Gjesteskribent

Den såkalte sexkjøpsloven som forbyr kjøp, men ikke salg av seksuelle tjenester, er en besynderlig konstruksjon med sine kontrære bestemmelser (implikasjoner). Og loven får forsterket sitt preg av paradoks og raritet når dens forkjempere og forsvarere legger fram sine begrunnelser for at den ble banket gjennom i Stortinget og innført i 2009.

I NRK-ordskiftet fra Litteraturhuset i Oslo den 9. januar sa lederen i SV, Audun Lysbakken, at det er kjøperen av seksuelle tjenester som skaper markedet for prostitusjonen, som er ansvarlig for denne virksomheten og som derfor må straffes. Seksualpolitisk talskvinne for KrF, Dagrun Eriksen, fulgte opp og sa at det er ikke de sex-selgende kvinnene som gjør noe galt, men mennene som kjøper tjenesten. Ifølge den loven hun har vært med på å vedta, har hun selvsagt rett, det er jo lov å selge sex, men jeg tror man må gå litt lenger ut i det juridiske, økonomiske og moralske landskapet før man eventuelt kan lande på de samme konklusjonene som Eriksen, Lysbakken & co når det gjelder hvem som skaper markedet og hvem som har ansvaret for at det finnes.

Uten å være juridisk ekspert mener jeg det er grunnlag for å si at sexkjøpslovens ansvarsplassering på kunden ikke har sin like i det norske lovverket. I andre lover som forbyr uønsket omsetning av varer og tjenester, plasseres ansvaret og  den strengeste straffen, på selger, eller den som framskaffer varene. Det gjelder for eksempel narkotikahandel og ulovlig omsetning av alkohol. Det er ikke heroinvrakene rundt Oslo sentralstasjon som får 10-20 år i fengsel for omsetning av narkotika, det er smuglerne, og de som står for salget. Det er ikke de som kjøper sprit utenom statsmonopolet, som bures inne etter lov og dom, men gaukerne. Og det er heller ikke kjøperne av varer i butikken eller håndverkstjenester som havner i fengsel fordi selgerne snyter på moms og skatt.

Lysbakken mener altså at det er horekundene som skaper prostitusjonsmarkedet og som derfor må være ansvarlig for at dette markedet finnes. Det er en påstand som strider mot vanlig økonomisk forståelse og vanlig logikk. Et marked uten varer, som altså bare består av kunder, er ikke noe marked. Hvis det er noe som kommer først og som skaper et marked, må det være varene. Sier man varer, sier man kunder. Det burde Lysbakken ikke ha noen problemer med å innse, han som representerer et parti der Karl Marx sine økonomiske teorier er (var?) en del av partiets ideologiske fundament. At Dagrun Eriksen, som tilhører et parti der økonomisk skolering og forståelse presumptivt er mindre prioritert enn i SV, ikke bryr seg så mye om marked, kjøp og salg, er neppe så oppsiktsvekkende.

Sexkjøpsloven oser av en feministideologi der grunnforståelsen er at det patriarkalske samfunnets natur og mangel på likestilling mellom kjønnene tvinger kvinnene til prostitusjon. Kvinnene er altså, ifølge denne forståelsen, slaver av mennene og mannssamfunnet. Dette synet og forklaringen på prostitusjon er helt i samsvar med de rådende oppfatningene på den feministiske venstresiden både her i landet og i Vesten forøvrig. Å se på kvinnen som et hjelpeløst offer for «mannssamfunnets» iboende overgrepsstruktur, kan forekomme en anelse utdatert i ”verdens rikeste og mest likestilte land”. Likevel er dette grunnsteinen i Eriksens og Lysbakkens forståelse av prostitusjonen som økonomisk og sosialt fenomen. Dette er en forståelse som har fått en nærmeste hegemonisk status i opinionen, et resultat av mange års iherdig innsats og lobbyvirksomhet fra feministgrupper på venstresiden i det norske samfunnet. Sexkjøpsloven viser hva mindre grupperinger kan få til dersom de monomant forfølger en politiske mål som er i samsvar med de politiske og moralske tendensene hos menigselitene i dagens samfunn.

Det var for å oppveie den påståtte ubalanse mellom kjønnene, at sexkjøpsloven ble innført, påpekte Eriksen i ordskiftet i Litteraturhuset. Loven skulle skulle gi de prostituerte et maktmiddel. Og henført kunne hun fortelle hvordan Stockholmspolitiet spaner på og effektivt arresterer kundene nærmeste i akten, i stedet for å pågripe dem som stiller husvære til rådighet for prostituerte. I Norge har politiets strategi vært å å gå på dem som stiller husvære til rådighet, noe som, ifølge Eriksen, ikke har ført til den begrensningen i trafikken i Norge, slik som man angivelig skal ha fått i Sverige.

Eriksens begeistring for det svenske politiets praksis avslører sexkjøpslovens noe kanskje tilslørte formål, som er å ta de ”fæle mennene” med prostituerte som lokkeduer og lovlige selgere av en tjeneste. Selv for en som er imot prostitusjon, virker dette som et ganske råttent opplegg. Sexkjøpsloven legger opp til noe som kan minne om fellefangst av rev. Man legger åtet og fella i revens tråkk. Når reven stikker snuten sin bort i åtet, klapper revesaksa igjen, eller den får ei kule i hodet. Sexkjøpere slipper kula og saksa, men kan få bøter og opptil ett års fengsel for å ha gått i fella til som venstresiden har lagt for kjøpere av seksuelle tjenester. Og Eriksen ønsker seg et enda strengere og mer effektivt politi for å betjene de fellene hun og stortingsflertallet har plassert i prostitusjonsterrenget ved hjelp av en lov som ikke holder vann verken juridisk eller moralsk. Ifølge Lysbakken skal den gi et signal om at samfunnet ikke ønsker prostitusjon, men det den signaliserer, er en dobbeltmoral som sier at det er greit å selge, men ikke å kjøpe seksuelle tjenester.

For Eriksen og venstresiden er sexmarkedet altså et marked som kun skapes av kjøperne. Det er en forståelse som bare kan oppstå og få gjennomslag i et samfunn der meningselitene har relativisert og pulverisert begreper som ansvar og frihet og greid å få store deler av befolkningen med på at det er mulig å «løfte seg selv etter håret». Men det skapes, som sagt, ikke markeder uten at det finnes selgere som tilbyr en vare. Skal man ha håp om å bli kvitt sexmarkedet, må det derfor innføres forbud mot omsetning av seksuelle tjenester, altså forby både kjøp og salg. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) i Oslo har foreslått en slik ordning, som dessverre vil kunne ha uønskede følger. Et totalforbud mot sexhandel vil sannsynligvis føre til at prostitusjonen går enda mer ”under jorda” enn i dag . Det kan føre til en økning av kriminalitet og til flere bakmenn som skor seg på virksomheten, noe man egentlig ikke behøver å tvile på i disse globaliseringstider med den frie flyten av varer, arbeidskraft, mennesker og kapital som man finner i EØS-området.

Som løsning virker det som om man da bare blir sittende med det alternativet venstresiden og KrF er imot, å tillate både kjøp og salg av sex. Men en legalisering vil trolig forsterke ”prostitusjonsproblemet” hvis man ikke er villig til å følge opp med andre tiltak. For å unngå ekstra tilstrømming av utenlandsk sexarbeidskraft, bør derfor Stortinget ”manne seg opp” og melde Norge ut av EØS og Schengen. Dessuten bør Stortinget gå med på forslaget fra Unge Venstre om å opprette offentlige bordeller, slik at myndighetene får bedre kontroll med trafikken, og slik at også prostituerte kan nyte godt av Arbeidsmiljølovens arbeidsrettsbestemmelser. Det vil fremme et bedre arbeidsmiljø for folk i bransjen, slik som luksusprostituerte også krever, men som nok er mer påkrevd for prostituerte som ikke befinner seg på ”solsiden” av yrket.

En legalisering av sexhandel i Norge betyr at stortingspolitikerne må ta stilling til spørsmål som er mer grunnleggende enn spørsmålet om prostitusjon. Men med den moralske og politiske korrektheten, som regjerer politikerne og de styrende organer her i landet, kan veien fram til en løsning som samfunnet kan leve med, trolig bli for lang.