Kommentar

FN var kamparena også under den kalde krigen, men har i dag i en helt annen grad blitt slagmark i en kulturkrig. Den paradoksale situasjon har oppstått at menneskerettigheter kan brukes som politisk maktmiddel. Ikke mot diktaturstatene, men mot demokratiene.

Denne prosessen får liten oppmerksomhet fordi sterke krefter innen vestlige demokratier deltar i krigen mot deres egne samfunn. De sitter sogar i regjering.

Barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken har bestilt en rapport fra norske NGO’er om diskrimineringssituasjonen i Norge. Den skal oversendes FNs komite mot diskriminering og rasisme (CERD), og supplerer rapporten som et regjeringsoppnevnt utvalg har levert. I 2011 skal CERD så vurdere situasjonen i Norge og komme med anbefalinger.

På overflaten høres dette tilforlatelig ut. Lysbakken gir representanter for det sivile samfunn mulighet til å komme til orde og si hvor skoen trykker. Hvordan Norge kan bli «forbedret».

Men går man nærmere ser man noe annet. Disse NGO’ene er for en stor del finansiert av staten. De er ideologisert og politisert langs de samme linjer som SV og Lysbakken. De er således representanter for en bestemt del av offentligheten. Når Lysbakken både finansierer forfatterne og rapporten kan det derfor minne om et bestillingsverk.

Ris til egen bak?

Men hvorfor ønsker Lysbakken å henge ut skittentøyvasken i FN-komiteen og pådra seg kritikk og anbefalinger?

– Vi har laget ris til egen bak med å be om denne rapporten – men det er viktig å sette egne standarder og måle oss sjøl mot disse, og ikke etter hvordan det står til i andre land, sa statsråd Audun Lysbakken,….

Det høres ut som toppen av ydmykhet, men er i virkeligheten det motsatte.

Kamp innad

Bestemte deler av FN-apparatet er sterkt politisert, feks. Menneskerettsrådet, der menneskeretter brukes til å refse og fordømme Israel, av stater som Sudan, Libya, Iran og Saudi-Arabia. En lignende ideologisk komite er Committee on the Elimination of Racial Discrimination, CERD, som består av 18 medlemmer. De kalles «uavhengige eksperter» i FN-jargong, men de er oppnevnt av medlemsstater. Da vet man hvor uavhengige de er. Vestlige land er i klart mindretall: USA, Storbritannia, Irland og Frankrike. Flertallet utgjøres av stormakter: Brasil, Russland, India, Kina, fattige afrikanske land – Togo og Burkina Faso, Tanzania og Niger, latinamerikanske – Colombia, Guatemala, og muslimske land – Tyrkia, Algerie, Pakistan. Pakistans Anwar Kemal har formannskapet.

I et slikt forum er det en rekke agendaer som bestemmer utfallet: noen er offisielle, noen uoffisielle. Noe er vikarierende hensyn, dvs. stater man ikke vil trå på tærne, hestehandler som gjelder helt andre ting. Men grunnleggende er det at diskriminering er blitt et politisk maktmiddel.

Dets voksende makt skyldes at det rir på ryggen av FNs konvensjoner som er bygget ut i årenes løp til separate konvensjoner om feks. barn og kvinner. Den europeiske menneskerettskonvensjonen er FNs pendant til denne rettsliggjøring av samfunnet, og den står over nasjonale lover i EU, og i Norge. Det har Stortinget vedtatt.

De senere år har det imidlertid gått opp for myndighetene at dette betyr en stor overføring av makt til overnasjonale organer og en uthuling av den nasjonale lovgivningen. Fordi konvensjonene er så omfattende bestemmer de samfunnsutviklingen. Demokratiske organer blir overflødige. Det er dette som menes med rettsliggjøring av politikken. Blant andre Francis Sejersted har advart mot denne utviklingen.

Stormtropper

Spydspissen i dette arbeidet utgjøres av organisasjoner som har et tunnelsyn som setter menneskerettigheter over alt: feks. Norsk Folkehjelps Petter Eide uttrykker klart og tydelig at internasjonale forpliktelser står over innenrikspolitiske. Dvs. definisjonen av hva Norge skylder en asylsøker overtrumfer nasjonale hensyn, som mangel på ressurser, prioriteringer osv.

Den humanitære fellen

Det har nok gått opp for myndighetene at hvis de ratifiserer vidtfavnende konvensjoner, så er de juridisk pålagt å oppfylle dem. De står over norsk lov. Det kan bli dyrt, ikke minst økonomisk. Men har man først sagt ja, fanger bordet.

Det er hva man kan kalle den humanitære fellen. Når den klapper igjen sitter man fast. Det ønsker politikere å unngå. De liker ikke å miste handlingsrommet.

Og hvordan skal de forklare velgerne at de er lovpålagt å prioritere asylsøkere og familiegjenforente fremfor landets innfødte borgere? I sin ytterste konsekvens gir ikke loven dem noe valg. Utlendinger har like stor rett til kaka som de innfødte. De innfødte på sin side får kanskje beskjed om å betale mer i skatt.

Det er bare et tidsspørsmål før borgerne oppdager hva ordet likestilling betyr i praksis. At de juridisk er pålagt å dele med alle andre som kommer hit. Hvis asylreglene defineres så vidt at alle som kan komme hit feks. har rett til å søke arbeid, og kan omdefineres til arbeidssøkende (UDIs forslag), så står i prinsippet døren til Norge vid åpen: det blir opp til menneskesmuglere å få dem hit.

Utilsiktede resultater

Det oppstår en utilsiktet kjede: korrupte, diktatoriske regimer ser seg tjent med at menneskene de ikke greier gi muligheter tar seg til Vesten, der de sender penger hjem, og blir en kilde til innflytelse og kriminelle og religiøse nettverk i Vesten.

Akkurat disse sidene av globaliseringen kommer lite frem: Menneskerettighetene er med å beskytte fremvekstene av strukturer som er svært negative for landene «lykkesøkerne» kommer til.

Tyrkiske grensevakter ser gjennom fingrene med båtene som legger ut med «flyktninger» til Hellas. Menneskestrømmen er blitt inntektskilde og politisk pressmiddel.

NRK-journalister drar til Athen og intervjuer greske statsråder som synes Norge burde betale for asylsøkere på gresk jord. Dele byrdene. Det høres fint ut, men er i realiteten moralsk utpressing.

Det er å gå aktivt inn som promoterende ledd i «kjeden». Man bruker statskanalen til å legge moralsk press på norsk opinion.

Demring

Men det har langsomt demret for mange vanlige mennesker at prisen kan bli høy. Det er her Lysbakken og FN-komiteen kommer inn.

Diskriminerings- og rasismearbeidet er blitt politiske våpen som kan legge lokk på kritikken.

Lysbakken bestiller en rapport som kritiserer Norge. Han leverer den til en FN-komite som stiller krav tilbake til Norge: FNs Diskrimineringskonvensjon må få forrang fremfor norsk lov.

Dermed er ringen sluttet. Lysbakken får det politiske våpen han ønsker seg, og byråkratiet og etater som politi, tollvesen, domstoler, forvaltning og undervisning får klare regler å forholde seg til.

I neste omgang vil det private næringsliv og det sivile samfunn bli omgjerdet av regler som aktivt overvåker deres gjøren og laden.

Den såkalte skyggerapporten som ble levert Lysbakken torsdag er full av eksempler på en slik utvikling. Det første som ryker er ytringsfriheten.