Gjesteskribent

Den 15. september hadde Norsk Senter for menneskerettigheter (SMR) sammenkalt til seminar på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av Årbok for menneskerettigheter i Norge 2010. Det stortingsoppnevnte menneskerettighetsutvalget var hovedtema.

At den norske grunnloven har en ufullstendig og fragmentarisk regulering av menneskerettighetene, er utvilsomt. Stortingets tanke med utvalget er, tilforlatelig nok, å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang. Så er spørsmålet hva som skal ligge i dette. Hvilke rettigheter skal omfattes og på hvilken måte skal de gis grunnlovsmessig vern?

Utover mer juridisk-tekniske utfordringer er hovedspørsmålene almenpolitisk sett for det første hvorvidt annen-generasjons menneskerettigheter som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) skal inn i denne sammenheng og for det andre hvorvidt de skal kunne kreves håndhevet som individuelle rettigheter for domstoler (nasjonale og internasjonale).

Utvalget, som er ventet å avgi innstilling ut på nyåret, har fått minimal oppmerksomhet i den offentlige debatt, til tross for at dets arbeid og tema åpenbart kan ha meget store politiske implikasjoner.

For så vidt er det fortjenstfullt at SMR prøver å løfte utvalgets arbeid frem i offentligheten, men det er typisk at det skjer på en måte som preges av et så tydelig ønske om å påvirke prosessen i en bestemt retning.

Senterets direktør Nils Butenschøn ønsket velkommen i en tale der han refererte til ”terroristen og underskogen av hans meningsfeller”, som krefter som ikke skulle få lov å ødelegge for demokratiet. I lys av denne sensommerens debatt måtte man lure på om man med dette inkluderte utvalgsmedlemmet Carl I Hagen som satt tyst i salen, sammen med de øvrige medlemmer av MR-utvalget.

Rett til høyest oppnåelig helse (det skulle bare mangle)

I sin innledning la utvalgsmedlem og Høyesterettsdommer Hilde Indreberg fram en ”foreløpig liste over rettigheter som vurderes foreslått grunnlovsfestet.” Ett av punktene på denne listen lød: ”Rett til sosial trygghet, høyest oppnåelig helse og en adekvat levestandard.” Høyest oppnåelig helse – intet mindre. Et annet punkt hun reiste var vern mot diskriminering, der Graverutvalget (NOU: 2009:14) har delt seg i to, med ulike forslag til grunnlovsbestemmelse, henholdsvis:

Ingen Mennesker maa udsættes for Diskriminering fra Statens Myndigheder paa Grund af Kjøn, Etnicitet, Funktionsnedsættelse, sexuel Orientering, Religion, Livssyn, politisk Syn, Alder eller andre lignende væsentlige Forhold ved en Person.

Det påligger statens myndigheter å sikre at ingen mennesker utsettes for diskriminering. Nærmere bestemmelser fastsettes ved lov.

Den første av disse formuleringer fremstår som aller mest vidtrekkende, da den direkte gir individer rettigheter, mens den siste har adresse til myndighetene. Likevel er påbudet til myndighetene i den siste formuleringen så bastant at også den kan innebære et sterkt rettslig gjennomslag, kanskje sterkere enn den første formuleringen fordi det er tydeligere at den må tas hensyn til av myndighetene som regelgiver.

Indreberg lanserte for sin del følgende forslag til formulering som forsamlingen ble oppfordret til å tygge på: ”Ingen skal utsettes for usaklig eller urimelig forskjellsbehandling.”

Undertegnede bemerket i et innlegg at jeg tror de fleste mennesker praktiserer usaklig eller urimelig forskjellsbehandling hver eneste dag, og at man her burde ta seg i akt for ikke å regulere seg for langt inn i det som er folks private sfære.

Vern for alle utsatte grupper

Blant de inviterte paneldeltagerne til denne del av seminaret fremsto naturligvis likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) Sunniva Ørstavik som entusiastisk tilhenger av et sterkest mulig diskrimineringsvern, som ikke skulle begrenses til de diskrimineringsformer vi ser i dag, men også omfatte ”nye typer diskriminering som samfunnsutviklingen aktualiserer”. Hva dette nærmere skulle handle om ble ikke belyst, utover at det skulle handle om ”særlig utsatte grupper og individer”, men appetitten på å ekspandere denne gren av formynderstaten har vel knapt noen grenser der i gården. Eksempelvis er det i arbeidsmiljøloven innført bestemmelser som innfører omvendt bevisbyrde for arbeidsgiver, med risiko for et betydelig erstatningsansvar, dersom ”arbeidstaker eller arbeidssøker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering”.

Et annet eksempel på hvor inngripende antidiskrimineringsapparatet allerede er, er de nye reglene i plan- og bygningsloven om ”universell utforming” som medfører at alle nye boliger, herunder ombygningstiltak, skal være tilpasset rullestolbrukere, blinde osv. Ekstrakostnadene ved dette, som har grunnlag i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2008, blir formidabel, særlig for små leiligheter. De totale samfunnsmessige kostnader per rullestol kan ingen ha regnet på.

Motforestillinger mot maksimal rettsliggjøring av alle gode formål var heller ikke å spore fra noen av de andre paneldeltagerne, der Frode Elgesem representerte Advokatforeningens syn om at man ganske enkelt bør innføre en grunnlovsbestemmelse som forbyr enhver innskrenkning av de internasjonale menneskerettigheter. Dette er muligens den mest ytterliggående posisjonen som i dag er å finne på dette feltet, og ville selvsagt garantere betydelig advokatmat – og advokatmakt – i overskuelig tid, også fordi det stadfester at de primære rettskildene utgår fra de overnasjonale instrumenter og håndhevingsorganer, ikke de nasjonale.

Elgesem var ellers sterkt opptatt av å poengtere at vi måtte grunnlovsfeste vern mot rasisme, uten nærmere begrunnelse for hvorfor dette skulle nevnes særskilt når andre saksområder kunne klare seg med en henvisning til de internasjonale menneskerettigheter. Men som det heter i nasjonalsangen ”Også vi når det blir krevet…”

Lederen av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg har ellers markert seg i det siste med kraftig kritikk av PST for ikke å ha vært bedre på overvåking av de høyreekstreme. Man må kunne konstatere at det juridiske opportunitetsprinsippet nå har fått en helt ny dimensjon. (Sjekk her gjerne Jon Hustads artikkel)

Advokatforeningens ekstreme tilnærming til menneskerettighetene kom for øvrig også talende til uttrykk når man tidligere i år arrangerte årsmøtedebatt i Oslo krets under tittelen ”Den norske stats avvisende holdning til menneskerettighetene.”

Velferd koster penger, sier du? Pytt pytt

Professor Henriette Sinding-Aasen fra Universitetet i Bergen var opptatt av å få et sterkt vern for velferd som en grunnleggende rettighet og avviste argumentet om økonomi i den sammenheng med at også rettsvesenet, som skal sikre de sivile og politiske rettighetene, koster penger. Undertegnedes bemerkning til dette, om at statens utgifter til rettsvesenet telles i milliarder mens utgiftene til sosial- og helsevesenet telles i hundretalls milliarder, forble ukommentert.

Også mitt innspill om at man kanskje burde tenke på en menneskerettsbestemmelse om rett til beskyttelse mot kriminalitet, ble behørig ignorert.

Til neste sesjon hadde seminararrangørene fått Jan Fridtjof Bernt som hovedinnleder, og dette innlegget var denne referent dessverre forhindret fra å høre. Men hans avsluttende kommentarer etterlot inntrykk av at Bernt, som er en fremtredende forvaltningsrettsjurist med et dypt rettspolitisk og vitenskapsfilosofisk engasjement, har latt seg forføre av de vakre likestillingssirenenes sang og revet seg løs fra den demokratiske masten som står for at verdiprioriteringer og avveininger skal foretas av folkets representanter på bakgrunn av politiske valg.

Når han insisterer på at menneskerettighetsvernet (eller ytterligere utbygging av det i den retning som det nå ivres for) ikke representerer særinteresser, men rent almene interesser, er han lite skarpsynt etter min mening. Likeledes når han tror at det er kun beskjedne og i alle fall ubetinget heldige justeringer av praksis som følger av utvidet domstolskontroll med referanse til menneskerettigheter.

”Djevelens advokat”

Arrangørene hadde, av de til sammen 8-10 innledere, kostet på seg en hel representant for et skeptisk syn, og i den sammenheng var det regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs som, med hans egne ord, spilte rollen som ”djevelens advokat”. Med en så defensiv innstilling til sitt oppdrag er det elementær advokatinnsikt at man er sjanseløs på å overbevise sitt publikum. Han var da også hele veien nøye med en forsiktig ordbruk, som at han vil gjerne ha ”litt mer” eller ”litt mindre.” Men substansen i de motforestillingene regjeringsadvokaten fra sitt ståsted har tilegnet seg over mange års erfaringer, er like fullt betydelig. Summen av særinteressene, det var hans ord, kan gi resultater som er uønsket og skadelige for helheten, og politiske myndigheter er som regel best posisjonert til å overskue helheten og se konsekvenser. Selv om bare få saker kommer til Høyesterett, og derfor fanges opp på radaren til professor Bernt, er det et stort antall saker over et bredt spekter hvor norsk forvaltning utfordres med henvisning til menneskerettigheter.

Debatten ga rikelig anledning for representanter for de gode og snille organisasjoner som representerer de svake og beskyttelsestrengende til å komme til orde og argumentere, som for eksempel Ina Tin fra Amnesty, for at vi måtte ikke ha noe A og B-lag av menneskerettigheter, alle skal inn og alle skal stå like sterkt

Et meget vellykket halleluja-møte fra arrangørene synspunkt.

Halen som logrer med hunden

De samme arrangører har for øvrig nylig stilt seg bak en proklamasjon om boikott mot høring i en utredningsprosess initiert av Utenriksdepartementet. Utredningen foretas av advokat Henning Harborg og gjelder spørsmålet om Norges tilslutning til en tilleggsprotokoll om individuell klageordning under ØSK-konvensjonen.

Amnesty og andre har ant at denne utredningen ville fokusere motforestillinger og har dermed demonstrativt erklært nei til enhver deltagelse, selv det å delta på høringsmøter der eget syn fritt kunne fremlegges. Dette forteller vel om en frivillig sektor som har vokst seg så sterk og selvsikker overfor den staten som holder liv i mange av dem at man kan begynne å snakke om halen som logrer med hunden.

Årboka om menneskerettigheter i Norge 2010, som alle møtedeltagere generøst fikk utdelt, er en trykksak på 275 sider som forteller adskillig om hvor inngripende menneskerettighetsjuss er i norsk samfunnsliv. Jeg skal trekke fram noen få eksempler som viser hvordan dette kan slå ut på viktige saksområder der folkemeningen definitivt legger større vekt på uheldige og langsiktige konsekvenser for fellesskapet enn på enkeltpersoners rettigheter, og hvor disse hensyn faktisk kolliderer. Sagt på en annen måte: Her kan mindretallet få sine synspunkter trumfet gjennom via domstolene og på tvers av politiske vedtak, ved å henvise til menneskerettighetene.

Frihetsberøvelse av utlendinger i forbindelse med identitetstvil. Her har Justisdepartementet fremmet et lovforslag om å senke terskelen for fengsling, begrunnet med det faktum at vi har hatt et høyt antall asylsøkere og et økende antall utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge. Dette – altså å referere til virkeligheten – er irrelevante argumenter og krenker menneskerettighetene, mener SMR (og Advokatforeningen).

Situasjonen for personer uten lovlig opphold i Norge har vært tema for en kampanje gjennomført av ikke mindre enn 26 norske organisasjoner, under banneret ”Ingen mennesker er ulovlige.” SMR sier seg å ha forståelse for at irregulær innvandring ikke er helt kurant, dvs at det ”representerer en utfordring for myndighetene” (tenk det Hedda!), men antyder samtidig at en del av de som forblir her ulovlig, egentlig burde fått asyl. Dessuten kommuniseres det ikke at en god del av de ulovlige faktisk tidligere er sendt ut av landet, ikke sjelden også med et utvisningsvedtak påheftet, men har kommet tilbake hit vel vitende om at de ikke har noe lovlig grunnlag for å være her. Dette er en runddans som kan foregå gjentatte ganger. I alle fall skal de alle sammen ha sine menneskerettigheter ivaretatt, og det gjelder også ØSK-rettigheter. Dette aksepterer norske myndigheter. SMR er imidlertid ikke fornøyd, siden helsemyndighetene har dristet seg til å antyde at barn som ikke har lovlig opphold i Norge skal ha samme rett til helsehjelp som andre barn med den reservasjon at retten kan begrenses hensett til at barnet er her ulovlig og forutsettes å forlate landet om kort tid. Ifølge SMR bryter dette med Barnekonvensjonen. I tillegg burde Norge strekke seg lenger enn hva selv SMR-juristene klarer å kryste ut av menneskerettighetene i forhold til voksne papirløse, og tilby for eksempel psykiatrisk helsehjelp utover det man gjør. På dette nivået ligger kritikken av Norges mangelfulle humanitære standard.

Bruk av religiøse plagg i domstolene: Her har det blitt sendt ut forslag om en regulering som vil bety forbud mot hijab i retten for bl a dommere. Dette er SMR kritisk til og mener, i likhet med LDO, at dette må vurderes grundigere og mer prinsipielt (les: å bære kors skal vurderes på like linje med å bære hijab).

Likestillings- og diskrimineringsnemnda (KNL) mente at forbudet mot hijab i politiet var i strid med likestillingsloven og diskrimineringsloven.

Ellers er det en rekke eksempler på hvordan diskrimineringsjussen slår inn i mellommenneskelige relasjoner, herunder markedsrelasjoner, på en måte som nærmer seg karakter av tankepoliti. Slik som kommunen som av KNL ble kjent skyldig i diskriminering fordi den ikke kunne bevise at den hadde saklige grunner for å foretrekke en skandinav til fastlege fremfor en av annen etnisitet. Eller hva med at Helsedirektoratet ble ansett å indirekte diskriminere kvinner fordi turnustjenesten krevde deltagelse i legevakt på kveldstid.

Selvsagt finner en i den tjukke boka eksempler på saker hvor urett er påpekt og korrigert med henvisning til menneskerettighetene. Men når det handler om menneskerettigheter på et slikt nivå – vi snakker altså ikke akkurat om tortur av politiske fanger eller utenrettslige henrettelser – så har utrolig mye av dette karakter av underkastelse for overkikadorer av en menneskerettslig ekspertise, med parallell til vokterrådet i en viss sjiamuslimsk republikk, som vil trumfe sine prioriteringer over andre under påberopelse av å besitte en helt særlig innsikt. Er dette veien til et bedre samfunn? Ambisjonene er åpenbart, hos noen i hvert fall, mer enn det. Man vil ha det perfekte samfunn. Hva leder, på slutten av dagen, en slik ambisjon til?

Og helt til slutt: Fra min advokatpraksis kjenner jeg godt til at grove overtramp og krenkelser av grunnleggende behov og interesser er dagligdags i det norske rettssamfunnet. Uten at dette er viet en linje i SMRs årbok.