivning som bare dyktige jurister kan finne på.

Det andre er at den nedre terskelen for når regjeringen kan utløse denne dominoeffekten, er uklar og utelukkende bundet opp til formuleringen om at rikets sikkerhet må være truet. Men hva skal til? LO har stilt spørsmålet om kabelbrudd i Østersjøen er tilstrekkelig, men har ikke fått svar. Våre hemmelige tjenester, med støtte av Høyesterett, mente mullah Krekar utgjorde en trussel mot rikets sikkerhet. Så en potensiell terrorist på norsk territorium er tilstrekkelig til å utløse fullmaktene?

Justiskomiteens flertall uttalte i innstillingen at terskelen skulle være høy og at norsk suverenitet måtte være truet, ja vel, men det er ikke dét det står. Ordlyden slår fast at nedre terskel for anvendelse er når rikets sikkerhet er truet.

Og den tredje svakheten ved utløsningsmekanismen? Det er at regjeringen kan utløse fullmaktene til seg selv, også når Stortinget er samlet. Dette er helt nytt i norsk lovgivning. I beredskapsloven av 1950 har regjeringen en slags stående «elverumsfullmakt». Den var mye omdiskutert etter krigen, men i motsetning til den loven Stortinget nå er i ferd med å vedta, gjelder ikke beredskapsloven av 1950 hvis Stortinget selv kan gi lover, selv om landet er i krig.

Og det gir mening; verken krig eller trusler mot rikets sikkerhet fratar Stortinget dets rolle som lovgiver etter Grunnloven. Stortinget er lovgiver også i krig, så lenge Stortinget er i faktisk stand til å fungere. Beredskapsloven av 1950 gir nemlig bare lovgivningsmyndighet til regjeringen dersom «det er fare ved opphold». Denne enkle, fine formuleringen synliggjør at det er Stortinget som etter vår grunnlov er lovgiver, og at regjeringen bare får lovgivningsmyndighet dersom det er «fare ved opphold», som betyr at Stortinget ikke kan samles, eller ikke samles tidsnok. Noen tilsvarende formulering finnes ikke i lovforslaget til sivil arbeidskraftberedskap. Det ville imidlertid være svært enkelt å sette dette inn i lovteksten, men Stortinget velger i disse dager altså aktivt å utstede en fullmakt som går lenger enn det vi noen gang har sett i Norge. Nemlig en fullmakt for regjeringen til å fravike Stortingets lover når Stortinget er samlet – og det overfor sivilbefolkningen.

Det er på dette punkt i fortellingen at fullmaktene begynner å bære preg av noe Stortinget ikke har lov til å gjøre etter Grunnloven. I kombinasjon med at regjeringens fullmakter innebærer at regjeringen kan treffe beslutninger som bryter med Stortingets lover og at regjeringen kan gjøre dette selv om Stortinget er samlet og kunne tatt stilling til spørsmålet selv, gjør at Stortinget vanskelig kan sies å oppfylle sin plikt etter Grunnloven til å være lovgiver.

Mye av det Stortinget gir fullmakt til, kunne Stortinget enkelt tatt stilling til selv, gjennom gode demokratiske debatter, både nå og senere. En slik abdisering som Stortinget nå gjør, fremstår derfor som grunnlovsstridig. Som jeg kommer tilbake til senere i påsken, har imidlertid statsmaktene dårlig tradisjon for å ta på seg sitt rettslige ansvar for brudd på Grunnloven.

Slike brudd kan føre til riksrett, men Stortinget bestemmer selv om det skal tas ut riksrettstiltale. Bukken til havresekken. Men det finnes en åpning – det er å huske at senere storting kan stille tidligere stortingsrepresentanter ansvarlig for riksrett. Mer om det senere.

Fullmaktene fra Stortinget til regjeringen i denne saken går altså mye lengre enn hva Trump har adgang til gjennom sine presidentordre, nettopp fordi Trump ikke kan bryte med Kongressens lover, bare utfylle dem. Så hva om Stortinget angrer seg den dagen en fremtidig regjering begynner å bruke fullmaktene i strid med Stortingets lover, og Stortinget ikke liker hva regjeringen gjør? Tja, Stortinget kan forsøke å fjerne fullmaktene de en gang ga, men i likhet med Trump har også kongen og statsministeren vetorett mot Stortingets nye lover.

Regjeringen kan altså forsøke å bruke kongen i en maktkamp med Stortinget. (Noe som gjør det svært viktig at vi har en monark som ikke er en nikkedukke for regjeringen i krisetider.) Sammenlignet med USA havner vi altså raskt i samme situasjon, hvor den tredje statsmakt må tre inn for å forsøke å redde dagen. Men den amerikanske rettsstaten vil da stå sterkere enn vår, av flere grunner. Det ene er at statene i USA kan utgjøre en motmakt mot føderasjonen. Det andre er at den føderale høyesterett har en fabelaktig høy standing i USA og har flere virkemidler enn den norske Høyesterett. Og det tredje er at der hvor den norske regjeringen nå faktisk får lov til å bryte med Stortingets lover og bare må forholde seg lojalt til Grunnloven, kan amerikanske domstoler også slå ned på Trumps brudd med ordinære lover fra Kongressen.

Så, sist men ikke minst: Hva får regjeringen lov til å gjøre dersom de utløser disse fullmaktene? Jo, regjeringen kan gripe inn i ethvert arbeidsforhold i Norge, stanse all arbeidskamp, beordre alle sivile mellom 18 og 72 år til arbeid regjeringen selv definerer. De som skal til Forsvaret, er unntatt, de mobiliseres etter forsvarsloven. Denne loven sikter seg utelukkende inn mot de sivile. Du kan få beskjed om å stå i stilling bak fiendens linjer, dyrke poteter i Østfold, kjøre lastebil til Finnmark, leke krigsseiler i Atlanterhavet. Men det er hvis det er ekte krig, hvis det bare er noe som truer rikets sikkerhet, tja, kanskje de trenger flere til å jobbe i eldreomsorgen, hva vet jeg. Det kunne kanskje være et fint sted å plassere brysomme professorer, kritisk presse og uregjerlige dommere?

Men det stopper ikke med alle de fullmaktene som regjeringen får når de selv har utløst krise. Regjeringen får også ekstraordinære fullmakter i det sekund Stortinget vedtar loven over påske. Da kan regjeringen nemlig starte forhåndsregistrering og utpeking av nettopp deg, ta deg ut av jobb og sende deg på kurs. Regjeringen får også fullmakt til å pålegge din arbeidsgiver eller hvem som helst andre til å føre register over dine personopplysninger, herunder dine helseopplysninger, for overlevering til myndighetene. Etter mønster fra Kina?

Kan du få unntak? Neppe. Så langt er det bare gravide, personer med særskilte (ikke alminnelige) omsorgsoppgaver og ikke arbeidsdyktige personer som er fritatt. Heller ikke stortingsrepresentanter og dommere er unntatt. Ikke journalister eller universitetsansatte, ikke forsvarsadvokater eller barnehageansatte.

Og taushetsplikt? Niks. For registrering kan regjeringen innen måneden er omme kreve opplysninger av alt og alle de mener har «betydning». Det blir (kanskje) slutt på pressens kildevern, på taushetsplikt fra arbeidsgiver, og det er eksplisitt kommet til uttrykk gjennom snirklete henvisninger til paragrafer at selv ikke psykologen, legen, presten – eller din egen advokat – skal ha taushetsplikt. Tvert imot ilegges de plikt til å informere myndighetene om relevante opplysninger. Eller det jeg også bare kaller for DDR-paragrafen. Lykke til, folkens!

Kanskje får vi en «snill» regjering, kanskje ikke. Fullmaktene er der uansett. Fra nå av er det bare å stole på folk du tenker er villig til å gå i fengsel for deg. Mamma, kanskje.

Hva Stortinget har tenkt at deres rolle skal være? Ikke lovgivende myndighet, i hvert fall, og knapt nok kontrollmyndighet. De skal nemlig «meddeles» hva regjeringen finner på. I tilfelle de ikke merker noen ting, slik du og jeg vil merke det. I stortingsdebatten i forrige uke var justisministeren og flere av representantene riktig så fornøyde med det de oppfattet som et godt grunnlag for parlamentarisk kontroll. Om ikke annet, så forklarer i hvert fall slike utsagn hvorfor Stortinget strever med å kontrollere regjeringene i alvorlige saker …

Varighet på fullmaktene til regjeringen? «Seks måneder om gangen». Eller det jurister gjerne kaller en evighetsklausul (i motsetning til en solnedgangsklausul).

Saksbehandling og klage? Vet ikke. For Stortinget gir regjeringen fullmakt til å fravike alle lover vi i dag har for saksbehandling og klage.

Erstatning? Bare «så langt det er mulig»!

Straff hvis du nekter? 3 års fengsel. Det er bare å ta med seg telefon og lader og penn og papir. For når regjeringsadvokaten får legge seg opp i straffesaken din, jf. gårsdagens post, går det dårlig med rettssikkerhet og menneskerettighetene i straffesaken din.

Jo da, det finnes begrensninger i regjeringens adgang til å bruke fullmaktene: Regjeringens beslutninger skal være «nødvendige» og «forholdsmessige». Hørt det før under korona-pandemien? Hvordan skal domstolene og din forsvarer kunne etterprøve nødvendigheten av det regjeringen opplever som en trussel mot rikets sikkerhet? Det går ikke opp. Det er en «dead end» for Høyesterett. Snedig juridisk fotarbeid …

Om jeg tror regjeringen vil bruke disse fullmaktene? Ja. Om jeg tror de vil kontakte nettopp deg på et tidspunkt? Ja. Om jeg tror de vil gjøre det selv om Norge ikke er i krig? Ja. Om jeg er bekymret for at våre folkevalgte ikke forstår seg på demokratisk og rettsstatlig beredskap? Ja. For hva er vår beredskap mot slike farlige påfunn? Åpenbart ingen.

 

Høyre og Ap vil gardere seg mot kupp i Norge

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

 

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

 

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!