Gjesteskribent

Av JONAS HAUGSVOLD

Kunnskapsdepartementet ba for kort tid siden Justisdepartementet undersøke om det ville være i strid menneskerettighetene å innføre et hijabforbud i den offentlige skolen. Da statsråd Kristin Halvorsen (Sv) hadde lest utredningen, gikk hun ut og forklarte den norske befolkning at sakens juridiske sider langt på vei var blitt avklart og at et hijabforbud ville være i strid med menneskerettighetene. Ministerens mening ble, tradisjonen tro, kringkastet uten kritiske spørsmål fra landets toneangivende medier.

Justisdepartementets vurdering tar utgangspunkt både i religionsfriheten som følger av Grunnloven og i den religionsfriheten som stadig utvikles gjennom internasjonale rettighetsorganer i regi av Europarådet og FN. Utredningen konkluderer først med at det neppe er tilstrekkelig grunnlag for å anta at bruken av hijab er vernet av religionsfriheten i Grunnloven § 2. Den gir heller ikke grunnlag for å hevde at FNs barnekonvensjon eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter utelukker et hijabforbud.

Til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 9 bemerkes det at den norske statskirkeordningen «kan muligens tilsi» at det skal mindre til før et hijabforbud vil oppfattes som usaklig forskjellsbehandling for Norges vedkommende. Men verken Justisdepartementet eller en alminnelig begavet leser kommer utenom at det i dag foreligger en lang rekke avgjørelser etter EMK artikkel 9 som faktisk tillater statene å operere med hijabforbud. Det foreligger ingen avgjørelser der et hijabforbud har blitt funnet i strid med de europeiske menneskerettighetene. Justisdepartementet viser i alle fall ikke til noen slik avgjørelse i sin utredning av spørsmålet. Utredningen slår dessuten fast at den enkelte stat må tilstås en betydelig skjønnsmargin ved vurderingen av om inngrep i religionsfriheten anses «nødvendig i et demokratisk samfunn» – slik EMK artikkel 9 foreskriver. Utgangspunktet er altså, i tråd med folkesuverenitetsideen, at det er opp til folket selv å vurdere hva som er nødvendig for samfunnets ve og vel.

Leser man utredningen, fremgår det rimelig tydelig at sakens juridiske sider ikke er avklart. På jusspråket heter det at rettstilstanden er usikker. I motsetning til hva Halvorsen forteller, viser utredningen at det foreligger rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) som taler for at et hijabforbud vil være legitimt dersom det begrunnes på en saklig måte. Utredningen konkluderer da også avslutningsvis med at rettmessigheten av et forbud ikke kan utelukkes hvis det for eksempel begrunnes i et ønske om religiøs nøytralitet, likestilling eller vern mot utilbørlig press.

Statsrådens valg om å legge forbudsdebatten død synes å være fundert på en svak og selektiv lesning av Justisdepartementets utredning. Fordi utredningen konkluderer med at hijabforbudets juridiske sider ikke er avklart, finnes det fortsatt rom for nasjonal politikk. Det kunne kunnskapsministeren og regjeringen ha benyttet. Med fordel. For flere problemstillinger knyttet til hijabbruk (likestilling, integrering og generelle demokratihensyn) er av typisk ikke-juridisk karakter. Et generelt fravær av skepsis til internasjonale menneskerettigheter, paret med ukritiske journalister, gir regjeringen mulighet til å liste seg forbi vår tids vanskelige verdispørsmål. Kunnskapsministeren har flyttet hijabdebatten fra kategorien ’nasjonal politikk’, til kategorien ’internasjonale menneskerettigheter’. Der råder tausheten, avvik tåles ikke. Hun omplasserer en politisk sak og kvitter seg med et problem, men hun fjerner samtidig muligheten for videre undersøkelser.

Når Kristin Halvorsen sier til NRK at hun ønsker velkommen en diskusjon om «ønskeligheten» av hijabbruk selv om forbudsdebatten er parkert, er tomt snakk det første begrepet som dukker opp. For hvem tror hun vil mene noe offentlig etter at menneskerettighetsbrudd er etablert som en grunnleggende forutsetning for diskusjonen? Hvem vil risikere sitt moralske rykte ved å komme på kant med innledningen til FNs menneskerettighetserklæring, der det ubeskjedent slås fast at «tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet»? Hva gjenstår egentlig å diskutere for godhetseliten?

Sosialistisk venstrepartis egen sjefsideolog, Rune Slagstad, sa engang til Morgenbladet at demokratiet er en ordning der man kommer til enighet gjennom argumentasjon. Ethvert samfunnsspørsmål burde derfor debatteres og belyses, i alle fall så lenge Strasbourg-domstolen og FN ikke på forhånd har tømt diskusjonen for innhold gjennom sin egen internasjonale politikk.

Kunnskapsministeren og regjeringen kan kanskje trøste seg med at de er best i verdensklassen når det gjelder å følge menneskerettighetene. Men uansett hvor sterkt et menneskerettslig føre-var-prinsipp måtte stå, kan konsekvensene av deres nidkjærhet ende opp som et problem for den offentlige debatt og folkets selvbestemmelsesrett. Dette problemet berører selve kjernen i den demokratiske ideologi.

Justisdepartementets tolkningsuttalelse.

Kunnskapsdepartementets hjemmeside refererer Halvorsen.

NRKs oppslag med en uttalelse fra Halvorsen som refereres i artikkelen.

Forøvrig hadde både Aftenposten og TV2 oppslag.