Kommentar

I 2007 fylte Institut for Menneskerettigheder (IMR) i Danmark 20 år, og feiret jubileumet med å innlede kampanjen “Menneskerettigheter hver dag”. I følge daværende direktør for IMR, Morten Kjærum, omfattet menneskrettighetsorganisasjonens arbeid “hvordan vi i det daglige for eksempel behandler mennesker med handicap, etniske minoriteter og andre som ikke umiddelbart har adgang til å reise på første klasse i samfunnet”.

Kjernen i IMR`s kampanje var mao å skape et inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene (MR) fremfor et angivelig ekskluderende samfunn. Som eksempel på ekskluderende og menneskerettslige problemer nevnte Kjærum umulige adgangsforhold for rullstolbrukere, særlige kriterier for søkere til politiutdannelse og utdannelsesinstitusjoner hvor en sosial omgang med rikelige mengder alkohol ikke fremstår som innbydende for muslimske studenter.

Trivialiseringen av menneskerettighetsbegrepene i Vesten og den potensielt frihetskrenkende kampanjen til IMR ble imøtegått av daværende advokatfullmektig og ekstern lektor i menneskerettighetslovgivning og folkerett ved Københavns Universitet, Jacob Mchangama, som advarte om at de klassiske Menneskerettighetene (MR) er under angrep fra flere hold, også fra de som påberoper seg å forvalte dem.

For mens noen avviser menneskerettighetenes eksistensberettigelse, er det noen som relativiserer dem og setter dem inn i ramme hvor de ikke hører hjemme. Og de instansene som er satt til å forsvare MR i den vestlige verden synes å ha glemt grunnlaget for dem. Både FN, menneskerettighetsinstitutter, NGO`ere og akademikere later til å likestille økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter med borgerlige og politiske rettigheter, skrev Mchangama i 2007.

I Minervas intervju med leder for det norske Menneskerettsutvalget, Inge Lønning, fremgår det klart at han er blant de sistnevnte, og at utvalget følgelig har avgitt innstilling om å skrive økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter inn i Grunnloven. Dette er problematisk på flere måter.

Menneskerettigheder er en af den vestlige civilisations vigtigste frembringelser. De garanterer borgerne en række enkle klassiske frihedsrettigheder – lighed for loven, ejendomsret, ytringsfrihed og muligheden for at gå sine egne veje, så længe man respekterer andres tilsvarende friheder. Kort sagt et grundlæggende menneskeligt »selvejerskab«.

Utgangspunktet for MR var å definere en kjerne av universielle rettigheter som mennesker må ha uansett hvor de lever, og som ingen andre må krenke. I dag blir MR i stigende grad brukt til det stikk motsatte; som krav til andre menneskers gjøremål, ressurser etc. Selve menneskerettighetsbegrepet er blitt skizofrent fordi rettighetene som er definert i FN`s MR-erklæring står i direkte motstrid til hverandre.

Rettighedsbegrebet blomstrede dog først for alvor i 1600-tallet. Filosoffen John Locke slog fast, at: »enhver mand har ejerskabet til sin egen person«, og at de centrale rettigheder var »liv, frihed og ejendom«. Denne tankegang inspirerede Den Amerikanske Uafhængighedserklæring af 1776. Heri optræder ordene: »Vi anser disse sandheder for selvindlysende, at alle mennesker er skabt lige, og at de af deres Skaber har fået visse umistelige rettigheder, heriblandt retten til liv, frihed og stræben efter lykke«. Også i den franske menneskerettighedserklæring af 1789 fremgår det, at »målet for enhver politisk forsamling er at bevare menneskets naturlige og umistelige rettigheder. Disse rettigheder er frihed, ejendom, sikkerhed og modstand mod undertrykkelse«.

Således gennemstrømmer selvejerskabstanken de vigtigste tekster i den vestlige politiske historie. Men noget skete. Fra at rettigheder var borgernes beskyttelse mod staten, blev de nu til et instrument for staten. Det ser man i den reviderede franske menneskerettighedserklæring af 1793, som tyrannen Robespierre stod bag. Heraf fremgår det, at »målet for samfundet er den fælles lykke«, og at »offentlig hjælp er en hellig pligt«.

Individuell streben etter lykke ble avløst av et mer håndfast kollektivt mål for lykke, noe som kom til å plage Europa i det 19. og 20. århundre i form av blant annet kommunismen og nazismen. Gang på gang ble individuelle rettigheter undertrykt med henvisning til andre “viktigere rettigheter”; menneskelig frihet ble undertrykt med henvisning til behovet for menneskelig frigjøring og verdighet.

Heldigvis blev menneskerettighedstanken rehabiliteret oven på Anden Verdenskrig. Individuelle, grundlæggende rettigheder skulle igen udgøre et værn mod totalitarisme. Desværre blev frøet til ny skizofreni sået i FNs universelle menneskerettighedserklæring af 1948. Erklæringen rummer de klassiske borgerlige rettigheder men også en hel stribe »økonomiske, sociale og kulturelle rettigheder«.

Menneskerettighetserklæringens første 21 artikler uttrykker de klassiske vestlige verdier som frihet, likhet for loven, eiendomsrett og religionsfrihet etc. Disse rettighetene kan den enkelte ha uten at det krever at andre skal avgi noe, de er velavgrensede og kan med god rett kalles universielle. De krever ingen særlig politisk definisjon, da de utgjør individets privatsfære som staten eller andre ikke skal gripe inn i. Dette kalles frihetsrettigheter eller negative rettigheter fordi det handler hva man ikke skal gjøre overfor andre.

Imidlertid slutter ikke erklæringen der. Artiklene 22-27 omhandler alt det som mennesker angivelig trenger for å leve et godt liv. FN lister opp retten til sosial trygghet, en levestandard som inkluderer mat, klær, bolig, god helse, gratis undervisning, rett til arbeide, begrenset arbeidstid, betalt ferie, rett til å nyte kunst, adgang til vitenskapelige fremskritt, trygghet ved arbeidsledighet, sykdom og alderdom.

Det lyder unektelig bra, men disse rettighetene har reelt sett en helt annen funksjon enn de klassiske frihetsrettighetene definert i de 21 første artiklene. Totalt sett ligner artiklene 22-27 en ønskeliste over ting politikere kunne tenke seg å gjennomføre – og ikke minst: de kan bare etterleves hvis noen først definerer dem og deretter fremskaffer dem. Ettersom den slags rettigheter legger en direkte forpliktelse på andre, kalles de positive rettigheter eller velferdsrettigheter. Det avhenger i praksis alltid av velstandsnivået, og nettopp derfor er de aktuelle artiklene i FN`s universielle MR-erklæring ikke universielle i det hele tatt.

Rettighederne i artikel 22-27 erklærer, at alle har ret til en bestemt livsførelse, men siger ikke noget om, hvem der er skyldig at skaffe midlerne, og hvor meget der skal til. Selvfølgelig er det vigtigt at have bolig, mad og meget mere. Men sådanne upræcise ting kan man ikke skrive ind i en rettighedserklæring uden at devaluere og relativere frihedsrettighederne.

Dersom Lønning-utvalgets innstilling tas til følge, vil vår egen Grunnlov definitivt si noe om hvem som plikter å fremskaffe midlene: det er den norske stat og dermed norske skattebetalere. Mangel på slike midler vil dermed utgjøre et grunnlovsbrudd.

– Retten til arbeid og retten til et sunt livsmiljø finnes allerede i dagens § 110, men bestemmelsene er utformet som pålegg til statens myndigheter mer enn som en rettighet for den enkelte. Frykten for rettsliggjøring, at domstolene skal begynne å overprøve statsbudsjettet, er ubegrunnet. Gjennom menneskerettsloven er de økonomiske og sosiale rettighetene for lengst del av norsk rett. Hadde det vært aktuelt å prosedere på bestemmelsene, hadde advokater gjort det for lenge siden, sier Lønning i intervjuet. Men hva skulle hindre advokater å gjøre det hvis/når økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter først er skrevet inn i Grunnloven? I Danmark er det allerede tilfelle, i forbindelse med innstramninger av landets sosialbudsjett: En utenlandsk statsborger som mente han mottok for lave velferdsytelser, saksøkte Egedal kommune for brudd på internasjonale konvensjoner og den danske grunnloven.

For der de klassiske frihetsrettighetene innebærer en begrensning av statsmakten og derfor utelukker totalitære regimer, setter velferdsrettighetene ingen slike begrensninger. Tvert imot gir de uttrykk for at staten plikter å øke sin makt for å kunne omforme samfunnet og styre borgernes aktiviteter til det ønskede resultat. I praksis medfører velferdsrettighetene et samfunn hvor staten er altdominerende, hvilket gjør at politisk pluralisme og individuell frihet er uforenelig med disse rettighetene. Menneskerettighetene kan ikke meningsfullt utbres til en rekke hverdagsområder, som for eksempel private borgeres forhold seg i mellom, ansettelses- eller alkoholpolitikk, hvor flere legitime og relevante, men motstridende hensyn konstant vil spille inn og være avhengig av kontekst og konkrete omstendigheter.

Det krever i såfall at man på forhånd definerer hvilke av de motstridende hensyn som skal trumfe øvrige relevante hensyn. Dersom tanken på det inkluderende samfunn basert på menneskerettighetene skal realiseres, vil det uvegerlig innebære risikoen for å innskrenke den enkeltes frihet til å leve sitt liv som han eller hun vil uten statlig innblanding, hvilket ellers var menneskerettighetenes kjernefunksjon.

Lønning er på sin side skeptisk til å skille mellom mellom negative/første generasjons og positive/andre generasjons rettigheter, og hans uttalelser til Minerva er da også en god illustrasjon på nettopp de problemene Mchangama påpeker ved dagens menneskerettstenking:

– Betegnelsen er misvisende. Tanken om fundamentale økonomiske og sosiale rettigheter har vært der hele tiden. Hvis vi i Norge tenker at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er luksusrettigheter, er det fordi det er lite aktuelt for oss. Men for andre er dette ytterst brennbart. Hva skal du med ytringsfrihet hvis du sulter i hjel?

– Vi har bestemmelser som ikke er spesifiserte individrettigheter. Men de overordnede mål som skal ligge til grunn for myndighetenes politikk, skal ivareta prinsippene og ånden Grunnloven er bygget på. Menneskerettighetsbegrepet er et fanebegrep, og det blir tydeligere når Stortinget denne våren vedtar en ny § 2 der begrepet sammen med begrepene demokrati og rettsstat utgjør selve formålsbestemmelsen for vår norske grunnlov, sier han.

Makta rår
Rapporten fra utvalget har stort sett fått støtte fra politikerne, men noen kritikere har innvendt at de frykter en økt rettsliggjøring av samfunnet. Lønning kritiserer i et innlegg i Minerva det han mener er en feilslått debatt.

– Det er en debatt som har mening når det gjelder den alminnelige lovgiving. Men det er en misforståelse å flytte den opp på grunnlovsnivået. Skal man stryke menneskerettigheter fordi de vil medføre en rettsliggjøring? Skal vi si: ”Dette er en menneskerettighet, men vi velger å ikke respektere den”?

– Kommentarene fra blant andre Martin Kolberg er på siden av det saken faktisk dreier seg om. Det er bedre å begrunne hvorfor man er imot å skrive den og den rettigheten inn i Grunnloven enn bare å referere til et diffust rettsliggjøringsbegrep. Dette er en ureflektert ryggmargsrefleks fra Ap. De har ingen tradisjon for å interessere seg for konstitusjonelle spørsmål. Makta rår, og den som sitter med flertallsmakt, har sjelden noen sans for Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.

Lønning mener likevel at kritikerne vil endre mening etter hvert.

– Når vi kommer så langt som til 2014, gjenstår det å se om noen har mot til å stemme imot å ajourføre Grunnloven i forhold til dagens menneskerettslige standard, avslutter han.

Med tanke på at Inge Lønning, Thorbjørn Jagland og Knut Storberget flere ganger har sagt rett ut at en av hensiktene med slik «ajourføring» og internasjonalisering er å konsolidere deres egen politiske agenda, er det å håpe at mange har mot nok til å stemme imot å innføre Inge Lønnings politiserte versjon av Menneskerettighetene i landets Grunnlov.

De klassiske menneskerettighetene under angrep

180 grader: Institut for udvanding av menneskerettigheder