Kommentar

Få ting blottlegger oss mer enn seksualitet. Det er et tema hvor alle kan ha innsikt, uavhengig av intelligens og utdannelse. Sex har vært en viktig ingrediens i den hippe, kule livsstilen mediefolk har propagandert for de siste tiårene. Det som begynte med Inge og Sten Hegler i Dagbladet for 40 år siden, er i dag et enormt felt – ideologisk og kommersielt.

Det er ikke så veldig vanskelig å få øye på forbindelsen mellom porno-industrien og VG og Dagbladet, for ikke å snakke om nettutgavene der sex gir øyeblikkelig målbar uttelling. At også NRK ønsker å delta i denne karusellen, sier noe om hvor akseptert porno er blitt blant de utdannede klasser.

Den sømløse overgangen mellom porno og kommersiell mainstreamsex må gjøre det problematisk for seriøse samlivsforskere. Ønsker Sissel Gran å blii oppfattet som kollega av Kristin Spitznogle?

Få biter den hånda som før en. Hvor mange NRK-medarbeidere – flere med lang kjennskap til kvinnekamp – har sendt protestbrev til Hans-Tore Bjerkaas for pornoen på P3? Hvor mange har protestert til Anne Aasheim i Dagbladet? Bernt Olufsen i VG?

Sannheten er at «vi» – de velutdannede, opinionsdannerne – avfinner oss med nesten alt. Hvis det reises en debatt er den som oftest på siden. De mest direkte, rett på sak-innleggene blir ofte refusert, både i Dagbladet og Aftenposten. Man ønsker ikke å slippe til folk med feil meninger. Folk som stiller spørsmål ved ideologigrunnlaget til de toneangivende.

Denne manipulering av debatten er blitt mye mer aktiv og uttalt de senere år. Ta en titt på VGs oppslag om Otto Jespersens jødevitser. VG siterer mange kjendiser som uttaler seg, men hverken VG eller de intervjuede sier noe om det som er sakens kjerne, hvordan vitsene berører jødene. Kontrasten er slående: Mens VG nektet å trykke Kurt Westergaards turbantegning under henvsining til muslimenes følelser, nevner ikke avisen hvordan jøder opplever vitser om Holocaust og jødiske pengeutlånere. Man går som katten rundt grøten og bekrefter dermed noe av fordommens natur: det vi ikke snakker om.

Debatt på falske premisser gjør noe med integriteten til de som arbeider i redaksjonen. Hvis man over lang tid arbeider på premisser det ikke er lov å debattere, vil den indre integriteten gradvis smuldre opp. Journalistene vil ikke lenger være i stand til å se forskjell på rett og galt. Publikums tillit vil bli svekket.

Spørsmål om sex står i en særstilling fordi det angår alle og fordi det omhandler reproduksjon, familie, barn. Uten barn, ingen fremtid.

Aftenposten har den senere tid hatt tre større artikler om sex og kjønn. To av dem redaksjonelle.

Den første var Mads Larsens Globalt sølibat. Den ligger på et så lavt nivå at man undres over hvordan noe slikt kan komme på trykk. Den heterofile mannen er en seksuelt undertrykt klasse som nå ikke kan en gang skal få kjøpe sex, hverken ute eller hjemme.

Loven er utformet kjønnsnøytralt, men hensikten er en ytterligere kastrering av den mannlige, heterofile seksualiteten.Den har så lav verdi i vår kultur at den knapt kan gis bort. Dette forbudet øker bare verdien av den ettertraktede kvinnelige seksualiteten. Fra 1. januar kan ikke menn kjøpe seg fri fra norske kvinners kurtisekrav dersom de ønsker å leve ut sin seksualitet.

Denne seksuelle underklassen som ikke er bra nok for frigjorte, sterke, norske kvinner, kan ikke lenger reise til Thailand og lignende land der det fortsatt fins etterspørsel etter deres seksualitet – riktignok i kombinasjon med deres økonomiske styrke, men det er et regnestykke som går i pluss når du har blitt satt nok på plass her hjemme.

Larsens fremstilling av sjekkemarkedet og forholdet mellom kvinne og mann virker helt skrudd. Men Aftenpostens kulturredaktør mener åpenbart at dette er meninger som fortjener å høres: Kvinnene velger suverent hvem de ønsker å kopulere med, og den heterofile mannen ligger som en hund for hennes føtter. Kun noen få kommer i betraktning, og nå skal ikke det sulteforede flertallet kunne gå til horer en gang. Horene er like priviligerte som sine ikke-prostituerte medsøstre, de velger yrket sitt selv.

Det er der kvinnebevegelsen tar så grunnleggende feil i maktforholdet mellom kvinne og mann – mellom prostituert og kunde. Makten ligger hos henne. Såfremt hun frivillig prostituerer seg, og det gjør flertallet. Mannen må betale fordi hans seksualitet er uønsket. Hun får betalt fordi kvinnelig seksualitet er et gode milliarder trakter etter.

Dette er så useriøst at det faller i kategorien kuriosa. Men det har vært flere slike kronikker i Aftenposten de senere år. Det er vanskelig å se det som tilfeldig. Knut Olav Åmås ønsker debatt, og langs helt bestemte linjer: Gaarder (jødehat), Usman Rana (islamisme), Larsen (forskrudd sexsyn). Jeg kaller ikke dette kontroversielt. Det er destruktivt. Det er noe helt annet.

At dette er holdninger som deles på redaksjonelt hold i Aftenposten viser Katrhine Aspaas i kommentaren Sex, horer og Larsen. Hun skriver en begeistret hyllest til Larsen som tør å ta bladet fra munnen, og utroper ham til vår tids Hans Jæger. Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte. Aspaas må være et eksemplar av det Hans Magnus Enzensberger for mange år siden kalte sekundære analfabeter, velutdannede mennesker som ikke har dannelse.

Hvor skal man begynne stilt overfor et menneske med så liten innsikt?

For de ubesvarte spørsmålene står i kø der prostitusjon og kjønnsmarked diskuteres.

Hvorfor tilbyr ikke kvinner nok sex til å dekke menns etterspørsel? Skyldes det skam? Er kvinner fortsatt redd for sin egen seksualitet? Straffes vi fortsatt sosialt for den? Eller orker vi rett og slett ikke? Har vi kvantitativt ikke samme behov for sex som menn?

Og hadde det i så fall hjulpet? Vil menn uansett søke spenning på bordell? Svarene får vi kanskje en gang, men vi må sannsynligvis vente lenge, for markedet for seksuelle tjenester er dobbeltmoralens vugge.

Kvinner snakker ikke gjerne om dette. Bare tanken på prostitusjon gir en gnagende mistanke om at kjærester, brødre eller sønner er blant horekundene.

Bedre da å fortrenge hele problemstillingen. Å slippe å vite.

Menn snakker heller ikke lett om prostitusjon. Det er mulig at bordell- og horeprat gir en slags prestisje i enkelte kretser, men jeg har til gode å møte en mann som orker tanken på en datter, mor eller kjæreste som selger sex. Moralen her er minst dobbel.

Hun får følge i dagens avis av kulturredaktøren selv, som skriver om De frivillige barnfrie. Her påstår Åmås at kvinner som ikke har barn er en av de mest uglesette grupper i vårt samfunn, og særlig hvis de bevisst velger bort barn.

Det har slått meg hvordan en heterofil kvinne kan bli gjort til offer når man er ufrivillig barnløs.

Men den er slett ikke uvanlig, denne stemplingen og utelukkingen av barnfrie kvinner fra det hellige fellesskapet av dem som har sagt ja til å få barn.
Kvinner, ikke menn.

Det er kvinner som må ta denne støyten, heterofile kvinner.

Dette er helt på trynet. Karrierekvinnen som velger bort barn til det passer dem selv, er en av de vanligste kulturelle stereotyper i vår tid, og har vært det vestlige idealet for de som tilhører eller vil inn i middelklassen. Utallige uønskede fostre er blitt spylt ned og vekk av den grunn. Det er dette idealet Marianne Mjaaland har tatt et oppgjør med. Hun vil at vi ihvertfall skal vite om regningen. Det var et tabu.

Åmås hevder at grunnen til at det er færre barnløse kvinner under 40, er at presset virker! Kvinner får barn for ikke å stå utenfor!

Presset ser jammen ut til å virke også: En markant mindre andel av dagens norske 40-åringer er barnløse/barnfrie sammenlignet med kvinner i en del andre europeiske land.
Barnfrihetstabuet er ikke blitt svekket. Det synes tvert imot å ha blitt vanskeligere å være frivillig barnfri kvinne i Norge de siste 30 år.

Åmås er opprørt fordi mennesker uten barn blir møtt med at de ikke vet hva de snakker om når de uttaler seg om barn. Han mener det største tabuet er å gi uttrykk for at man angrer på å ha fått barn. Derfor ser samfunnet skjevt til kvinner som frivillig velger ikke å få barn.

Fordi de ikke er «dømt» til å være uten barn, som ufrivillig barnløse, men fordi de velger det fritt. Fordi de har innsett at barn gir stor glede, men også innebærer et stort savn, som psykologen Sissel Gran skrev her i avisen for en stund siden: «Å få være i fred, lese lenge, sove lenge, være ute lenge, oppe lenge, se en film når det passer, treffe venner som har store eller ingen barn, slippe å planlegge, kunne jobbe lenge, ligge uforstyrret på sin kjæres arm og snakke om livet en doven søndag morgen.»
Verst: Å angre på barn.

For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, og de er også en påminnelse om det aller dypeste tabuet: At kvinner av og til faktisk angrer på å ha fått barn. Dét er det hverken lov til å si eller tenke. Og fortellingene om kostnadene, slitet, trettheten, skuffelsene og forsakelsene, overdøves av samfunnets talløse fortellinger om den komplette lykken det er å få barn.

Dette er hva de synliggjør, de som velger bort egne barn i eget liv.

Les avsnittet én gang til: Ordet «savn» brukes vanligvis om savnet av barn, men her er det omvendt: savnet av å være befridd for barn. Det er ikke bare krøkkete språk, det lar seg simpelthen ikke gjøre. Foreldre kan gå lei barna sine. Men det går ikke an å savne å være uten dem. Det er en erkjennelsesmessig umulighet.

Åmås refleksjoner er overfladiske, banale. Nei, man trenger ikke ha født eller fått barn for å forstå livets mysterier. Man kan oppleve det på andre måter. Men for de fleste mennesker er det barna som gjør noe med oss. De forandrer oss. Vi blir mer ydmyke. Vi lever for andre, ikke bare for oss selv.

Åmås snakker ikke om ett bestemt barn. Han snakker generelt om det å få barn. Hans ordvalg er nettopp en bekreftelse på hvor egosentrisk og selvnytende man blir uten barn.

Alll kultur bygger på forsakelse og oppofrelse. Midt i velstanden er barna det eneste som virkelig krever at vi ofrer oss.

Åmås tror han bryter et tabu når han nevner skuffelser, slit og tretthet. Han tror det er disse oppofrelsene som får foreldre til å «angre». Det vitner om at han ikke aner hva det vil si å være forelder. Foreldres grenseløse kjærlighet til barna sine gjør at disse kildene fornyes igjen og igjen. Et samfunn uten barn blir et kjærlighetsløst samfunn. Derfor inntar barna en så sterk plass i Jesu budskap: Hvis dere ikke blir som en av disse, skal dere ikke komme inn i himmelens rike.

Det å få barn mobiliserer uante krefter hos mennesker. Nei, det er ikke «talløse fortellinger om den komplette lykke» som gjør inntrykk på oss, det er moren som står opp hver natt og gir gutten sin intravenøs næring og har gjort det siden han var liten. Det er historien om foreldres uuttømmelige kjærlighet til barna sine. Uten dette fundamentet hadde samfunnet gått i oppløsning.

Det er trist å konstantere at en riksdekkende avis som en gang var konservativ, noen ganger bornert men likevel samfunnsbevarende, i dag er blitt en produsent av samfunnsnedbrytende ideologi, enten det er i synet på Israel, islamisme, eller familien.

Sex og samliv er ingen bagatell: En bestemt del av den velutdannede eliten fører krig mot folket også på dette helt sentrale området.

Det er fristende å spørre: Hvem skal stelle Åmås når han blir gammel? Kanskje en norskpakistaner med liten sans for homofile?

Mads Larsen har for øvrig brettet ut sitt seksualliv for Nina Hadjan i P3. Der fikk vi høre at han liker å posere naken i vinduet for å bli sett av forbipasserende, at han har festet med russen og at han har forsøkt dildo – jenter har spilt gutt, på ham. LItt senere leste vi i avisen at Larsen var blitt pågrepet av politiet for å ha trengt seg inn hos naboen. De hadde bare hatt et greit naboforhold, men en kveld ble visst Larsen desperat og trengte seg inn. Brutalt nok til at jenta ringte politiet.

Slik er virkeligheten. Tenk om Larsen, Aspaas, Åmås hadde turt å dele noe av sin sårbarhet, sine nederlag. Men, nei, det er angrep og jubel. Falskhet på andres bekostning.


Komikere og TV 2-sjef slår ring om Otto


Harald Eia: – Mobbe-humor er ikke bra