Kommentar

Jean-Francois Millet The Sower (1850)

Staten overfører penger til tros-og livssynssamfunn. Ordningen er forankret i Grunnloven (Grl § 16). I debatten om den kommende Tros- og livssynsloven er denne ordningen blitt et tema. Det er delte meninger om hvordan den skal administreres.

I dag får Den norske kirke (Dnk) mest. Ikke unaturlig siden den er den store majoritetskirken og forvalter nasjonale kulturminner og kulturtradisjoner. Den står i en særstilling i forhold til frikirkene og andre livssynssamfunn. Men «særstillingen» − dens begrunnelse og rekkevidde – kan avgjort diskuteres. Er den i pakt med idealene for et demokratisk samfunn?

Grunnlovsendringene i 2012 la statsrettslige føringer for den offentlige forvaltning av tros- og livssynsfeltet. Viktig var det at Norge fortsatt skulle ha et kristent og humanistisk «verdigrunnlag». Dette var en «arv» som skulle føres videre (Grl § 2). Bestemmelsen i grunnloven av 1814 om statens «offentlig religion» som skulle være evangelisk-luthersk, falt bort.

Men hvordan skulle staten følge opp forpliktelsen på kristenarven? Det gjøres klart i den nye paragraf 16: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten.» Kongen styrer ikke lenger statskirken. I stedet «støtter» statsmakten Den norske kirke. Uttrykket «forblir» i lovteksten gjør det klart at det er en tradisjonsgitt kirke/religion man fører videre, dvs. den som var gitt i Grunnloven av 1814.

Den norske kirkes særstilling i forhold til andre kirkesamfunn består altså i noe annet og noe mer enn å være den store majoritetskirken. Særstillingen er grunnlovsfestet. Ingen andre kirkesamfunn enn Den norske kirke er nevnt i konstitusjonen, Staten har en konstitusjonell plikt å støtte denne kirken, slik at den fortsatt kan være folkekirken i Norge. Frikirkenes liv og lagnad berører i så henseende ikke staten.

Opphør av Kongens kirkestyre og bortfall av «statens offentlige religion», var en konsekvens av en demokratisk utvkling. Grunnloven av 2012 markerer klart at styret av livssyns- og religionsfeltet skal følge demokratiets idealer, rettsstatsprinsippet og menneskerettighetene. I Norge skal det være «fri religionsutøvelse» (§§ 2 og 16). Ja, staten vil også sikre likhet mellom de ulike tros og livssynssamfunnene når det gjelder forholdet til staten og livet i samfunnet. Blant trossamfunnene hører også Den norske kirke. Men hvordan kan dette rime med Den norske kirkes konstitusjonelle særstilling?

De frie kirkene har sin legitimitet i vårt samfunn ut fra religionsfrihetsprinsippet. Den norske kirke har sin legitimitet ut fra Grunnloven som en statsstøttet kirke. For Grunnloven pålegger staten å føre en bestemt kirkelig-teologisk tradisjon videre: den evangelisk-lutherske. Men her er det oppstått et problem. Så snart Den norske kirke fikk sitt indre selvstyre, begynte den å endre nettopp den tradisjon som den var satt til å føre videre. Oppbruddet fra tradisjonen kommer tydeligst frem ved omdefineringen av familie og ekteskap. På det punkt er det et klart brudd med den opprinnelige evangelisk-lutherske læren, den som grunnloven fortsetter skal føres videre.

Hadde Den norske kirke vært en frikirke (som andre kirker i Norge), kunne den ha vedtatt ny lære om hva som helst, alt etter eget behov. Slik er religionsfriheten. Men når den konstitusjonelt er en statsstøttet kirke og som sådan med en luthersk lære, men samtidig tar seg den frihet å endre læren som er forutsatt i Grunnloven, oppstår det et problem. I Norge finnes det en rekke lutherske frikirker, som har en læreprofil som ligger nærmere Grunnloven enn Den norske kirke. Hvorfor får ikke disse den samme status som Den norske kirke? Hvorfor blir ikke også deres fremtid konstitusjonelt sikret? Her er det ikke likhet for loven.

Det er liten grunn til å tro at det politiske establishment vil nedbygge Den norske kirkes særstilling. For denne ordningen tjener politiske formål. Man lar heller innholdet i Grunnlovens evangelisk-lutherske lære ligge, fordi man har politisk interesse av at Den norske kirke beholder sin eksklusive posisjon. Den er i en rekke spørsmål av samfunnsetisk og kulturell art en god støtte for de politiske strømninger som har hegemoniet i vårt samfunn.

I så henseende er den nyttig for statsmakten. Og den variant av luthersk lære som den representerer, er i god korrespondanse med statsmaktens ideologi. Det eneste partiet Den norske kirke står fjernt fra, er Fremskrittspartiet. Hvorvidt det er spesielt luthersk å holde avstand til FrP, skal jeg ikke ta stilling til. Det spørs om ikke tiden er moden for grunnleggende revurdering av Grl §§ 2 og 16.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.