Kommentar

I det pågående ordskiftet om grunnlovsrevisjonen mener tilhengerne at en innlemmelse av ”nye” menneskeretter i Grunnloven ikke vil forandre rettstilstanden, mens motstandere av revisjonen mener at det vil føre til en slik endring. Ja-siden bruker mangel på endring som argument for revisjonen, slik jussprofessor Fredrik Sejersteds har tatt til orde for (Aftenposten 19. mars) . Samme forståelse ligger også mer eller mindre uttalt i Lønning-utvalgets rapport og hos ”ekspertene” som i slutten av februar ”orienterte” Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i samband med komiteens arbeid for ”rehabilitere” Grunnloven.

Lønning-utvalget ønsker en oppgradering av Grunnloven for å bringe den mer i samsvar med dagens gjeldende, norske rettighetsregime der menneskerettene er en egen lov med forrang framfor andre lover i Menneskerettsloven. Flere menneskeretter i Grunnloven vil bidra til større stabilitet og forutsigbarhet på menneskerettsområdet, mener utvalget. Utvidede prosedyrer for grunnlovsendringer gjør det, som kjent, vanskeligere for Stortinget å ”tukle med ” grunnlovsfestede rettigheter enn lovfestede rettigheter. Grunnlov står over lov!

Utvalget legger også vekt på symbolverdien av å få et eget menneskerettskapittel i konstitusjonen, noe som dessuten vil gjøre det tydelig hvilke kjerneverdier som er grunnleggende i det norske samfunnet. Og en grunnlovfesting av sentrale menneskeretter vil  snarere styrke demokratiet, går det fram av utvalgets rapport.

Det virker altså som om det er ved hjelp av tilkjempede argumenter og formuleringer at Lønning-utvalget prøver å overbevise Stortinget og seg selv om at en revisjon av Grunnloven er nødvendig.  Når utvalget for eksempel anvender en ryddig og pedagogisk formulering av menneskerettene som argument for å innlemme dem i Grunnloven, kan det tyde på at man er i beit for gode argumenter. At utvalget tyr til internasjonale menneskeretter når de vil tydeliggjøre kjerneverdiene i det norske samfunnet, virker både anstrengt og fattigslig på vegne av nasjonen. Å etterlyse en nasjonal forankring av menneskerettene, indikerer at en slik forankring er noe fremmedartet og vågalt selv om de er forankret i norsk lov. Hvordan en grunnlovsfesting skal styrke demokratiet, bortsett fra at etablerte, politiske minoritetsrettigheter da får en konstitusjonell bekreftelse, sier utvalget ikke noe om, og det forblir noe av et mysterium.

Den postnasjonale lengsel

Opprettelsen av Lønning-utvalget i 2009 skal ha skjedd på initiativ fra daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland. Fra sin nåværende posisjon som generalsekretær i Europarådet har han til tider ytret seg om grunnene til å oppdatere Grunnloven. Sammen med høgskoleprofessor Rune Slagstad, skrev Jagland (Aftenposten 26.mai 2011) at ”mindre grupperinger” i en del medlemsland (i Europarådet) hevder at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) legger for store begrensninger på nasjonale myndigheter. Og de advarte mot det de kaller usaklig kritikk av EMD, som kan føre til at populistiske krefter bruker kritikken for argumentere for en mer nasjonal politikk i en tid der de ”nasjonalistiske vindene” i Europa blåser sterkere enn før.

Kravene fra såkalte populistiske partier i EU-landene om mer nasjonal sjølråderett oppfattes av pekefingermoralistene Jagland/Slagstad som trusler mot demokratiet. I deres Aftenposten-kronikk virker det som om den virkelige hensikten med grunnlovsrevisjonen trer fram, nemlig å hindre kritikk av og opprør mot det politiske etablissementet, både innenlands og utenlands.  I ei tid der de politiske og ”moralske” elitene i Europa med sin internasjonalisme og liberalisme er i ferd med å kjøre hele nasjoner ” i grøfta” og en hel ungdomsgenerasjon ut i arbeidsledighet og på trygd, reagerer Jagland/Slagstad på krav om mer nasjonal styring med å dra fram spøkelser fra mellomkrigstiden og nærmest varsle den europeiske sivilisasjons undergang. Og bak en lignende retorisk svada gjør også de regjerende elitene i Europa seg immune mot kritikk. Både Jagland og Slagstad har gjentatte ganger vist et utviklet talent for å produsere politiske svulstigheter. Slagstad har jo med jevne mellomrom blitt tildelt den ære å få sine menneskerettslige utlegninger gjengitt på fire til seks sider i norsk presse der han stimulerer Lønning- utvalget og andre menneskerettsaktivister ved å forespeile en utvikling av Norge ”fra rettsstat til menneskerettsstat” og ved å søke støtte for sine postnasjonale lengsler når han beskriver Norge som en ”avantgardenasjon for postdemokratiet” (Klassekampen 28-02 2012).

Beskyldninger om konspirasjon

Både mens Lønning-utvalget var i arbeid med rapporten sin og etter at de hadde lagt den fram, kom utvalget med oppfordringer om å debattere og drøfte behovet for en grunnlovsrevisjon. Medlem av utvalget, professor Janne Haaland Matlary, har flere ganger etterlyst debatt om saken. Men når det har dukket opp kritiske stemmer, har hun kontant avvist dem med påstander om at kritikerne er imot menneskerettene, og hun har henvist kritikere til ”samfunnets mørkeste avkroker” (Klassekampen 2011 der hun ”arresterte” historieprofessor Kåre Lunden). Filosofiprofessor Jens Saugstad har vært en av de iherdigste og mest prinsipielle motstandere av å innlemme såkalte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i Grunnloven. Etter at Saugstad (Aftenposten 3. mars i år) påpekte faren for en svekkelse av demokratiet som følge av den foreslåtte grunnloverevisjonen, beskyldte Haaland Matlary ham for å være uvitende om naturrett og menneskerettigheter og for å være en talsmann for konspirasjonsteorier. Av en annen sentral person i det norske ”menneskerettslauget”, statsviterprofessor Bernt Hagtvet, fikk Saugstad ”vite” at han er imot velferdsstaten.

Med alle oppfordringene fra Lønning-utvalget om debatt skulle man tro at en slik debatt ville materialisere seg da Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité kalte inn ”eksperter” til sin høring i februar. Men i en selsom forestilling, som man skulle tro var regissert av det norske menneskerettslauget med Norsk senter for menneskerettigheter i spissen, fikk komiteen en ”orientering” blottet for motforstillinger. Og Bernt Hagtvet frarådet Stortinget på det sterkeste å gi seg inn på et politisk og filosofisk ordskifte om menneskerettene, mens han i samme åndedrag oppfordret til en ekspeditt innlemmelse av ”nye” menneskerettsparagrafer i Grunnloven, slik at Norge blir spikret til FN-systemet og FN’s menneskerettskonvensjoner.

Jagland og Slagstad påstand om at det bare er mindre grupper som stiller seg kritisk til EMK og EMD, er direkte misvisende. Til tross for en angivelig stor arbeidsbyrde og et behandlingsetterslep på tusener av saker, har EMD vist en forbløffende evne til å legge seg borti hvordan medlemsland skal forstå og praktisere Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Og fra den konservative regjeringen i Storbritannia (UK) er det ved flere høve sagt at landet bør fjerne Menneskerettskonvensjonen fra sine egne lover for å unngå overstyring fra Strasbourg. Men den britiske regjeringens EU- og EMD-entusiaster med den liberale Nigel Clegg i spissen, har til nå greid å forpurre planen om å fjerne konvensjonen fra britisk lov og samtidig innføre en egen ”Human Rights Act”.

EMK og terrorister

De konsekvensene av EMK og EMD som kanskje har vekket sterkest reaksjoner hos britiske politikere, er de vel 3.000 utenlandske kriminelle, asylsøkere og velferdsturister som årlig bruker den britiske menneskerettsloven for å unngå retur til sine hjemland. Norge har sin Mullah Krekar, men den saken virker beskjeden i forhold til lignende saker i Storbritannia. Det gjelder saken mot al-Qaida- talsmannen, Abu Qatada, som var begjært utlevert til hjemlandet Jordan for terror, og som gikk til britiske domstoler for å hindre det. Han utnyttet alle smutthull i loven, som EMK legger opp til ved at konvensjonen er innlemmet i britisk rett, og fikk domstolene med på at det var i strid med EMK at han skulle bli sittende i britisk varetekt på ubestemt tid. Etterpå flyttet han straks inn i en leilighet i London med verditakst på åtte millioner kroner, der han levde på offentlig stønad til om lag 50.000 pund i året til han i fjor ble utvist til hjemlandet.

Eksemplene fra Storbritannia kan nettopp vise en av svakhetene ved å innlemme menneskerettene i Grunnloven. Det vil ikke bare svekke det norske folkestyret. Det vil heller ikke styrke rettighetene til norske statsborgere, men styrke de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til utenlandske statsborgere, slik som kriminelle, asylsøkere, som med stor profitt og liten risiko fraktes til Europa av internasjonale, kriminelle nettverk. Disse problematiske sidene ved en grunnlovsfesting er overhodet ikke nevnt av Lønning-utvalget, og man kan jo spørre seg hvorfor. Men det virker som om utvalget har forstått at en grunnlovsfesting først og fremst gagner personer som ikke er norske statsborgere. Og en slik forståelse ser ut til å skinne gjennom når det i rapporten heter at:

”Et tydelig utgangspunkt for de internasjonale konvensjonene er at statsborgerskap normalt er uten betydning for individenes rettighetsvern”.

Og utvalget slår fast at menneskerettene internasjonalt gjelder like mye for gammel som ung, fattig som rik, kvinne som mann. EMK gjelder alle som er underlagt statens jurisdiksjon, og alle som befinner seg på territoriet underlagt statens jurisdiksjon. Videre heter det at:

”Under dagens rettstilstand må hovedregelen derfor være at Grunnloven verner om alle mennesker, ikke bare norske statsborgere.”

I strid med § 88?

Dog vil ikke utvalget gå så langt i sine ambisjoner om å verne ikke-norske statsborgeres rettigheter at de foreslår å grunnlovsfeste retten til asyl. Og de begrunner det blant annet med at bare et fåtall av verdens flyktninger er reelle asylsøkere. I et øyeblikk av en utvidet realitetsorientering er altså utvalget kommet fram til at det ikke vil foreslå grunnlovfesting av rett til asyl eller rett til å søke asyl, slik stortingsrepresentantene Trine Skei Grande (V) og Hallgeir H. Langeland har gjort. Det samme har viktige aktører i den norske menneskerettslobbyen, som Antirasistisk senter og prokuratorene i Advokatforeningen, gjort. Disse aktørene kan neppe beskyldes for å ha noen særlig kontakt med realitetene i asylsøkerspørsmål, noe som jo også i høy grad preger Skei Grande og Langeland.

Advokat Eirik Vinje påpekte i Klassekampen i 2012 at Høyesterett gjennom menneskerettsloven er blitt en fullmektig for EMD i Strasbourg, og at en grunnlovfesting av menneskeretter vil sementere denne fullmektigrollen. Lønning-utvalget mener derimot at nasjonale institusjoner da trolig får større innflytelse på fortolkningen av EMK, og det vil altså, ifølge utvalget, styrke rettsstaten og det norske demokratiet. Utvalgets konklusjon er helt i strid med menneskerettenes formål som er å svekke myndigheten til den enkelte nasjon til fordel for en transnasjonal rettsorden. EMD’s styrkede, juridiske overhøyhet, som følge av en grunnlovsrevisjon, kan også være i strid med Grunnlovens § 88 om at Høyesterett dømmer i siste instans.

I et senere innlegg i avisen påpekte Vinje også at sakførsel på grunnlag av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) lenge har vært hverdagen i norske rettssaler. Et søk på ”EMK” i den juridiske databasen Lovdata ga da treff på 3.326 ulike rettsavgjørelser, noe som sier en del om hvor stor betydning konvensjonen allerede har for norsk rett.

En menneskerettslig osteklokke

Mens EMD’s rolle kan være i strid med grunnlovsparagraf 88, har filosofiprofessor Jens Saugstad argumentert for at Lønning-utvalgets innstilling er i strid med en annen grunnlovsparagraf, nemlig 112, som forbyr grunnlovsendringer i strid med konstitusjonens ånd. Et utvidet rettighetsregime med økonomiske, sosiale og kulturelle menneskeretter (ØSK) i Grunnloven vil være et inngrep i Stortingets lovgivende myndighet og dermed stride mot Grunnlovens prinsipper. ØSK-rettighetene er, ifølge Saugstad, av deliberativ karakter. De er statsborgelige rettigheter som er et resultat av politiske valg, forhandlinger, maktkamp og prosesser, og slike spørsmål skal, ifølge Grunnloven, avgjøres av Stortinget.

Å benekte menneskerettenes deliberative karakter, slik Haaland Matlary og det norske menneskerettslauget gjør, krever en form for metafysisk begrunnelse. Og den finner de i naturretten, som gjør at rettighetene kan avledes fra den menneskelige natur, fornuft eller fra Gud, en form for intellektuelt sludder som har preget menneskerettsdebatten i årevis, og hvor få har våget å ta til motmæle. Å stille seg kritisk til menneskerettene i Norge, sidestilles med å omfavne barbariet. Den jernharde konsensusen om menneskerettighetenes ukrenkelighet betyr at kritikere enten møtes med ”slag under beltestedet” og settes i gapestokken, eller møtes med taushet.

Den danske menneskerettsjuristen Jacob Mchangama beskriver menneskerettsmiljøet som ei osteklokke hvor folk med disse rettighetene på agendaen, møtes og bekrefter hverandres standpunktet til enhver tid, noe som for så vidt ikke stiller dette miljøet i noen særklasse. Det skumle er den innflytelsen slike ”små” miljøer har på opinionen og hvordan de kveler det som finnes av motstemmer og dermed også demokratiet. En grunnlovsrevisjon i samsvar med Lønning-utvalgets forslag vil videreføre nedbyggingen av det norske demokratiet i siste mannsalder og vil kun tjene forfengeligheten til det norske menneskerettslauget og deres politiske agenter. Det er jo folk som så sterkt ønsker å ha en rolle i det de kaller det globale, menneskerettslige fellesprosjektet og i opprettelsen av den norske ”menneskerettsstaten” og det norske ”postdemokratiet”.