Kommentar

Professor Rune Slagstad har nå i en del år okket seg over mangelen på en prinsipiell debatt om det norske politiske systemet med utgangspunkt i konstitusjonelle rettigheter. En slik debatt er påkrevd for at Norge kan gå inn i den ”postnasjonale” verden med den demokratiske æren i behold, når landet nå, ifølge Slagstad, beveger seg inn i sitt fjerde konstitusjonelle regime. Dette regimeskiftet betyr at Norge er i ferd med å underkaste seg en overnasjonal politisk, økonomisk og rettslig orden som resultat av de regionale og globale integrasjonsprosessene i vår tid. Et viktig ledd i denne prosessen er innstillingen fra Stortingets menneskerettsutvalg som skal behandles av de folkevalgte i høst.

Som den demokratiets vokter Slagstad påberoper seg å være, har han også gått ut og etterlyst en debatt om innstillingen fra Menneskerettsutvalget, et utvalg som ble initiert av hans kronikkmedforfatter, Europaråd-sjef Thorbjørn Jagland (Aftenposten 26.05 2011). Men når det dukker opp en analyse av viktige sider ved menneskerettenes ideologiske kontekst, som en kronikk av Nils Rune Langeland i Dagsavisen nylig, (Dagsavisen 07.09.2012) er Slagstad kjapp til å heise fascismekortet, en automatisert praksis som Slagstad deler med den politisk korrekte venstresiden i norsk politikk.

http://www.klassekampen.no/60656/article/item/null

Slagstad er ikke alene om å ha etterlyst en Grunnlovs-og menneskerettsdebatt i samband med innstillingen fra Menneskerettsutvalget. Det har også utvalgets leder, Inge Lønning. Men da historieprofessor Kåre Lunden tok Lønning på ordet i avisa Klassekampen i fjor, utløste det reaksjoner på linje med reaksjonen til Slagstad på Langeland. Lønning og utvalgsmedlem Janne Haaland Matlary trakk ikke fram fascismekortet og sa at Lunden opprådte som et barn i det offentlige rom, men nøyde seg med å beskylde Lunden for å være mot menneskerettene, tilhenger av slaveri og for ikke å kjenne sitt fag (sic).

Da jusprofessor Eivind Smith sist vinter underkastet noen av Menneskerettsutvalgets konkrete grunnlovsforslag en teknisk bedømmelse, ble han møtt med taushet fra Lønning & co. (Aftenposten 01.03. 2012)

Filosofiprofessor Jens Saugstad påviste i Morgenbladet for et års tid siden uheldige følger av å grunnlovsfeste såkalte positive menneskeretter.(Morgenbladet 04.03.2011). Det utløste moraliserende svar fra menneskerettsfundamentalistene i tilknytning til miljøet på Institutt for menneskerettigheter. Slagstad selv har vært mindre spesifikk i sine menneskerettsutspill, kanskje med unntak av kronikken i Aftenposten sammen med sin ”siviliseringskamerat”, Thorbjørn Jagland. Kronikkens implikasjonen var at Norge må innlemme Den europeiske menneskerettskonvensjonen i Grunnloven for stanse ”unyansert kritikk” av Den europeiske menneskerettsdomstolen og for å hindre ”populistiske krefter” i å ”renasjonalisere” norsk politikk.

De nevnte eksemplene på amputerte debatter om Menneskerettsutvalgets innstilling, skulle også være en pekepinn på årsakene til mangelen på ordskiftet om emnet. Men den ”skjulte nasjonale strateg” Slagstad har en annen forklaring. I en artikkel i Klassekampen i februar i år om EØS-avtalen og Norges fire konstitusjonelle regimer etter 1814, kunne Slagstad fortelle at Arbeiderpartiet har ansvaret for fraværet av debatt om menneskerettene og Grunnloven. Ifølge Slagstad skygger Arbeiderpartiet unna konstitusjonelle debatter som katten skygger unna vann. Denne konstitusjonelle ”vannskrekken” i Ap forklarer Slagstad med partiets styringsiver, viljen til å tvinge jussen under politikken, med partiets forvaltningsstimulerende, korporative tilbøyeligheter og partiets tradisjon for å få politikk effektuert etter samtaler i de små rom.

http://www.klassekampen.no/59969/article/item/null

Å gi Ap skylda for den manglende grunnlovsdebatten, avslører manglende innsikt i de kreftene som styrer menneskerettsdiskusjonen i Norge. Tausheten om utvalgets arbeid må ses i lys av fraværet av kritiske holdninger til menneskerettsspørsmål i norsk opinion. Å stille seg kritisk til menneskerettene, sidestilles i Norge med obskøn opptreden. Den jernharde konsensusen om menneskerettenes ukrenkelighet betyr at kritikere blir møtt med taushet, eller at man settes i den politiske gapestokken, en menneskerettskonsensus som Jens Saugstad  treffende har kalt Norges ”nye statskonfesjon”, utviklet i Ap-staten Norge.

Som Langeland har påpekt, er ikke Holocaustsenteret alene om å bygge en transnasjonal skyldkultur for å fremme utlendingers adgang Vesten gjennom menneskerettsutbygging. Dette er noe nærmest hele det politiske Norge og asyl- og bistandsindustrien med sine utallige statsfinansierte NGO’er har bedrevet i årevis. Med sine frikort til medienes spalter viser disse organisasjonene i enhver sammenheng til menneskerettene når det for eksempel er snakk om asylsøkeres og innvandreres rettigheter. Og menneskerettsfundamentalistenes ønske om å avpolitisere asyl- og innvandringspolitikken ved å gjøre den til et forvaltningsspørsmål, avspeiles tydelig i integreringsprogrammet til Ap. Der heter det at den store folkeflyttingen fra den nye til den gamle verden ikke er noe man kan gjør noe med, bortsett fra å forvalte den på best mulig måte.

Ett hovedpoeng i Slagstads demokratikritikk  har vært byråkratiseringen og den ledsagende avpolitisering og avdemokratiseringen av det norske samfunnet under etterkrigstidens Ap-styre. Innføringen av menneskerettene i Grunnloven er den del av denne utviklingen, der man løfter viktige spørsmål ut av politikkens sfære og over i et rettighetsunivers som gis en universell begrunnelse. Men Slagstad evner ikke å se at han motarbeider demokratiet ved å bifalle denne utviklingen, som betyr mer forvaltnings- og domstolsmakt. Slagstad og innstillingen fra Menneskerettsutvalget åpenbarer de motsigelsene som kjennetegner den globaliserte, akademiske middelklassen i Norge. Dette er individer som ikke hører hjemme noe annet sted enn i verden. De har en historisk forståelse som på flere måter springer ut av en forgangen tid, i likhet med Slagstad, der han sitter på sitt professorkontor på Høyskolen i Oslo og børster støvet av henfarne ideologer som Anton M. Schweigaard, Johan Sverdrup, Johan Castberg og Jens Arup Seip, og skriver om forgagne, nasjonale strateger.