Kommentar

Romantikken hadde en naturfølelse som vi finner lite av i dagens kunst og grønne politikk. Til tross for at det snakkes mye om å redde naturen, virker mange av «de grønne» helt fremmede for naturen. Caspar David Friedrich, The Fog (1807)

Om vi ikke får kontroll med våre utslipp og andre misbruk av naturen, vil vi om 10 til 12 år oppleve en fundamental katastrofe for den menneskelige sivilisasjon. Det er budskapet fra tidens profet, Greta Thunberg. Mange har tillit til denne profeten. Men fagfolk har hevdet det samme. Vi lever med andre ord i «de siste tider». «Grønn politikk» har fått en slags eskatologisk motivering. Men dette er en helt annen lære om «de siste ting» enn den kristne. Tidens profetisme er sekularisert og dennesidig, og den har en pessimistisk undertone. Her er det ikke Guds rike som kommer. Snarere en tid med pine og «tenners gnissel», om vi ikke «vender om», tror og etterlever det «grønne evangelium». Men her er også en form for utviklingsoptimisme, for «omvendelse» og ny kurs skal være mulig.

Det hevdes at vi står overfor en klimakrise. Men klimaet kan ikke erfarer noen krise. Det er vi som opplever krise, derfor er det mer adekvat å kalle dette en kulturkrise. Kanskje er den av epokal karakter. Er den moderne tidsepoke, hvis tenkesett og mentalitet brøt frem fra 1500-tallet av, i ferd med å avslutte seg selv?

I 1880, da den moderne livsfølelse sto på sitt høyeste, skrev Bjørnstjerne Bjørnson salmen: «Ære det evige forår i livet.» Han ville uttrykke det sekulariserte nåtidsmenneskets livsfølelse. Darwinismen, som på denne tiden hadde ledet så mange bort fra kristen gudstro, ble her «religiøst» omtolket. Kristen eskatologi og frelseslære ble erstattet med undring over naturen som stadig endrer sine former etter som verdener «oppstår og forgår». Men bjørnsonsk naturoptimisme møter man sjelden i dag. Stemningen er annerledes. Ikke desto mindre hører darwinismen til vår tids barnelærdom. Dens oppfatning av natur- og naturhistorie, som er en avgjørende forutsetning for et moderne tenkesett, kan ikke uten videre legges til side.

I et darwinistisk perspektiv har menneskearten en utrustning som har gitt oss en unik mulighet til å overleve i den naturlige kampen om et fremtidig liv. Mennesket er derfor blitt den totalt dominerende arten på kloden. Men evolusjonen vil kunne føre til at vi blir desimert, kan hende utryddet. Om vi holder oss til den darwinistiske barnelærdom, er troen på at vi skulle ha en særlig rett til et fremtidig liv på kloden uten dekning i naturvirkeligheten. Evolusjonen har intet formål ut over seg selv. Mennesket oppsto ved en naturens tilfeldighet og vil kunne forsvinne ved en immanent nødvendighet. Naturhistorien vil kunne gå videre uten oss. Enkelte har kokettert med denne verdi- og meningsnihilismen. Det er en mulig holdning om man tross alt regner med en form for frihet innen eller over naturdeterminasjon. Og det er en del den moderne livsanskuelse å tro på en slik mulighet for frihet.

Troen på menneskets frihet til liv i en determinerende naturvirkelighet er selvsagt ikke begrunnet ut fra den natur som omgir oss, men i menneskets indre selv, i vår egen bevissthet. I denne troen inngår også viljen til å sikre menneskeartens fremtid ved kontroll av naturprosesser. Men i dag blir det stadig tydeligere at moderne naturkontroll, som er ment å sikre vår eksistens, også bidrar til å svekke naturgrunnlaget for våre liv. Vi bygger vindmøller som skal gi ren energi for å verne naturen, men samtidig ødelegger disse innretningene viktige naturområder. Hvordan vil solcellepanel som dekker enorme områder, virke på flora og fauna? Det gis mange eksempler på slike virkninger. Vi har en moderne kultur, men har vi også fått en «moderne natur»? Det er en natur som stadig blir endret for å sikre menneskehetens fremtid, men på en slik måte at man i dag kan profetere om undergang for vår sivilisasjon.

Menneskene er frie og like, dvs. at de har og bør ha samme mulighet til å bruke sin frihet. Det betyr å kunne være et fritt og myndig menneske som søker sin lykke i pakt med egne mål. Dette er kjernen i det moderne livs- og kulturideal. Det kaster også lys over dagens undergangsprofetier. Det man mener å se, er at den lykke man søker, kan bli umulig å oppnå. Hva består lykken i? Hva er utopien for dagens «grønne» politikk? Det må være en utgave av det europeiske og nord-amerikanske menneskets moderne livsform. Målet er at våre etterkommere skal nyte vår livsstil om enn i en justert utgave..

Flere ideologier mener å kunne gi innsikt i historiens utvikling, dens fremtidsmål og mening. De holder frem at det er ved fremskritt historien beveger seg mot sitt mål. Men fremskrittet kan skje på ulikt vis: ved stadig bedre vitenskapelig og teknologisk innsikt og praksis, ved utvikling av humane verdier eller ved sosio-økonomiske endringer. Særlig viktig for fremskrittet er en frigjørende politikk som bryter med fortiden og dens tradisjoner, ideer og autoriteter. Historien har et mål. August Comte hadde sin visjon av målet, Karl Marx en annen. Det «grønne» fremtidssynet kjennetegnes i utgangspunktet ved en optimistisk tro på at vitenskapelig innsikt og ny teknologi skal kunne utvikle et bærekraftig fremtidssamfunn med balanse mellom natur og kultur. Dagens krise består nettopp i at man tviler på at et rett forhold mellom natur og kultur, mellom frihet og natur, skal kunne finnes og opprettholdes. Krisen er dypere og bredere enn man gjerne vil innse.

To politiske bevegelser – Pride og «grønn politikk» – har i de senere år dominert offentligheten og har oppnådd bred innflytelse over den politiske makteliten. Begge bevegelser får tilslutning og det fra så å si alle hold. «Dissentere» tåles ikke. Hvilket forhold har disse bevegelser til naturen? Sentralt i Pride-ideologien er å avvise at gis en naturlig seksualitet, det til tross for den seksualitet man observerer i naturvirkeligheten som omgir oss, for eks hos våre artsfrender pattedyrene. Hanner og hunner parrer seg, og de får avkom. De beskytter avkommet, gir det føde og lærer det opp slik at det kan overleve og arten føres videre. Pride-ideologien dekonstruerer menneskets seksuelle naturvirkelighet ved å se på heteroseksualiteten som en variant blant flere mulige og ved å konstruere avkom på unaturlig vis ved hjelp av bioteknologi. Motiveringen er å sikre individets frihet fra natur for å kunne erfare lykkelig selvrealisering.. Pride blir på den måten noe mer enn alminnelig liberalisme, som søker å frigjøre økonomi, sosialt liv, religion og kultur fra tvang og fordommer. Her blir menneskets egen biologiske natur dekonstruert og forsøkt «omskapt». Hvordan møter den «grønne politikken» denne utfordring fra Pride? Skal dens forsøk på omforming av den politiske økonomi og samfunnets organisering til sist tjene frigjøring og dekonstruksjon av mennesket som biologisk naturvirkelighet?

Ikke sjelden gjøres det gjeldende at menneskehetens fremtid trues av overbefolkning. Hvordan vil «grønn politikk» forholde seg til en slik utfordring? Det avhenger av hvordan man oppfatter naturen. Sosialdarwinismen, som oppsto mot slutten av 1800-tallet, ville «hjelpe» den naturlige utvikling og forhindre at gener som man mente kunne forårsake sinnssykdom, psykisk utviklingshemming, alkoholisme, kriminell adferd, etc. ble ført videre i menneskeslekten. Og man fikk vedtatt lover for tvungen sterilisering. USA var et foregangsland på dette feltet. Vil vi få en «grønn» sosialdarwinisme som sikrer vern av menneskeslekten ved å destruere en del av den?

Vilkårene for et slikt scenario er langt på vei til stede i den vestlige verden. Ettbarnspolitikken i Kina varslet en slik fremtid. Viktig for fremtidens mennesker blir da å tilhøre den kategori som tilkjennes «rett til liv». Gamle og uhelbredelig syke og psykisk utviklingshemmede vil ligge dårlig an. Om man så legger den darwinistiske oppfatning av natur til grunn, finnes det ikke noe i naturvirkeligheten som kan holdes frem som en innlysende innvending mot en slik styring av naturhistorien. Styringen vil være noe den menneskelig vilje, realisert bl.a. ved politisk statsmakt, fritt bestemmer. Forutsetningen er en bestemt oppfatning av menneskelig frihet: Friheten er nøytral og «tom». Jeget kan fritt fylle den med et hvert innhold som gir livet retning og mål.

Den viktigste filosofiske innvending mot dette synet er at menneskets frihet ikke er nøytral eller «tom», men har fått retning og målsetting gitt med vårt liv som mennesker. Menneske søker. Og dets søken er rettet mot et bestemt mål, dvs. det sanne, gode og skjønne. Og dette målet kan det finne – til sist i kristen gudstro.. Konsentrasjon om oss selv som eneste forutsetning for vår frihet og vårt forhold til den ytre verden vil til sist ødelegge vår humanitet og ødelegge vårt livsmiljø. Opplevelse av krise burde lede til at man stiller de grunnleggende (metafysiske) spørsmål om mennesket og dets forhold til virkeligheten.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!