Gjesteskribent

Bilde: Oljeplattform i Nordsjøen sett fra et passerende cruiseskip. Foto: Thomas Mortveit/Reuters/Scanpix

Den første, og antagelig også den siste dommen i spørsmålet om den rettslige betydningen av Grunnlovens § 112 ble sist onsdag avsagt i Oslo Tingrett der staten fikk medhold på alle punkter. Hovedspørsmålet i denne ”klimarettssaken” var om staten med den 23. konsesjonsrunden om leteboring i Barentshavet har gjort seg skyldig i brudd på helse- og miljøbestemmelsen i Grunnlovens 112.

Saksøkerne Greenpeace/Natur og Ungdom har gjennom søksmålet forsøkt å oppkaste seg til rasjonelle idealister ute i uselvisk ærend på vegne av fremtidige generasjoner, men deres juridiske argumentasjon er sprikende, lite forankret i både fortid, fremtid eller virkelighet. Hovedspørsmålet til saksøkerne fortjener likevel en viss respekt.  At man går domstolens vei for å avklare rettstilstanden på det aktuelle området, bør ikke karakteriseres som aktivisme, men snarere ses på som en sivilborgerlig plikt.

En del av rettsproblematikken i saken burde engasjere samfunnsborgere fordi den på en god måte illustrerer essensen i mange klima-idealistiske tenkemåter og disse tenkemåtenes kollisjon med viktige samfunnsøkonomiske interesser og spørsmål, spørsmål som bør behandles på demokratisk vis i Stortinget.

Rettssakens kjernespørsmål er om Grl. § 112 kan forstås som en universell «menneskerettighet» som gir helse- og miljørettigheter til den enkelte borger. Statens prosessfullmektig, regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, sa i rettssaken at §112, ifølge statens syn, ikke kan tolkes som en «klassisk menneskerettighet», men hans syn er i liten grad reflektert i rettens vurderinger.

I tråd med Stortingets uttalelser og forarbeider til § 112 kom retten  fram til at et grunnlovsbrudd kan sies å foreligge hvis statlige miljøtiltak og forebygging mot miljøskader er mangelfulle. Det er altså mangler ved miljøtiltak som utløser borgernes helse- og miljørettigheter. En slik forståelse av menneskerettighetene divergerer nokså sterkt fra de «klassiske menneskerettighetene», som først og fremst er  grunnleggende individfriheter hvor staten ikke kan gripe inn borgernes liv uten forankring i lov og rett.

Konsekvensene av en slik fortolkning av § 112 er at man vil utvide rettighetsregimet til noe mer omfattende enn de basale individrettighetene. Dette innebærer en rettstilstand der ethvert individ vil kunne fremme ulike rettighetskrav mot Staten, som gjennom økonomiske og forebyggende tiltak skal sørge for å virkeliggjøre slike «menneskerettigheter».

Menneskerettene er inne i en ekspansjonsfase, og fremstår mer som et politisk styrt sosialiseringsprosjekt enn de klassiske individrettene som skal verne den enkelte borger mot statlige inn- og overgrep.  Samtidig ønsker menneskerettighetsaktivistene i liten grad å problematisere og vurdere de betingelsene som gjør at økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter kan realiseres, og om disse betingelsene er innenfor det politisk mulige og menneskelig kontroll.

Tingrettsdommen anerkjenner indirekte saksøkernes oppfatning av at Staten har et ansvar for å garantere et «miljø som sikrer helsen». Men dommen stadfester altså at det bare er når de forebyggende tiltakene er mangelfulle, at § 112 utløser menneskerettslige krav om god helse og et godt miljø. Og slike forebyggende miljøtiltak mener retten er lagt inn i vedtakene og i planene om leteboring etter olje og gass i den 23. konsesjonsrunden i Barentshavet.

Respekt for Stortingets vedtak blir tillagt betydelig vekt i rettens vurderinger. Saken og dommen burde nok vært mer vinklet i denne retningen. Retten refererer også hyppig til juridisk litteratur og teori (de lege feranda). Henvisningene til juridisk teori kan betraktes som en seier for den delen av menneskerettsjussen som er sterkt opptatt av begrepstolkninger og -begrepskonstruksjonene i juridisk litteratur og som preges av mangel på motforestillingene til et rettighetsregime som stimulerer til rettsliggjøring av samfunnet, til byråkratiets vekst og makt og trangere rammer for de politiske organenes myndighet.