Gjesteskribent

Av Camelot

Den katolske kirken har hatt vanskelige tider etter overgrepsskandalene som er blitt rullet opp i løpet av det siste året. Rettmessig kritikk er kommet fra nærsagt alle hold. Men det er flere enn bare kardinaler og biskoper som har skjeletter i skapene sine. Det tyske Der Spiegel har denne uken tatt en nærmere titt på 68-ernes barneoppdragelsesidelaer.
Sammen med de store idealene som 68’er-generasjonen ønsket å spre til verden for 50 år siden (og for så vidt ennå), fulgte også mindre kjente og mer tvilsomme idéer. Vi forbinder i dag 68’ernes frie barneoppdragelse med få regler og begrep som ”kreativt støy”. Synet på seksualitet skulle vel også være velkjent for de fleste.

Det som derimot ikke er like velkjent, er hvordan denne ideologien noen steder gjorde seg gjeldende i praksis. Der Spiegel publiserte denne uken en artikkel kalt ”Kuck mal, meine Vagina” (”Se her, vaginaen min”), hvor det kommer frem at venstresiden også har en fortid med det vi i dag uten tvil vil karakterisere som seksuelt misbruk av barn, men som i venstreradikale kretser på den tiden både ble akseptert og sogar bejaet.
CDU-politikeren Ursula Besser fant i 1970 en anonym veske utenfor døren sin. Ikke noe uvanlig hendelse i seg selv; høyrepolitikere var vant med å få trusler servert på ulike måter på den tiden. Men vesken inneholdt verken bomber eller trusselbrev. Derimot fant Besser sjokkerende dagsrapporter om det pedagogiske arbeidet ved den private SFOen ”Rote Freiheit” i Vest-Berlin, hvor opptil 15 barn i alderen 8 til 14 år oppholdt seg etter skoletid. På dagsprogrammet stod bl.a. agitasjon/propaganda-undervisning og ”gatekampleker”, hvor barna ble delt inn i studenter og politi. Men det var seksualundervisningen som ble særlig omtalt i rapportene og som sjokkerte Besser. Så å si daglig var det snakk om aktiviteter og ”leker” hvor barna kledde av seg, leste pornoblader sammen og måtte mime samleie foran resten av gruppen. Den 11. desember stor ”sexøvelser” på programmet, den 14. januar var det tid for ”pulestund”.

Bak denne heldagsskolen stod ingen ringere enn Det psykologiske institutt ved Freie Universität Berlin, hvor de selv hadde et rom innredet med madrasser og et én-veis-speil for å observere barn i seksuell lek. Hovedmålet: Barns seksuelle frigjøring. Man var overbevist om at kontrollen over driftene var et herskerinstrument som det borgerlige samfunnet brukte som maktmiddel. Alt som ble ansett som galt og skadelig hadde angivelig sin kilde i denne kontrollen; aggresjon, begjær etter ting, underdanighet. Først når man ikke lenger var seksuelt undertrykket og hadde frigjort seg fra kontrollen over driftene, ville alle fremstå som frie mennesker.

Hvordan denne ”frigjøringen” skulle foregå, ble beskrevet i flere bøker og kursmateriale på slutten av 60- og utover på 70-tallet. En slik ”Kursbuch” fra juni 1969 beskriver et ”bofellesskap” hvor det i løpet av en sommer ble bedrevet ”avseksualisering”. Tre kvinner og fire menn bodde sammen med en gutt og en jente på henholdsvis fire og tre år i en leilighet, hvor hovedmålet var å overvinne borgerlig tvang. Barns seksualitet skulle ikke bare tolereres, men aktivt oppmuntres. En av mennene, Eberhard Schultz, beskriver hvordan han ligger i sengen med den tre år gamle jenta, og hvor hun stryker ham over hele kroppen, også på penis, til han ble ”ganske opphisset”. Hun tar av seg strømpebuksa og sier ”stikk den inn, da”, hvorpå han svarer ”er vel for stor”. Han nøyer seg med å stryke henne på vaginaen.

Man skulle kunne tro at slike historier var ekstreme enkelthendelser, og at det på ingen måte var normal praksis i miljøet generelt. Men grupper som de i det nevnte ”bokollektivet” var forbilder for mange progressive foreldre, og snart havnet ideologien i private barnehager i flere storbyer i Vest-Tyskland. I dag ville vi kalle det straffbart overgrep, den gang var det et pedagogisk middel for å ”skape det nye mennesket”, som det het i ”Håndbok i positiv barneindoktrinering” fra 1971. Boken fortsatte: ”Barn kan lære seg å like erotikk og å sove sammen, lenge før de er istand til å skjønne hvordan et barn blir til. For barn er det nyttig å kjæle sammen med voksne. Ikke mindre nyttig er det om det samtidig foregår samleie.”

Var det snakk om pedofili? Europaparlamentpolitikeren Daniel Cohen-Bendit, MEP for De grønne, ble i hvert fall beskyldt for det etter å ha uttalt seg heller tvilsomt i både bøker og på TV. På fransk fjernsyn i 1982 sa han bl.a. følgende: ”Vet De, et barns seksualitet er noe fantastisk noe. Hos de alle minste er det noe annet, men hos fire- til seksåringene: Når en liten femårig pike begynner å kle av Dem, er det storartet, fordi det er en lek. Det er en vanvittig erotisk lek.” De grønne hadde på den tiden flere av Cohen-Bendits kaliber. Pedofile hadde sett hvor vellykket homobevegelsen var i sin kamp om rettigheter, nå ville også de ha sine rettigheter. Ved De grønnes partidag i 1980 er de såkalte ”Indianerne” tilstede for å få medhold i sine krav om ”fri sex mellom barn og voksne”. Argumentet er at staten ikke skal kunne begrense seksualitet, ei heller overfor barn. På partidagen til De grønne i Nordrhein-Westphalen i 1985 kreves det at voldsfri seksualitet skal være lov, uten aldersbegrensning. Liknende krav stiller også partiet i Baden-Württemberg. Offentlighetens høylytte protester får partigruppene til å stryke punktene i partiprogrammet. Likevel fortsetter den venstreradikale avisen ”Tageszeitung” (”taz”) med å skrive en artikkelserie kalt ”Jeg elsker gutter” helt fram til 1994, hvor menn åpent får beskrive hvor deilig og befriende det er å ha sex med prepubertale gutter. ”Det hersket en stor usikkerhet om hvor langt man kunne gå”, innrømmer tidligere redaktør Gitti Hentschel. Men som det het den gang: ”I ’taz’ forkommer det ikke sensur”.

Det fantes naturligvis motstandere i egne rekker mot slike former for barneoppdragelse, men de var få. En som var far på den tiden forteller i dag om diskusjonen som gikk innad i miljøet. På den ene siden stod foreldre som ville oppfordre barna til å vise fram og å ta på sine egne kjønnsorganer, på den andre siden stod de som fant denne tanken uhyggelig. Han forteller videre at han grunnleggende så positivt på målet for slik oppdragelse, men at det til syvende og sist var ”verrückt”.

I forbindelse med avsløringene i Den katolske kirken er det blitt spurt etter ansvarlige for barnemisbruket også i 68-bevegelsen. Apologetene var raskt ute med sine unnskyldninger. Seksualforskeren Gunter Schmidt forklarte i Frankfurter Rundschau at ”bak sånne beskyldninger ligger også forsøk på å fordømme en progressiv samfunnsutvikling. I det store og hele har de sosiale forandringene som er forbundet med tallet 1968 ført til en beskyttelse mot overgrep.” Et betimelig spørsmål ville være om også alle ”deltakerne” i eksperimentene ser det slik i dag.

(Originalartikkel er skrevet av Jan Fleischhauer og Wibeke Hollersen, Der Spiegel nr. 25 2010. Artikkelen er fritt omskrevet av meg, og alle oversettelser er mine egne.)

Camelot