Kommentar

Gudstjeneste i Åsen kirke, trolig på 1950- eller 1960-tallet. Foto: Åsen Museum og Historielag / Wikimedia Commons.

 

Det er delte meninger om Den norske kirke er i krise. Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, kan ikke se at folkekirken har nevneverdige problemer. Avisen Dagen viser på sin side til dramatisk svikt i dåpstall og andre forhold som krisesymptomer. Uansett er det tegn i tiden som tyder på at Den norske kirke, og det vil si hele det kristne Norge, står overfor viktige endringer. For Den norske kirke er det tydelig at det store reformprosjektet, som for alvor skjøt fart på 1970-tallet, er i ferd med å bli objektivt uttømt. Nå oppstår det nye problemstillinger på grunn av endringer i samfunn og kultur, som ikke ble forutsett da reformprosjektet startet. Nå avdekkes noen av dets svakheter.

Målet med reformprosjektet var en ny kirkeordning som skulle gi Den norske kirke et friere forhold til statsmakten, dvs. en eller annen form for selvstyre. I realiteten betydde det at statens kirke skulle frigjøres fra statsmakten. Statskirkens strukturer, eiendommer og særegne privilegier skulle ikke røres, men forbli intakt under en ny ordning. Det var den overordnede styringsmyndigheten over kirkelivet – lære og liv – som statsmakten burde gi fra seg.

Staten innehadde kirkestyret fordi den var en konfesjonell stat. Dens konfesjon var «evangelisk-luthersk» slik Grunnloven (av 1814) hadde slått fast i sin § 2. Den konfesjonelle staten var også en moderne stat. Med til dens maktmonopol hørte selvsagt også styret av «religionen» (Grl § 16). Denne statsrettslige situasjon måtte reformbevegelsen på et eller annet vis få endret. Det kunne bare Stortinget gjøre. Reformsaken var, som den hadde vært fra 1850-årene av, storpolitikk og partipolitikk. Men den hadde også sin teologiske side. Reformbevegelsen la til grunn at Den norske kirke/statskirken «er en Jesu Kristi kirke», en kirke i teologisk forstand og ikke bare statens offentlige religionsvesen. Denne ekklesiologiske bestemmelse er ikke bare sterkt omstridt, men også teologisk høyst uklar, fordi det gis ulike evangelisk-lutherske lærer om kirken.

Reformbevegelsen måtte nedkjempe kirkelig og politisk statskirkeideologi. På 1970-tallet tok bevegelsen for seg Grunnlovens § 2 og søkte å dekonstruere den statsrettslige betydning av konfesjonsstatens forpliktelse på «evangelisk-luthersk religion». Til nå hadde man understreket at reform av Den norske kirke betydde sikring av kirkens karakter av «bekjennelseskirke». Fra 1970-tallet ble vekten på «bekjennelseskirken» dempet. Det var som «folkekirke» Den norske kirke skulle søke en ny ordning med staten. Hva som lå i begrepet «folkekirke» var noe uklart. Men visse begrepskjennetegn var tydelige. Restene av den gamle embetskirken burde vekk. Alle som var ansatt i kirken fra biskop til menighetssekretærer, hadde del i «det kirkelige embete». Ikke embete, men råd – fra menighetsråd til kirkemøtet – skulle styre kirken. Rådene skulle være demokratisk valgt av «folket», dvs. de døpte. Alle kunne bli medlemmer av Den norske kirke. Alle døpte var likeverdige. Ingen «menighetskjerne» – som i praksis utgjorde forsamlingen om Ord og sakrament – skulle få dominere kirken.

På 1970-tallet ble det en alvorlig konfrontasjon om selvbestemt abort mellom kristenfolk og stat. Senere har det vist seg i sak etter sak at staten sikrer støtte og assistanse til brudd med kristen etikk, når det gjelder livsrett og menneskeverd, samliv og seksualitet. Den norske kirke har stadig tydeligere tilpasset seg denne utviklingen. Kirkepolitisk sett var det naturlig at man ikke sto for kraftig opp mot de hegemoniske og dominante politiske krefter, og den ideologi og de konkrete lover som de har fått igjennom. Hva ville det da bli av kirkereformen? Etter hvert er det blitt slik at en konfrontasjon ville være uten støtte i sentrale sjikt i kirken.

Den rettslige avvikling av den konfesjonelle stat kom med Høyesterettsdommen i Knudsen-saken i 1983. Da gjorde retten det klart at Staten ikke var forpliktet på «Statens offentlige religion» i sin alminnelige lovgivning, den gjaldt bare i rent indrekirkelige forhold. Den norske kirke (ved Bispemøtet) hadde avvist Knudsen og støttet staten. Høyesterettsdommens dekonstruksjon av den konfesjonelle stat var da også som en gavepakke å regne. På denne tiden hadde avviklingen av konfesjonsstaten alt begynt og fått konkret indrekirkelig betydning.

I 1969 erklærte Stortinget at grunnskolens kristendomsopplæring ikke lenger var å anse som Den norske kirkes dåpsopplæring. Når den likevel forble konfesjonell evangelisk-luthersk, var det ikke konstitusjonelt begrunnet ut fra Grl § 2. Det var derimot demokratisk begrunnet i at det store flertall i folket tilhørte nettopp Den norske kirke. Det virket ikke som lederskapet i Den norske kirke helt innså det dramatiske ved dette vedtaket. Fra da av hadde ikke Den norske kirke noen kirkelig dåpsopplæring. Den kristendomsopplæring man tross alt hadde, var en demokratisk konsekvens av et eksisterende flertall. Da folket på grunn av innvandring og sekularisering ble stadig mer livssynspluralistisk, var det politisk naturlig å avvikle den gamle kristendomsopplæringen og erstatte den med et nytt fag (KRLE). Det var basert på et religionshistorisk kunnskapsregime og skulle være positivistisk objektivt og livssynsmessig nøytralt. Faget skulle tjene multi-samfunnet og sikre dets enhet uten å krenke den individuelle frihet til valg av livssyn. På den måten skulle det fremme integrering i samfunnet.

Da den konfesjonelle staten ble definitivt avviklet ved grunnlovsendringen i 2012, ble statens konfesjonsforpliktelse fjernet fra Grl § 2. Den norske stat fortsatte som en moderne stat med ny «konfesjon»: alminnelige menneskerettigheter, frihet og likhet med demokratisk statsskikk, idealet om et multikulturelt, multireligiøst og multietnisk samfunn. En ny Grl § 2 fastslo at vårt verdigrunnlag skulle være kristent og humanistisk. Dette er en abstrakt «formålsparagraf» som staten til enhver tid kan bestemme innholdet i. Denne moderniseringen forutsatte at menneskerettighetene (de liberale friheter) ble den rettslige basis for å praktisere tro og livssyn i vårt samfunn. Og slik er det i dag for alle, men ikke for Den norske kirke og dens medlemmer. Statsmakten tok en del av den gamle konfesjonsstaten og gjorde den til en kirke, som ble sikret i Grunnloven. Gamle rester fra reformasjon, enevoldstid og Eidsvoll 1814 ble ført videre i konstitusjonen for det moderne Norge.

I vårt moderne demokratiske samfunn er en bestemt religiøs organisasjon, dens ansatte og medlemmer privilegerte. De som tilhører den konstitusjonelle kirken, utgjør den egentlige norske kirken. Den blir tilført prestisje ved en særegen relasjon til det offentlige Norge – kongehus og statsråder o.a. På den måten fører statsmakten videre 1800-tallets identifikasjon av frikirkelige som «dissentere», dvs. som avvikere fra den offisielle religionen. Den norske kirke er som en konstitusjonell og dermed privilegert kirke i og for nasjonen, et demokratisk problem og et menneskerettighetsproblem. Vi andre blir statsrettslig og nasjonalt en slags annenrangs borgere med hensyn til livssyn.

Ingen gir frivillig fra seg privilegier, heller ikke Den norske kirkes lederskap. Men Den norske kirkes privilegerte stilling kan etter hvert miste sin politiske rasjonalitet. Det er nå i ferd med å skje. Den skal i følge Grunnloven være en «folkekirke». Om begrepet skal ha noen mening, må det bety at den må omfatte så godt som hele befolkningen, dvs. at den har et medlemstall på rundt 90 %. I dag er det ikke slik. 71 % er medlemmer (eller tilhørige). Og medlemstallet forvitrer raskt. Utviklingen av antall døpte av fødte barn har gått drastisk nedover de siste tiår. Dette vil etter alt å dømme fortsette. Også blant mange av de religiøst aktive av kirkens medlemmer er det etter hvert blitt slik at man ikke døper barna sine. De skal «få velge selv» når de blir voksne, heter det. Dette styrker ikke dåpstallene i Den norske kirke. KRLE-faget vil ikke på noen måte fremme tilhørighet til Den norske kirke. Det er heller ikke dets mål. Den demografiske utvikling vil etter alt å dømme øke antall muslimer og katolikker i befolkningen. Politisk sett blir Den norske kirkes privilegerte særstilling på denne måten mer og mer irrasjonell.

Den norske kirkes lederskap hevder at man ser problemet. Og man vil ta det på alvor. Det er ingen grunn til å betvile den gode vilje. Men hvordan vil den kirken som reformbevegelsens har frembrakt, løse frafallsproblemet og gjøre nye sjikt av befolkningen til medlemmer? Den norske kirke av i dag er i sitt vesen demokratisk og pluralistisk. Den eneste «metode» den da kan benytte i møte med dagens utfordringer, er en stadig utvidelse av sine funksjoner. Det gjelder å bli mer kulturell, terapeutisk, sosial diakonal, politisk. Man må utvide «tilbudet», slik at kirken kan dekke alle behov som er i folket. Det innebærer å bli stadig bredere liturgisk, etisk og dogmatisk sett. Alle skal «føle seg hjemme», alle skal aksepteres, alle møte omsorg. Multi-ideen er bærende i synet på kirken. Det betyr at det klassiske sannhetsspørsmål og spørsmålet om det normativt gyldige må legges til side. Enhver innsnevring – læremessig eller ordningsmessig – er av det onde. Man skal ta hensyn til alle mulige identiteter. Men har kirken selv noen identitet? Består den kanskje i egen selvutvisking?

Bispeembetet i Den norske kirke var forankret i den konfesjonelle stat. Reformbevegelsen oppløste det innenfra. I dag har bispeembetet ingen avgjørende funksjon i kirken. «Episkopatet» trer frem i Kirkemøtet. Det klassiske bispeembete skulle sikre enhet i lære, liv og liturgi. Det kan ikke et demokratisk valgt kirkemøte, aller minst når målet er å sikre kirkelig mangfold.

Teologien lar jeg ligge. Her står følgende politiske spørsmål på dagsordenen: Kan Den norske kirke ut fra sin egenart som organisasjon snu utviklingen av dåpstallene? Det krever en bevegelse stikk motsatt den som har preget kirkelivet i lang tid. La meg antyde den motsatte bevegelsesretning med å sitere fra Den katolske kirkes dåpsliturgi (Bønnebok for Den katolske kirke, s. 544.): «I voksendåpen, som er den opprinnelige dåpsform i Kirken, er det dåpskandidaten selv som ber Kirken om troens gave ved dåpen: Presten: Hva søker du i Guds kirke? Kandidaten: Troen. Presten: Hva gir troen deg? Kandidaten: Det evige liv. Forut for voksendåpen krever Kirken en grundig katekese, regelmessig deltagelse i gudstjenesten og en livsførsel som viser vilje til omvendelse og nytt liv i Kristus.»

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.