8. mai la Statsministerens kontor fram den nye nasjonale sikkerhetsstrategien. Det er vel og bra med sikkerhet – men samtidig står vi midt i etterdønningene av det som kan ha vært det mest alvorlige forsøket på grunnlovsomgåelse i nyere norsk historie: den såkalte Fullmaktsloven, som ble stanset i tolvte time.

Når man leser sikkerhetsstrategien med dette som bakteppe, er det vanskelig å la være å tenke: Noen pønsker på noe. Og det de pønsker på, er ikke nytt. Det er gammelt. Gammeldags. Blåkopi.

Dramaturgien er på nivå med forrige krise, så sent som i mars 2020. Nå som da handler det om unntak og frykt. NRK skriver: «Den mest alvorlege sikkerheitspolitiske situasjonen sidan andre verdskrig», har regjeringa sagt fleire gonger. Slik skal dei møte han. Med strategi. Med styring. Med alt samlet – og alle på plass.

Påskekrimmen ingen medier ville dekke

Det var påsken 2025. Mens folk flest koste seg med krim på skjerm og radio, utspilte det seg et langt mer alvorlig drama i virkelighetens kulisser – midt i norsk politikk. En historie så uhyggelig at det nesten er utrolig hvor få som fikk den med seg.

Professor i rettsvitenskap Benedikte Moltumyr Høgberg – en av Norges fremste eksperter på statsrett – brukte hele påskeuken til å advare. Ikke mot egg og sjokolade, men mot at Stortinget var i ferd med å vedta en lov som på sikt ville kunne avskaffe det norske demokratiet. Loven hun snakket om, var forslaget til nytt kapittel i sivilbeskyttelsesloven – den som i ettertid har fått tilnavnet Fullmaktsloven.

Kjernen i lovforslaget var enkel, men eksplosiv: Regjeringen skulle få rett til å overstyre Stortingets lover – også når Stortinget er samlet. Og den skulle selv kunne avgjøre når landet var i krise. Det gir en selvforsterkende effekt: Når regjeringen trykker på kriseknappen, får den mer makt. Makt til å gi seg selv mer makt.

Det er ikke satire. Det sto i lovteksten.

Du kan lese om dramaet her, og her.

Professor Høgberg la ikke fingrene imellom. Hun kalte det en «lovlig vei til et lovbrudd», og viste hvordan Stortinget i praksis var i ferd med å abdisere fra sin rolle som lovgiver – ikke bare i unntakstilstand, men også i fredstid. Den såkalte utløsningsmekanismen i loven ga regjeringen adgang til å erklære krise uten at Stortinget trengte å være enige, og uten at de folkevalgte nødvendigvis ble involvert i det hele tatt. Ikke engang et kabelbrudd i Østersjøen var utelukket som mulig påskudd.

I kombinasjon med lovens brede formuleringer – om at regjeringen skulle kunne gripe inn i arbeidslivet, overstyre streikerett, registrere helseopplysninger, og pålegge sivile mellom 18 og 72 år å arbeide hvor og når regjeringen måtte bestemme – var det vanskelig å ikke se konturene av noe langt mørkere enn vanlig kriseberedskap.

Professor Høgberg trakk historiske paralleller til 1933. Da var det Adolf Hitler som – lovlig valgt – fikk sin maktkonsentrasjon gjennom ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Begrunnelsen? En krise. Akkurat som i Norge i dag.

«Krig, krig truer eller rikets sikkerhet er i fare» – det er formuleringen i lovforslaget. En så åpen og tolkningsvennlig linje at det i praksis er regjeringens egen frykt, forestillinger eller politiske behov som avgjør hvor grensene går.

Og det stopper ikke der. Loven åpner for forhåndsregistrering av sivile, pålegg til arbeidsgivere om å utlevere persondata – inkludert helseopplysninger – og for plikt til å oppgi taushetsbelagt informasjon. Prester, psykologer, leger, advokater – alle skal kunne pålegges å utlevere opplysninger. Dette er det som professoren kalte DDR-paragrafen.

Slik så altså påskekrimmen ut i 2025. Den var ekte, og den var ikke på TV.

Krig som brekkstang – igjen

Professor Høgberg advarte om det i klartekst: Krig er den retoriske brekkstangen for å få dette igjennom. Det var nettopp frykten for krig – ikke selve krigen – som skulle rettferdiggjøre de ekstraordinære fullmaktene. Og det er nettopp denne frykten som nå gjenoppstår i ny språkdrakt i den nasjonale sikkerhetsstrategien.

Her heter det at hele samfunnet må mobiliseres. At alle må bidra. At vi må dra i samme retning. Og ikke minst: at tillit er avgjørende. Ikke tillit som i «det har dere gjort dere fortjent til», men tillit som forventes. Som forutsetning. Som dekret.

Og når tillit blir et politisk krav, følger det naturlig at uenighet blir et problem. Derfor vokser også behovet for kontroll over sannheten. Hvem som får definere den. Hvem som må vike for den. Det er slik sensur alltid begynner – ikke med forbud, men med definisjonsmakt.

Språket i sikkerhetsstrategien minner om det man finner i beredskapslover fra 1930-tallets Europa. Ordene er velmenende, men under ligger et premiss: Du er ikke borger først og fremst, du er del av et kollektiv som må adlyde når krisen krever det. Sikkerhet er det nye overordnede godet. Alt annet – frihet, rettigheter, maktbalanse – kommer i andre rekke.

Dette er det samme som lå bak Fullmaktsloven: et tankesett hvor staten – når den selv definerer en krise – får definere deg, din rolle og dine plikter. Og når sikkerhetsstrategien legges fram mindre enn én måned etter at denne loven så vidt ble avverget, er det ikke tilfeldig. Det er en linje. En videreføring. En glidning.

Men hva er det egentlig som glir?

Her er det viktig å minne om en grunnleggende og ofte glemt sannhet: Demokratiet er bygget på mistillit.
Ikke som moralsk villedet paranoia, men som konstitusjonell forutsetning. Det er derfor vi har maktfordeling. Det er derfor vi har domstoler som er uavhengige, og presse som kalles den fjerde statsmakt. Ikke fordi vi forventer at politikere og myndigheter alltid gjør feil – men fordi vi vet at de kan gjøre det. Og fordi makt uten kontroll alltid før eller siden vil misbrukes.

Når regjeringen ber oss om å stille oss bak en strategi som bygger på forventet tillit – i møte med diffuse trusler og åpne fullmakter – bryter de med dette fundamentet.

Ikke med vold, ikke med våpen – men med varme ord. Og varme ord kan være farligere enn kalde lover. For de får oss til å tro at vi fortsatt lever i et åpent samfunn, lenge etter at det sluttet å være sant.

Stakeholder-kapitalisme: Korporatisme i ny drakt

I sikkerhetsstrategien fra Statsministerens kontor finner vi følgende formulering:

«Hele samfunnet må bidra for å beskytte våre grunnleggende sikkerhetsinteresser: Offentlige myndigheter, næringslivet, fagbevegelsen, frivilligheten og hver enkelt av oss. Strategien skal bidra til at vi alle drar i samme retning.»

(…)

«Desinformasjon og skjult påvirkning truer verdiene som samfunnet vårt bygger på. Algoritmestyrte medieplattformer medfører store utfordringer for å opprettholde et velfungerende offentlig ordskifte.

Vi skal støtte opp om redaktørstyrte medier og styrke befolkningens evne til kildekritikk, med særlig vekt på barn og unge. I tett samarbeid med EU vil Norge regulere teknologiselskapene. Regelverksutviklingen må holde tritt med den teknologiske utviklingen.

Innsatsen mot desinformasjon og uønsket påvirkning er også viktig for å sikre høy valgdeltakelse og trygge politiske valg. Relevante myndighetsaktører skal være forberedt og samordnet, og ha evne til å håndtere slike trusler».

Det høres inkluderende ut. Kanskje til og med samlende. Men det er noe kjent med denne strukturen: Staten, mediene, redaktørene som skal dra i samme retning, næringslivet, fagforeningene og befolkningen – sammen i ett styringsorganisk fellesskap.

Dette er ikke nytt. Dette er det som i politisk idéhistorie kalles korporatisme. Ikke som skjellsord, men som styreform: Der samfunnets aktører – arbeidere, kapital, myndigheter – smelter sammen i én koordinert enhet. Og det var nettopp korporatismen som utgjorde grunnstrukturen i fascismen i Italia og i nazismens økonomiske modell i Tyskland.

Forskjellen mellom dette og kommunismen er ikke graden av statlig kontroll – men fraværet av uenighet. Alt og alle skulle dra i samme retning. Til og med sensurorganene var integrert. Nå skjer det samme – bare på globalt nivå, i samarbeid med EU og teknologigiganter. Med algoritmisk forsterkning.

Vi så det under pandemien: hvordan faktuelt innhold ble fjernet eller nedprioritert – ikke fordi det var løgn, men fordi det ikke passet inn i narrativet.

I dag kaller man korporatismen gjerne stakeholder-kapitalisme, et begrep løftet fram av World Economic Forum. Det høres mildt ut, nesten progressivt. Men prinsippet er det samme:

At demokratisk friksjon og interessekonflikt er noe gammeldags og forstyrrende.
At samfunnet fungerer best når alle drar i samme retning – og de riktige menneskene får styre uten for mye bråk fra folket.

Men demokratiet er ikke et “dra i samme retning”.

Det er et system bygget på motstand, mistro og maktbalanse. Det forutsetter uenighet og konflikt. Når man forsøker å samle hele samfunnet under én felles strategi, avskaffer man i praksis pluralismen. Og det – historisk – er selve definisjonen på et autoritært styresett.

Når historien gjentar seg – og vi ikke reagerer

Det mest urovekkende er kanskje ikke at noen forsøker å konsentrere makt, omskrive roller eller innføre unntak under dekke av trygghet. Det mest urovekkende er at det skjer nesten uten motstand. At mediene er stille. At debatten uteblir. At folk sover.

Og slik er det ofte når historien gjentar seg.

• Fullmakter gis «bare midlertidig».

• Registreringer skjer «for din egen sikkerhet».

• Kritiske røster defineres som «usolidariske».

• Informasjonskontroll innføres «for å beskytte demokratiet» (ikke le, det er dét de sier).

• Og de som advarer, som professor Høgberg, marginaliseres – selv når de har Grunnloven og historien på sin side.

Det er her vi står nå. Vi er ikke i 1933 – men vi har kopiert nok av strukturen til at det bør gjøre vondt å se på. Når både regjeringen og strategien deres bruker «krise» som verktøy og «tillit» som plikt, er vi ikke lenger i et klassisk liberalt demokrati. Vi er i glidning.

Historien viser oss hvor det kan ende. Men bare vi selv kan bestemme om vi skal følge den samme stien én gang til – med åpne øyne.

Hvis ikke den nasjonale sikkerhetsstrategien gir deg gåsehud, har du glemt historien. Eller aldri lært den.

Når makten visker ut hukommelsen

Som antydet er det mye som minner om anno 2020 – februar 2022 (akutt narrativ-skifte, der Putin ble det nye viruset). I 2021 – midt under denne krisen – la daværende regjering fram forslag om å fjerne samfunnsfag og historie som fellesfag i videregående skole! Det var ingen spøk. Og mange lo først – før de innså at de faktisk mente det.

I Aftenposten skrev Rune Olsø at historiekunnskap er avgjørende for å forstå hva som har formet oss, og hva vi må vokte oss for å gjenta. At uten innsikt i hvordan makt fungerer, vil mennesker føle seg fremmedgjort, oversett – og hjelpeløse. Han kalte forslaget en trussel mot demokratiet.

Og han hadde rett.

For et demokrati uten historisk hukommelse er som en pasient med demens: lettstyrt, lettskremt – og prisgitt andres «gode intensjoner».

Nå – i 2025 – har vi en regjering som først nesten innfører en fullmaktslov uten sidestykke, og deretter legger fram en nasjonal strategi som ber oss alle marsjere i takt. Og hvis du da ikke grøsser – da har du kanskje aldri lært hva fascisme er. Og det er åpenbart at heller ikke forrige regjering ville at du skulle lære det.

En blåkopi – ikke bare et mønster

Dette er ikke lenger bare et mønster. Det er en gjentakelse med millimeterpresisjon. 
Først hausses krisene opp. Så rigges lovverket for unntak. Og til slutt får vi servert en strategi som forener stat, næringsliv og samfunnsaktører i én styrt retning – stakeholder-kapitalismen.

Det systemet har vi sett før. Ikke i Davos, men i Roma og Berlin. Under et annet navn.

Vi må slutte å si at det ligner. For det er.

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.