NRK-intervjuet med statsråd Kjell Ingolf Ropstad for en tid tilbake utløste mange reaksjoner. Det er interessant at kommentarene fra Dagen og Vårt Land gikk i vidt forskjellig retning. Dagen fremholdt friheten i samfunnet, som i dette tilfelle må gjelde også for Ropstad. Vårt Land holdt frem den tvang – vag, mild eller voldelig – som er knyttet til staten, som også statsråder er underlagt som statstjenere. Det gav motsatte syn på statsrådens forhold til Pride-paraden. Forskjellen motiverer refleksjon over det liberale demokratiets innhold og fremtid.

I moderne totalitære regimer er gjerne stat og parti integrert. Da dreier det seg ikke om troskyldige borgerlige partier, men slike som mener å ha en enestående innsikt i virkeligheten. De mener da å ha en selvskreven rett til å overta staten for å ta en total styring av samfunnet. For nazister var rasen nøkkelen til slik innsikt, for sosialister den politisk-økonomiske klassen.

Det vi har sett i flere vestlige demokratier, også vårt eget, er stadig sterkere integrering av staten og Pride-bevegelsen. Dette er en seksualpolitisk formasjon som med kjønnet som utgangspunktet mener å ha den egentlige innsikt i menneskets liv, som gir en selvsagt rett til å forme samfunnet i sitt bilde. Å nivellere ulikheten mellom kjønnene er målet for bevegelsen. Da må fortidens konsentrasjon om heteroseksualitet overvinnes.

Pride-paraden i Praha den 11. august 2018. Foto: David W. Cerny / Reuters / Scanpix.

I nazismen var arierne «ofre» for jødisk undertrykkelse. I marxismen er arbeiderklassen «ofre» for utbytting i det kapitalistiske samfunn. For Pride-bevegelsen er de homofile de undertrykte «ofre», og da på grunn av heterofiles ideologiske og sosiale dominans. Men «offeret» representerer også kraften som gir historisk forandring. Men da må man bli seg bevisst at man er arier, arbeider eller homofil («ut av skapet»). Da kan man kreve sin «rett» til å endre den gitte virkeligheten. Er man et «offer», gir offerrollen rett til å bestemme over samfunnet.

Når kjønnsforskjellen skal oppheves som grunnleggende for kultur og samfunn, må fremfor alt det heteroseksuelt basert ekteskapet bli relativisert. Det blir bestemt som en variant blant flere ulike sosio-biologiske relasjonsformer.

Vi som avviser dette synet, er å anse som «undertrykkere». Men de homofile trenger stadig «undertrykkere» for å kunne legitimere seg selv politisk-etisk. Derfor argumenterer man ikke mot «undertrykkere». Sjikanen blir gjerne den politiske kommunikasjonsform. Trekk ved ideologien bak det liberale demokrati åpner for å promotere Pride som statsideologi: Det liberale demokrati skulle gi mennesket erfaring av «lykke». Det forutsatte frihet fra bindende tradisjoner og etablerte autoriteter og ikke minst frihet fra natur som determinerende kraft i menneskets liv. Friheten skulle oppnås ved bruk fornuften slik at man fikk innsikt og utviklet kritikk.

Men det liberale demokrati førte også videre den moderne stat – både dens territorielle maktmonopol og dens enhetsideal. En politisk, sosial og kulturell enhet i folket er en nødvendig forutsetning for statsstyret. Staten har vokst i bredde og tyngde. Den er ikke bare rettsstat, men velferdsstat, pedagogisk stat, kulturstat osv. Staten former også samfunnet ved involvering i sektorer som akademia og massemedia. Å inneha statsmakt er nødvendig om man vil endre samfunnet.

I det opprinnelige liberale demokrati skulle staten styres i pakt med folkeviljen, som skulle tre frem ved offentlig diskusjon og argumentasjon. Det skulle også sikre at den ble fornuftig. Offentligheten er blitt sterkt endret. Internett gjør at folkelige vurderinger kommer friere og bredere til uttrykk. Noen ser det som en svekkelse av fornuftens vilkår i offentligheten. Men fornuften har lenge vært under oppløsning. Bevegelser som Pride og dens ideologi er et symptom på det.

Det var ikke unaturlig at NRK ville bruke intervjuet med Ropstad til å fremme Pride som statsbærende bevegelse. Da måtte det kristelige brytes ned. For i den bibelske tradisjon er avvisning av homokulturen skarp og klar.

Nå er historiske tradisjoner vanskelig, men ikke umulig å undertrykke, langt vanskeligere er det å oppheve naturen. Man kan dekonstruere og utvikle sosial-biologiske konstruksjoner, ta i bruk bioteknologi osv. Men heteroseksualiteten vil ikke kunne klassifiseres som en variant på linje med andre uttrykk for eller praktisering av seksualitet, fordi formering betinges av heteroseksualitet.

Den ideologiske kjerne i Pride-ideologien er å bryte ned grensene mellom hetero- og annen seksualitet – i eget sinn og i samfunnet. Det politiske virkemiddel for å oppnå det, er ikke å argumentere, men performativ eksponering av egen avvikende seksualitet og promiskuitet. Å tre frem i det offentlige med spektakulære uttrykk for avvikende seksualitet blir på denne måten et argument i seg selv, for handling er språk, og språk er handling, heter det.

1. mai-tog i Moskva 1964. Foto: Thomas Taylor Hammond (1920-1993) / Wikimedia.

Her slår et marxistisk tenkesett igjennom: Det er ikke tilstrekkelig å fortolke virkeligheten, den må forandres. I totalitære regimer som Sovjetunionen, Det tredje rike og DDR ble det krevd deltakelse i de symbolhandlinger som målbar statens ideologi. Pride-toget propaganderer for seksuell frihet fra normer på det seksuelle feltet. Når man deltar, signaliserer man tilslutning til den ideologi som målbæres, og man bidrar til at denne symbolhandlingen får en totalitær funksjon. Et annet og viktigere politisk symbol er homoflagget. Det er i ferd med å bli et «merke» som skal uttrykke noe mer enn individets seksualmoralske identifikasjon. Målet er å gi bruke av dette tegnet alminnelig gjennomslag. Det vil signalisere at Norge er blitt en «homostat».

Vi kristne er i Skriften forberedt på en slik utvikling, og hva den kan bety. Hvilket forhold har Krf til en slik utvikling? Det er vanskelig å få tak i. Partiet slår fast: «Ekteskapet er den samlivsformen som legger best til rette for et forpliktende samliv. KrF anerkjenner at mennesker er ulike og respekterer at de tar ulike valg for sine liv. KrF har også et ansvar for å sikre andre former for forpliktende samliv mellom to voksne (…).» Det beste alternativ er altså ekteskapet, andre samlivsformer er «nest best» (?), de må også respekteres og sikres rammer.

Men så i neste runde tar partiet avstand nettopp fra de samlivsformer som man vil respektere og sikre: «Med innføringen av den nåværende ekteskapsloven har staten sagt helt direkte at noen barn skal fratas rettigheten til å ha en far eller en mor. Det mener KrF blir galt.» Partiet programmerer en selvmotsigelse. For mange kristne blir det derfor vanskelig å støtte KrF. Mens andre som f.eks. Klassekampen (01.02) ønsker at Ropstad skal følge i sporene til Valgerd Svarstad Haugland og Knut Arild Hareide og støtte homokampen.

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!