Kommentar

Vågan kirke, også kjent som Lofotkatedralen, i Kabelvåg. Foto: Rünno / Wikimedia Commons.

Det ble et skikkelig spetakkel da Sylvi Listhaug hevdet at Den norske kirke (Dnk) «råtner på rot». Provoserende uttrykk er her ikke nødvendig. Realitetene taler for seg. Dåpstallene i DnK går jevnt nedover. Utmeldingstallene ligger fast. Rekrutteringen til kirkelige stillinger går nedover. Preste- og andre stillinger står uten søkere. Mange kirker særlig i grisgrendte strøk står for det mest tomme. Fremmøte til høymessen er heller skralt mange steder. Kirker i Oslo overtas av andre trossamfunn. Når det går dårlig med en organisasjon eller et firma, spør man etter hvordan ledelsen har fungert.

De siste tiårene har DnK vært styrt av krefter fra den kirkelige reformbevegelsen og av de såkalte kristensosialistene. En som i mange år har tilhørt det kirkelige ledersjikt, Trond Bakkevig, har nå utgitt en bok (sammen med NRK-journalist Tomm Kristiansen). Dette er en fortelling om Trond Bakkevigs karriere som er uløselig knyttet til Den norske kirkes vei til å bli liberal-sosialdemokratisk i teologien og venstreorientert i politikken.

Dette er seierherrenes historie. Her er ikke vilje til et kritisk reflekterende tilbakeblikk. Alt er såre vel. Boken har fått den overmodige tittelen «Da Gud skriftet mening». Det ser ut til at Gud har skiftet skiftet mening nok en gang. Han lar DnK sykne hen — som kirke.

Etter 1970-tallet kom de såkalte kristensosialistene inn i mange av lederposisjonene i Den norske kirke. Årsakene var mange. De hadde sin bakgrunn i kirkens overklasse, var gjerne sønner av folk i det kirkelige ledersjikt. Det gjaldt for eksempel Trond Bakkevig og også Dag Hareide. Det gav posisjon og ikke minst selvtillit. De kalte seg sosialister. Men hadde aldri vært industriarbeidere og hadde knapt kjent noen. Ingen av dem lot seg sjølproletarisere, slik samtidens virkelige sosialister. Derfor var de også ideologisk forvirrede. Kristen sosialetikk skulle ha en marxistisk samfunnsanalyse som grunnlag, var en av ideene. Men marxistiske samfunnsanalyse er antireligiøs. Religionen er opium for folket. Kristensosialistene forlot raskt marxistiske ideer og ble sosialdemokrater av det mer fornemme slaget.

De fleste kristensosialister kom fra det lavkirkelige miljøet, der pietismen fortsatt levde. Og de hadde rett i at moderne pietisme la for stor vekt på den enkeltes moral på bekostning av den politiske moral. Og at pietismens stivbente konvensjoner kunne blokkere for levende fromhet hos den enkelte.

Kristensosialistene ønsket å bryte opp fra dette mønsteret og laget slagordet: Konservativ teologi og radikal politikk. Men snart forsvant den konservative teologien og borgerlig liberal teologi kom i stedet. Mens pietismen holdt frem livsalvoret for den enkelte, prekte kristensosialistene at synden var i strukturene. Det ble fort for billig. Men her finner vi også noe av grunnlaget for den hypermoralismen som i dag preger venstresiden. Bedehusmiljøets intoleranse for 50-60 år siden blir rene søndagsskolen mot den intoleranse og det hat som konservative blir utsatt for i dag. Så var det da heller ikke de lavkirkelige misjonsorganisasjonene som gav kristensosialistene deres karrierer, men den kirkelige reformbevegelse.

Helt siden 1945 hadde det vært et krav og en forventning i DnK at kirken skulle få en ny ordning i forhold til statsmakten og større grad av indre selvstyre. Dette var visjonen for Den kirkelige reformbevegelse. Under Arbeiderpartistaten var dette umulig. Arbeiderpartiet bekjempet kristen påvirkning av samfunnet, særlig fra kirkelig konservativt hold. På 1970-skiftet reformbevegelsen strategi. Man la den konservative kristenarven bak seg og ble liberal fremfor alt i etiske spørsmål. Ved en slik tilpassing til det moderne sosialdemokrati kunne DnK få et friere forhold til statsmakten — uten at man risikerte å miste de statskirkelige privilegier.

På 1970-tallet kom de store slagene om fri abort. Kirkens folk prøvde å demme mot den radikale liberalisering som abortloven representerte. Biskop Per Lønning og senere Balsfjord-presten Børre Knutsen ble sentrale skikkelser i kampen.

For reformbevegelsen, suverent ledet av biskop Andreas Aarflot, kom abortstriden kirkepolitisk svært ubeleilig. En kirke som utfordret staten på denne måten, kunne ikke regne med større frihet. Her gjaldt det å ligge lavt. Kristensosialistene som for det meste hadde sluttet seg til Sosialistisk Venstreparti, la heller ikke særlig vekt på abortsaken. Biskop Lønning og Børre Knudsen ble deres fiender.

Aggresjonen gjenfinnes ennå hos Bakkevig-Kristiansen. Og nå fant de hverandre, reformbevegelsen og kristensosialistene. De hadde felles interesse av å nedtone den konservative tradisjon i så vel lavkirkelig som i mer kirkelig utgave. Man fikk etter hvert en folkekirke tilpasset sosialdemokratiet, tuftet på liberalistisk teologi og venstreorientert i sitt politiske engasjement; global «barmhjertighet» som statsoppgave; landet vidåpent for innvandring; diskriminering av staten Israel; noen symbolske miljøvernsaker; aggressiv front mot det man kaller høyreekstreme; og sist, men ikke minst FRP er blitt den viktigste motstander for DnK.

Ble Den norske kirke fri? Den er fremdeles helt avhengig av statens støtte, noe som gir den visse privilegier. Men så lenge den kan tjene som religiøs overbygning for et sekularisert og sosialdemokratisk Norge, er den trygg. Men sekulariseringen går videre. DnK bør ikke komme under et medlemstall som er under 50 % av befolkningen. Da må den likestilles med andre trossamfunn. Spørsmålet er: Hvordan vil den overleve en slik omstilling?

 

Forhåndsbestill Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!