Sakset/Fra hofta

Bilde: En mann på et cruiseskip tar et bilde av en oljeplattform i Nordsjøen 21. juli 2016. Foto: Thomas Mortveit/Reuters/Scanpix

For organisasjonene som har saksøkt staten for brudd på grunnlovs-paragraf 112 (miljøpragrafen), er de folkevalgte på Stortinget ikke bare en klimatrussel, men også en trussel mot demokratiet.

I rettsaken som nylig ble avsluttet i Oslo tingrett, ble det fra saksøkerne uttalt at det politiske flertallet må tøyles på en annen måte enn av velgernes misnøye i valg.

-Vi ser Grunnlovens § 112 som en menneskerettsbestemmelse som nettopp skal beskytte oss mot politikernes uegnethet til å gjøre det nødvendige for å unngå en global katastrofe, sa partrepresentanten for Besteforeldrenes klimaaksjon, tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund. Lund og de saksøkende organisasjonene, Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldreaksjonen, vil at domstolsapparatet skal stanse 23. konsesjonsrunde og en utbygging av olje- og gassfelt i Barentshavet, fordi de mener det strider mot Grunnloven.

Saksøkerne viser til første ledd i § 112 der det blir slått fast at alle har rett til et helsemessig, sunt miljø og en natur der produksjonsevnen og mangfoldet blir opprettholdt, og der naturressursene skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig synsmåte som trygger denne retten også for kommende slekter. Saksøkerne ser på § 112 som en grunnleggende menneskerettighet, en rettighet som tilkommer ethvert individ og som gjør at enhver har rett til et sunt og helsegodt miljø og til å saksøke staten om ikke rettigheten blir oppfylt.

Statens representant i Oslo tingrett, regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, har avvist begrunnelsen for søksmålet ved å vise til at § 112 ikke innebærer individrettigheter i vanlig, menneskerettslig forstand. Rettslig sett må paragrafen tolkes i sin helhet, slik at første ledd ses i sammenheng med paragrafens tredje ledd som pålegger myndighetene å iverksette tiltak for å nå de miljømålene som er nevnt i de foregående leddene. § 112 sier at staten har plikt til å sette i verk miljøtiltak, men domstolene er neppe det rette stedet for å avgjøre hvilke tiltak som skal iverksettes og vurdere deres effektivitet, påpekte Sejersted i sitt innledningsforedrag i Oslo tingrett. Sejersted mener med andre ord at 23. konsesjonsrunde er et vedtak fattet av Stortinget og forvaltningen i tråd med gjeldende lover og regler etter omfattende vurderinger. Et slikt vedtak hører hjemme hos den lovgivende og utøvende statsmakten, mener regjeringsadvokaten.

Denne rettssaken er Norges første klimarettssak og impliserer også den første rettslige tolkningen av § 112 og dermed en rettslig grenseoppgang i klima-saker mellom domstolene og de øvrige statsmaktene. Saksøkerne ønsker å forrykke maktforholdet mellom statsmaktene. De vil med andre ord overstyre det norske demokratiet, men Stortinget ville ikke ha godkjent § 112 hvis paragrafen skal tolkes som en individuell rettighet til helse og miljø, framholdt Sejersted i tingretten. Han påpekte også at det ikke er noe i forarbeidene til § 112 som støtter saksøkernes tolkning.

Det har vært få kommentarer til rettsaken utenom fra dem som er direkte involvert i den. Høyesterettsadvokat Pål Lorentzen mener at grunnlovsparagraf 112 krystallklart gir individuelle rettigheter. Han har sagt at Sejersted er på ville veier og at meningen med paragrafen ikke i samsvar med regjeringsadvokatens tolkning. Lorentzen var medlem av Menneskerettsutvalget som med sin innstilling la grunnlaget for Stortingets grunnlovsrevisjon i 2014 da § 112 ble innlemmet i menneskerettskapittelet i Grunnloven.

Stortingsrepresentant Peter Christian Frølich (H) er så sikker på at staten vinner saken at han vil ete hatten sin om det motsatte skjer. Det slipper Frølich ganske sikkert, for det juridiske innholdet i søksmålet virker altfor svakt og spekulativt til at saksøkerne kan vinne fram.

Selv om det juridiske innholdet er tynt, så fortjener ideologien bak søksmålet litt mer  belysning. Med sitt standpunkt forankret i universelle menneskerettigheter ønsker organisasjonene å suspendere den politiske diskusjonen og nasjonale sjølråderetten i spørsmål som har med klima å gjøre. De vil, slik Ketil Lund sa i retten, at Grunnlovens miljøparagraf, første ledd, skal være bindende slik at ikke øyeblikks-innskytelser og politikernes gjenvalgs-ønsker avgjør politikken i klimasaker. Et slikt vern mot politisk vilkårlighet er en kjerne i et funksjonelt, rettsstatlig demokrati, framholdt Lund i sin partsforklaring.

Saksøkerne påkaller altså en annen og ”høyere” rasjonalitet i klima- og miljø-politikken enn den politiske flertalls-rasjonaliteten. Denne høyere rasjonaliteten finner de i vitenskapelig innsikt og forskning (FN’s klimapanel) og i menneskerettighetene. De vil med andre ord suspendere det numeriske demokratiet i demokratiets navn og ser bort fra at stans i olje- og gassvirksomheten innebærer tap av titusenvis av arbeidsplasser, og at milliardinntekter for det norske samfunnet forsvinner.

Organisasjonenes søksmål og politiske ideer illustrerer de problemene som oppstår når nasjonale velferdsrettigheter gjøres om til universelle menneskerettigheter. Ved å la universelle menneskerettigheter gripe inn i ressursfordelingen og økonomien i samfunnet slik at velferd blir noe som tilkommer alle og enhver, uavhengig av nasjonalitet, oppheves den nasjonale, økonomiske sjølråderetten. For menneskerettighetenes grunnidé er jo at alle, uavhengig av statsborgerskap, kan kreve sine rettigheter overfor den enkelte stat og saksøke staten dersom ikke rettighetene blir oppfylt.

Selv om de økonomiske sidene av klima- og miljøsaken er av underordnet interesse for klimaaksjonistene, ser de ikke helt bort fra dem. Og symptomatisk nok lot Lund følgende ord falle i rettssalen: ”Til syvende og sist må § 112, etter min mening, også ses i lys av den prisverdige, prinsipielle erkjennelsen av at vi simpelthen er rike nok til å legge et slikt nødvendig bånd på politikken”.

Slik taler et menneske uten økonomiske bekymringer, et menneske som er befridd fra slitet for det daglige utkommet og et økonomisk ansvar for en hel nasjon. Og nettopp denne friheten til å være koplet fra vanlige bindinger, kjennetegner den politisk korrekte idealismen i vår tid, og ikke overraskende, også etablissementets politikere. I stortingsmeldingen om menneskerettighetene som Erna Solberg-regjeringen la fram i 2015, heter det: ”Menneskerettighetenes universelle status er et godt grunnlag som kan bidra til å avpolitisere debatten…”.

En avpolitisering av debatten om samfunnets ressursfordeling ved å gjøre fordelingen til en universell lov, er et av den politiske korrekthetens og de globaliserte elitenes største mål. På rettssakens siste dag i Oslo tingrett stilte Besteforeldreaksjonen i bunad, trolig en hyllest til nasjonen og til en klimatrygg framtid. Men det er forfeilet all den stund deres politiske engasjement innebærer nasjonalstatens og politikkens oppheving og den ”universelle lovs” diktat.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!