Kommentar

For at individualisme skal ha noen betydning må det ha et konkret innhold. Noen må forsvare individet.

Det første individ er barnet. De som er satt til å passe på barnet er foreldrene.

Den senere tid har regjeringen sendt signaler om at biologisk tilhørighet ikke lenger skal være avgjørende for hvem barnet skal vokse opp hos. Det begynte under barne- og familieminister Inga Marte Torkhildsen, men FrP’eren Solveig Horne har lojalt fulgt i hennes fotspor.

Torkhildsen grep ikke detroniseringen av biologiske foreldre ut av lufta. Dette er toner som flyter gjennom forvaltning og akademia. Det henger sammen med ideologien bak det kjønnsnøytrale ekteskapet. «Man» ønsker å demontere kjernefamilien med kvinne/mann og biologisk foreldreskap.

Av en eller annen grunn er det lite eller ingen debatt om denne endringen selv om den berører menneskene i deres innerste private sfære.

Aftenposten er talerør for den nye kjønnspolitikken.Kjønn er relativt og et spørsmål om politikk. Barn vurderes følgelig isolert fra biologiske foreldre.

At «frigjorte» norske kvinner har vært med på denne seilasen betyr at man har gitt avkall på det som har vært kvinners oppgave i uminnelige tider: Å være en god mor. Det er et ganske stort tap.

Aftenposten har i dag et intervju med leder av Barne, ungdoms – og familiedirektoratet, Mari Trommald, som stiller spørsmål ved om foreldre alltid vet hva som er best for barna:

Syv av ti foreldre mener de automatisk vet hva som er det beste for sine barn. Dét synes Bufdir-direktør Mari Trommald er bekymringsfullt.

Hverken Aftenpostens Lene Skogstrøm eller Trommald synes å tro på at syv av ti foreldre mener de intuitivt vet hva som er best for barna deres. Det er å ha for høye tanker om egne evner.

– Det er ikke tilstrekkelig med mye kjærlighet og gode intensjoner, man kan faktisk elske barna sine ihjel. Det må også kombineres med god grensesetting.

Trommald kombinerer et håpløst overflatisk forhold til ordet «kjærlighet» og en nedlatende holdning til foreldre. Man griper seg i å spørre om Trommald selv har barn.

Flere ledere i det offentlige har ikke det, eller de er lesbiske/homofile, og man lurer på hvem det er som snakker: Er det en faglig autoritet eller er det aktivisten?

Det er helt tabu å stille slike spørsmål. It simply isn’t done. Men når ideologi og kjønn blandes er det relevant. Mange vil vite av erfaring at det er slik. Det har fått offentlig godkjenning, derfor er det hevet over kritikk.

Det er ikke personens legning som er problemet. Det er en ny ideologi som legger bestemte føringer på hvordan kjønn og seksualitet og familie skal forvaltes. Det er 68-årenes seksuelle frigjøring på et helt nytt nivå.

Ødeleggelse av kjernefamilien var en viktig kampsak for min generasjon – 60-tallets. Vi flyttet sammen i kollektiv og bekreftet dermed opposisjonen til den borgerlige kjernefamilie.

Ekteskap var for forpliktende, for mye tvang. Samboerskap mer fleksibelt. Men omtrent samtidig eksploderte skilsmissetallene.

Min generasjon har aldri tatt inn over seg eller forsøkt å analysere hvorfor den seksuelle frigjøring ikke lot seg forene med familieliv. Forklaringen er kort og brutal: Vi satte selvrealisering over hensynet til Den andre, også der hvor det dreide seg om et lite forsvarsløst barn.

Men vi skal lenger ned. Forklaringen er enda mer ubehagelig: Var det slik at vi ikke var i stand til å elske andre enn oss selv?

I dag er narsissismen sterkere enn noen gang. Det er den min generasjon har gitt videre til etterkommerne: Elsk deg selv.

Denne arven skriver ikke mediene mye om. De lever av den.

Når leder for Trommald angriper foreldrenes kjærlighet til barna angriper hun en av de siste autentiske, eksistensielle instinkter som vi fremdeles har igjen: De fleste er villig til å gjøre hva som helst for barna sine.

I det tidlige sosialdemokratiet trodde man menneskene måtte oppdras til alt. Ikke bare moderne seksualitet, men også moderne barneoppdragelse. Det skulle ikke lenger brukes tvang. Barn skulle oppdras i frihet.

Nå er det ikke lenger foreldrenes metoder, det er deres roller det stilles spørsmål ved. Å være forelder er ikke nok i seg selv.

Denne skepsis til foreldre er noe man møter igjen hos barnevern og i skolen. Foreldre er blitt en motpart og det offentlige er på barnets side. Liksom. Men det er på premisser og sammenhenger barnet defineres inn i og som det ikke har noen forutsetninger for å forstå. Barnet blir usikker på hvem det tilhører.

Grensesetting er et moderne ord, som kan bety alt mulig. Det politisk korrekte er sterkt grensesettende, men det er på ideologiske premisser.

All grensesetting handler om autoritet. Hvem er dagens autoritet? Det er ikke foreldrene, det er ikke kirken, det er ikke hjemmet, tradisjonen, besteforeldre.

Det nye Voltaire-ordtaket er: Si meg hvem du ikke kan kritisere, og jeg skal si deg hvem som har makt.

De nye autoritetene er hevet over kritikk. De representerer de rette meninger. Sannheten.

Selvfølgelig må foreldrenes autoritet vike. Den truer de nye sannheter/nye autoriteter fordi den er grunnlagt på en naturlig sammenheng: slekters gang.

I studiet av totalitære ideologier er en viktig forutsetning individets atomisering: Individet løsrevet fra sin sosiale sammenheng.

Den mest naturlige sammenheng, den vi alle fødes inn i, er familien.

Den som angriper foreldrenes autoritet angriper samfunnets overlevelse.

For noen er dette en villet politikk. Miljøpartiet De Grønne er mot at nordmenn får flere barn, men er for økt innvandring. Dette er sammenhenger de blir provosert av hvis man påpeker dem.

Kanskje en av grunnene til at miljøpolitikken ikke står sterkere er at man neglisjerer menneskets biologiske selvoppholdelsesdrift?

All politikk begynner her: den har overlevelse som drivkraft og utgangspunkt.

 

 

 

 

Mest lest

Meyer på jordet