Kommentar

Lederen av Stortingets menneskerettsutvalg, Inge Lønning, har etterlyst diskusjon om utvalgets arbeid med å innlemme menneskeretter i Grunnloven.

I «menneskerettsstormakten» Norge har det til nå vært heller smått med ordskifte om utvalgets forslag som skal legges fram neste år i tilknytning til grunnlovsjubileet i 2014. Men i siste nummer av Nytt norsk Tidsskrift drøftes problemstillingen menneskerettigheter i Grunnloven av et knippe professorer med tilknytning til juridiske institusjoner, og konklusjonen fra i hvert fall to av dem, kan betegnes som et klarsignal til menneskerettsutvalgets opplegg. Konklusjonen til den tredje, professor Eivind Smith, er forbeholden etter at han har påpekt hvordan selve begrepet «menneskerettighetene» i Norge hindrer en debatt om viktige prinsipielle spørsmål. En konklusjon etter lesning av artiklene, kan være at emnet er omfattende og for viktig til å overlates til juristene alene.

Menneskerettsutvalget har lagt opp til en rekke møter for å få innspill fra fagpersoner om utvalgets mandat og arbeid. Utvalgsmedlemmene har naturlig nok vært varsom med å uttale seg om arbeidet, men på et møte ved Senter for Menneskerettigheter i fjor, etterlyste utvalgsmedlem Carl I. Hagen kommersiell ytringsfrihet med tanke på varer som vin og tobakk. Skal uttalelsen fra Hagen tolkes som et signal om utvalgets faglige og intellektuelle nivå, er det all grunn til bekymring. Og for folk som er kritisk til utvalgets mandat og arbeid, er det neppe beroligende å høre at utvalget ledes av Inge Lønning og har medlemmer som professor Janne Haaland Matlary.

Hensides beroligelsen og langt inn i engstelsens verden kan man bli brakt av uttalelsene til utenriksminister Jonas Gahr Støre, et av landets «menneskerettsorakler», som i Dagsavisen i fjor skrev at menneskerettighetene «handler om universelle og udelelige verdier.» Han understreket i samme åndedrag at velferdsrettigheter er menneskerettigheter, som f. eks. å ha tilgang til rent vann.

Uttalelsene til Gahr Støre kan gi en pekepinn om et syn på menneskerettene som virker nokså representativt for norske politikere. Gahr Støres forestillinger om menneskerettighetenes universalitet og udelelighet er forankret i den naturrettslige tradisjonen som sier at mennesket har visse medfødte rettigheter og at disse rettene er naturgitte, eller er gitt av Gud. Mot denne naturrettslige metafysikken er det få i Norge som opponerer, men historieprofessor Kåre Lunden har ved flere høve de siste årene tatt for seg disse forestillingene og påpekt at menneskerettighetene bygger på menneskeskapte lover.

Menneskerettene praktiseres i begrensede områder av verden, liksom de i begrenset grad bekreftes av samtidig eller fortidig juridisk empiri. Og mangelen på empirisk verifikasjon kan være med å forklare de hissige forsøkene i etterkrigstiden på gi dem en naturrettslig begrunnelse.

Menneskerettene kommer hverken fra himmelen eller fra naturen, de er resultat av politiske vedtak som er gjort under bestemte politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle vilkår, og er således rene sosiale og historiske konstruksjoner, «oppfunnet» i Europa med krav på universell gyldighet.

Menneskerettenes sterke posisjon i Norge og i Vesten har sammenheng med deres opprinnelse i Europa og med den avpolitiseringen av samfunnet som pågår i vår tid. Dette har igjen samband med en voldsom levestandardsøkning og med framveksten av en stor gruppe hvis hovedoppgave er å forvalte samfunnets verdier, middelklassen, og denne gruppens opptatthet av individet og den derav medfølgende rettighetstenkningen, som preger de vestlige samfunnene. Det sterke ideologiske hegemoniet til middelklassen har skapt en omfattende konsensus der politikk og samfunnsstyring i stadig økende grad er
blitt forvaltnings- og rettighetsspørsmål. For å nøytralisere og forvalte den «uunngåelige utviklingen», flytter man styringsmakt fra folkevalgte organer over til domstolene og til administrasjonene og erklærer at rettighetsjuss er frihet fra politikk.

Filosofiprofessor Jens Saugstad har fått norske menneskerettsaktivister på nakken ved å påpeke skillet mellom genuine menneskeretter, som f. eks. retten til liv på den ene siden og velferdsretter på den andre, slik de er framstilt i FN’s konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Retten til liv er en såkalt negativ rettighet, i likhet med andre menneskeretter, som man har i kraft av å være en person, uavhengig av statstilknytning. Velferdsretter, slik de er skissert i FNs menneskerettserklæring om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er såkalte positive rettigheter og kan, ifølge Saugstad, ikke defineres som menneskeretter, siden de er knyttet til statsborgerskapet, dvs. til det plikt- og rettsfellesskapet folk er en del av som samfunnsmedlemmer.

Å innlemme økonomiske og sosiale «menneskeretter» i Grunnloven er et skritt på veien til å gjøre slike rettigheter universelle. Sammen med en innlemming av bestemmelser som rett til asyl og rett til likhet og ikke-diskriminering, vil slike velferdsretter gjøre det lettere for hvem som helst å komme til Norge og kreve slike rettigheter, noe som kan bli som en trussel mot velferdsstaten og mot den sosiale kontrakten mellom samfunnsborgerne.

I den rettsordenen som hersker på kloden i dag, må menneskerettskrav rettes mot den enkelte stat, fordi mangelen på en universell stat gjør at det bare er enkeltstater som kan garantere for disse kravene. Dersom alle stater hadde lovfestet og effektuert de eksisterende menneskerettsbestemmelsene, ville mye av grunnlaget for enkeltstatene falle bort. Fikk man i tillegg en felles, global jurisdiksjon, ville den universelle staten være virkeliggjort, og rettsmoralske velferdskrav kunne da rettes mot den universelle staten.

Menneskerettene implisere altså en oppløsning av enkeltstatene. Transnasjonale organisasjoner som FN, EU og den store skogen av frivillige organisasjoner, såkalte NGO’er, sammen med de nasjonale middelklassene i Vesten, er de fremste ideologiske bærere av denne formen for internasjonalisme.

Både FN’s menneskerettskonvensjoner og Den europeiske menneskerettskonvensjonen er innlemmet i norsk lov med forrang. En del menneskerettsbestemmelser samsvarer allerede med paragrafer i Grunnloven, og paragraf 110 C pålegger dessuten staten å sikre og respektere «menneskerettighetene».

Når Stortingets menneskerettsutvalg forbereder innlemming av menneskeretter i Grunnloven, er arbeidet nok ikke først og fremst sprunget ut av behov for et sterkere menneskerettighetsvern for den innfødte befolkning. Det er snarere snakk om norske stortingspolitikere som gjerne vil vinne «verdensmesterskapet i menneskerettigheter», og det er jo ikke noe merkelig i en stat der menneskerettene ser ut til å ha blitt den nye statskonfesjonen.

Den norske menneskerettslobbyen med sine mange organisasjoner vil, med en innlemming, styrke det økonomiske grunnlaget for sin egen virksomhet. Flere menneskerettigheter i Grunnloven vil også gi levebrød til atskillige flere asyladvokater og legge forholdene til rette for hyppigere og flere erstatningssøksmål mot det offentlige enn tilfellet er i dag.

En av de konvensjonene som er innlemmet i norsk lov med forrang, er Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Skulle den bli en del av Grunnloven, vil Norge stille seg slik at det er Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som vil bestemme om lover Stortinget vedtar, er i samsvar med norsk konstitusjon eller ei.

En innlemmelse av menneskerettene i Grunnloven, vil være et alvorlig slag mot norsk demokrati og selvstyre. Det er en uvikling som burde få visse alarmklokker til å ringe, men i det norske konsensussamfunnet der den nye adelen av jurister, menneskerettsaktivister, multikulturalister, politikere, journalister og andre ideologer styrer etter egne «apolitiske» fullmakter, lyder det knapt spede protestpip.

Dagens norske rettsregime gir et menneskerettsvern som formelt sett er betryggende nok. Det politikere og jurister burde være opptatt av, er mangelen på en økonomisk og politisk sikring av blant annet ytringsfriheten, en sikring som kunne slå sprekker i den øredøvende politiske konsensusen her i landet, en konsensus som gjør at kritikere ved å stille spørsmål ved menneskerettene, står i fare for å havne i den norske, «humanistiske» gapestokken.