Gjesteskribent

Stillbilde: Youtube

 

5. mai var det 200 år siden Karl Marx ble født. Vårt Land markerte jubileet den 4. mai med å intervjue personer som var aktive kristensosialister på 1970-tallet. Avisen hadde også 7. mai en lederartikkel, der man identifiserte seg med den kristensosialistiske arven.

Da kristensosialistene sto frem på 1970-tallet, presenterte de seg som «teologisk konservative» og «politisk radikale». Og de ville legge en «marxistisk samfunnsanalyse» til grunn for den kristne sosialetikken. Men den store utfordringen de sto overfor, var å komme til rette med religionskritikken hos Marx, siden den var grunnleggende nettopp for «marxistisk samfunnsanalyse».

I 1843 erklærte Marx at (i Tyskland) var religionskritikken sluttført. Dens hovedpoeng formulerte han slik: «Det er mennesket som skaper religionen. Religionen skaper ikke mennesket.» For Marx er mennesket slett ingen abstraksjon utenfor verden. Det er sin livsverden, som omfatter stat, sosialt fellesskap, produksjonsliv osv. Den industrielle revolusjonen som kom ut over på 1800-tallet, hadde ført til stor sosial nød blant arbeidsfolk, mens kapitaleierne nøt godt av den verden som var elendig for andre.

Marx anså religionen både som et uttrykk for elendigheten og samtidig en protest. Den var «opium for folket» og «roser i lenkene». Men protesten er ikke bare maktesløs, den er også ødeleggende for arbeiderklassen, fordi religionen innbiller mennesket at lykken er å finne i det hinsidige. Det betyr at arbeiderne mister kraft og vilje til et (revolusjonært) oppbrudd fra elendigheten. De har ikke tro på seg selv, men på en guddom som ikke finnes.

På 1960- og 1970-tallet ble møtet med Marx’ samfunns- og menneskesyn en viktig impuls for dem som var oppdratt i individualistiske fromhet. Man så hvor viktig det var med et «utvidet» menneskesyn. Men hva la man i en slik «utvidelse»? På 1970-tallet kom et radikalt oppbrudd fra kristen verditradisjon i vårt samfunn. Kravet om rett til «selvbestemt abort» var det tydeligste uttrykk for det. Og i 1978 ble loven som sikret kvinner en slik rett, vedtatt.

Menneskesynet var abortkampens egentlige tema. For kirkene kunne ikke oppfatningen av «menneskets livsverden» begrenses til den politisk-økonomisk og sosiale eksistens, som var grunnperspektivet i marxismen. Liberalismens idealisering av mennesket som en myndig, fri og fornuftig personlighet strakk heller ikke til. Å frigjøre menneskene fra deres «elendighet» eller «umyndighet» kunne ikke bestå i å ta fosterets liv. For kirkene var fosteret unnfanget i mors liv et menneske som hadde rett til liv. Dette var uttrykk for en oppfatning av natur, som var fjernt både fra det marxistisk tenkesett og fra kapitalismens samfunnsideal.

Det var bred kirkelig motstand mot «fri abort». Men Den norske kirkes toppledelse (Bispemøtet) ønsket ikke at abortkonflikten skulle forstyrre en reform av kirkeordningen, som var dens kirkepolitiske målsetting. Kristensosialistene var biskopenes aller beste støtter. Fra et sosialistisk utgangspunkt var det umulig å godta at mennesket hadde rett til liv i og med sin naturlige biologiske eksistens i mors liv. Derfor var det naturlig for kristensosialistene å senke fanen i abortkampen.

Situasjonen på 1970-tallet har hatt virkninger helt opp til vår tid. Den norske kirke har aldri prioritert dette etiske feltet som abortloven representerer. I dag er kampen for far-mor-barn fjernet fra kirkens dagsordenen. Viktigere er hensynet til seksuelle minoriteter og «rosa kompetanse». I møte med de alvorlige bio-etiske utfordringer (sæd- og eggdonasjon, genmanipulering og surrogati) er Den norske kirke ikke på banen.

Kristensosialistene forskjøv den etiske interessen fra individ til kollektiv og struktur. «Synden sitter i strukturene», var slagordet. Det førte til at oppmerksomheten ble konsentrert om det globalt-politiske. Kristensosialismen motiverte internasjonal innsats for frihet og velferd i «den tredje verden». Menneskerettighetene (i sosialdemokratisk utgave) ble sett på som utlegning av nestekjærlighetsbudet. Kristi «minste brødre» ble alle de som på en eller annen måte hadde det sosialt vanskelig i den tredje verden. Også vi i Norge var skyldige i deres nød. Vår syndeskyld kunne bøtes på ved det som etter hvert ble kalt «internasjonal diakoni». Det vil si en kirkeløs diakoni, som sømløst kunne forenes med sekulært internasjonalt engasjement for sosial fremgang, menneskerettigheter etc. i utviklingsland.

På 1970-tallet ble mange kristne engasjert i arbeidet for å hjelpe troende som ble forfulgt i kommunistiske land. Misjon bak jernteppet (idag Stefanusalliansen) ble stiftet i 1967. Denne form for økumenikk ble ikke støttet av Kirkens Verdensråd, heller ikke av Det lutherske Verdensforbund, snarere tvert imot. For sosialister i alminnelighet ble kristenforfølgelse i østblokken fornektet eller bevisst oversett. Å ta kristent internasjonalt ansvar på denne måten holdt kristensosialistene seg derfor langt unna.

Å avdekke det norske klassesamfunn har heller aldri vært noe sosialetisk tema for kristensosialistene, enda de sosialøkonomiske forskjellene har vokst drastisk fra de siste tiår av 1900-tallet. Og raskt stilnet snakket om marxistisk samfunnsanalyse som grunnlag for kristen sosialetikk. Det skyldtes kristensosialistenes politiske profil. Jeg har ikke hørt at noen av dem lot seg «sjølproletarisere» for å finne sin plass blant arbeiderne på «gølvet». For de var ikke revolusjonære marxister, men borgerlige sosialdemokrater. Til å begynne med var de engasjert i SV. Etter hvert gikk mange av dem over til Arbeiderpartiet.

Ikke få av kristensosialistene kom fra lavkirkelige misjonerende organisasjoner med bakgrunn i vekkelser. I vekkelseskristendommen fikk Skriften åndelig gyldighet ved troserfaringen, nettopp derfor holdt man fast ved den overleverte kirkelæren om treenighet, Kristi forsoningsdød og hans oppstandelse. For dette var trossannheter forankret i Skriften, som tilegnes av den troende ved åndelig erfaring. Ut fra marxistisk syn er det fullstendig irrasjonelt, arkaisk og antikvert å holde frem Skriften som autoritet for menneskers liv. Subjektiv troserfaring kommer ikke særlig bedre ut når marxistisk inspirert religionskritikk rammer.

I Den norske kirke har tanken om en objektivt forstått bibelautoritet etter hvert falt vekk. Og Skriften blir tolket ved en stadig mer kreativ bruk av den subjektive troserfaring som avgjørende for utlegningen — først i etikken, men også i dogmatikken. Retningen er klar. Overlevert kristendom hører med til de antikverte tradisjoner. Dette er et tenkesett fra opplysningstiden, som vant frem ved liberalismens gjennomslag i politikk, kultur og kirkeliv.

Kristensosialistene er ikke «teologisk konservative», som de selv en gang hevdet at de var. De har ført an i liberaliseringen av Den norske kirke. Den liberale teologi — i ulike utgaver — har slått fast at utsagn om Gud også er utsagn om mennesket. Menneske er her det borgerlig-liberale som streber etter individuell frigjøring, mening og «lykke». Kristensosialistene gav dette menneskesynet en sosialetisk innramming og utmyntet det i et begrenset utvalg av politiske prosjekter.

Men det beskytter ikke mot marxistisk religionskritikk. Den rammer kristensosialismens liberale kjerne. For Marx tok den liberale teologi på ordet, da han hevdet at religionen er menneskeskapt. Han trakk selv den naturlige konsekvens, at da blir gudstroen en tro på en illusjon. Det er ingen løsning å pynte på «illusjonen» med roser hentet fra den senmoderne liberalismens have.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.