Gjesteskribent

Omtrent samtidig med at min artikkel om Den norske kirkes viderverdige liv i pakt med den nye tid så dagens lys, publiserte VG sitt bidrag til understreking av julefeiringens religiøse dimensjon, nemlig dette intervjuet med biskop emeritus Gunnar Stålsett. Artikkeloppslaget var i begynnelsen enda mer prangende (takk til NorgesRøst for billedfangende årvåkenhet), så man kan ikke annet enn la seg imponere av avisens rørende omtanke for det norske folks åndelige behov. Siden Stålsett senior, altså den tidligere Oslo-bispen, ganske så frikostig og suffisant uttalte seg om hva som er god kristendom i fedrelandet, må det kanskje også være et menig kirkemedlem tillatt å kommentere noen av punktene samt legge til litt som VG og den gamle kristenlederen behendig unnlot å trekke frem. Også slikt har kan hende verdi for kirkepolitisk interesserte.

Tonen i artikkelen var gjennomført beundrende overfor «nordavinden» (komplimenten spilte hen på Stålsetts hjemstavn, Finnmark). Slik innledet VG eulogien: «Han var biskopen ingen kunne temme. Det var ikke rent lite rabalder som skylte over Norges aviser da tidligere Sp-leder Gunnar Stålsett ble valgt som Oslo-biskop i 1998. Den liberale Stålsetts innsettelse splittet Bondevik-regjeringen og utløste et lite opprør blant kirkens konservative.» Man mer enn aner at her synes avisen vi står overfor en tempelrenser av reneste karat, en som modig føyset mørkemennenes motstand til side, og hvis kristendomssyn senere ble bekreftet av selve Tidsånden.

Dette underbygges av den videre lesningen: «Når kirken har tolket den samme teksten i 2000 år og fortsatt har nye utfordringer, viser det at vi ikke kan ha den samme tolkningen nå som for 100 år siden, sier Gunnar Stålsett til VG i dag.» Logikken er hans, og hans alene, jeg ser den ikke, men så har jeg nå heller aldri vært biskop. Videre: «Pensjonisten [ber om] et internt oppgjør med fremmedfiendtlighet og antisemittisme i Kristen-Norge.» Og enda mer: «Kirken kan ikke lenger overse at det også finnes flere i Kristen-Norge som inntar et fremmedfiendtlig standpunkt, et antisemittisk standpunkt og er preget av islamofobi.» Disse holdningene må bekjempes, må vite, for «fred i kirken [er ikke nødvendigvis] det beste, hvis det går utover menneskeverdi, menneskerettigheter og forsoning.»

Slike holdninger må kirken ikke overse, men utfordre, lyder Stålsetts ord, også blant egne medlemmer og andre som kaller seg kristne. Derfor må kirken engasjere seg mer politisk, konkluderer den gamle og angivelig kloke, men ikke før han unner seg en tidsriktig moralsk kilevink til Hin Onde i Amerika før det hele er fullbragt, for Donald Trump later til å være omtrent det nærmeste man kommer en riktig gammeldags djevlefigur for offisiell norsk kristenhet. USAs president ble følgelig behørig omtalt av kirkens mann som «en ulykke» som «kan bringe verden til atomkrig.»

Den ærverdige – men samtidig svært folkelige; tenk, så flott, nesten som en moderne kongelig! – eks-biskopen går altså sterkt inn for økt politisk engasjement fra kirkens side i samsvar med den «åpne forståelsen av Skriften.» Dette siste kan vi trygt formode samsvarer med det Stålsett og meningsfeller oppfatter som korrekt og tidsmessig bibelforståelse, altså det man nå «er enig om.» Det kan mot denne bakgrunn være rimelig å se på hvordan mannen selv var involvert i politikk i sin tid, inklusive hvordan representative kolleger den gang forholdt seg til de da brennende stridsspørsmål. Det er jo fremdeles så at man bør og kan lære noe ved å studere historien, går jeg ut fra, og fremdeles gjelder forhåpentlig at man også innen kirken kjenner treet på fruktene.

Stålsett  har hatt en formidabel politisk karriere både hjemme og ute. I Norge var han statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet under to år, 1972–73. Han ble leder av Senterpartiet i 1977, et verv han imidlertid fratrådte alt i 1979. Jeg har ikke funnet noe på nettet om hvorfor han da valgte å trekke seg ut av partipolitikken, men uansett lyser det betydelige ambisjoner av mannens karriere både forut for, under og etter hans relativt korte tid i norsktoppen av organisert politikk.

Kampen for innflytelse – ordet er strebernes foretrukne eufemisme for makt, tro aldri noe annet – går som en rød, tykk tråd gjennom Gunnar Stålsetts nasjonale karriere også utenfor det direkte partipolitiske arbeidet, hvorfor det bare var naturlig at han fantes blant hovedkandidatene til å etterfølge Andreas Aarflot som Oslo-biskop i 1998.

Kirkens organer og fagstatsråden i Kjell Bondeviks koalisjonsregjering, Jon Lilletun, ønsket rett nok ikke Stålsett som biskop – slik var maktforholdene i kirken på den tiden, de politisk orienterte «nytenkerne» var ennå i mindretall – men gikk isteden inn for Odd Bondevik (Odd var sønn av tidligere statsråd Kjell Bondevik og fetter av statsminister Kjell Magne). Under beslutningsprosessen foretok da regjeringssjefen en ytterst interessant etisk-politisk manøver som jeg ikke har sett tilstrekkelig vektlagt i offentlig diskusjon, men som jeg tror har betydelig informasjonsverdi: Statsministeren erklærte seg – overraskende og ganske unødvendig, ifølge de juridiske ekspertene – inhabil i saken grunnet slektskapet med den ene hovedkandidaten. Mon ikke den like begavete som lure cand.theol. og statsminister Kjell Magne Bondevik innså at på denne måten, altså ved egen inaksjon, kunne han sikre ytterligere gjennomslag for liberaliseringen av norsk kristendom uten å komme på kant med sine konservative velgere, ikke minst i hjemfylket Møre og Romsdal? Han hadde jo allerede vist i praksis hvor han stod i kampen mellom tradisjonelle og nymotens kristne da han tidligere som kirke- og undervisningsminister avsatte opprørspresten Børre Knudsen.

Uansett bakenforliggende begrunnelse: I og med statsministerens «inhabilitet» fikk Venstres og Senterpartiets representanter majoritet i regjeringen, den konservative flertallskandidaten ble forbigått, og liberale Stålsett nådde endelig toppen innen Den norske kirke. Siden viet den nye hovedstadsbispen blant annet Haakon Magnus og frøken Tessem Høiby, utviklet med kløkt og tilpasset sin økumenisk orienterte kjærlighetsretorikk til de rådende demografiske og sosiale maktforholdene i Oslo og etter hvert i landet for øvrig, og ble ifølge den alltid logrende, moteriktige pressen derigjennom svært folkekjær.

Han var deres mann, kanskje omtrent på samme måte som Gro Harlem Brundtland tidligere var blitt kåret til Landsmoder, ifølge de samme mediene, og Jens Stoltenberg senere ble forsøkt fremstilt som Landsfader, altså en rettmessig arvtager etter Einar Gerhardsen hva allment omdømme angår.

Stålsetts internasjonale karriere var ikke mindre remarkabel. Som flere brave norske teologer både før og etter ham var han kirkepolitisk aktiv innen organisasjonslivet, særlig i Det Lutherske Verdensforbund (DLV) – dette var jo etter at Norge hadde begynt klatringen mot status som humanistisk stormakt – hvilket innebar at man hele tiden måtte balansere mellom den kommunistiske verden, ledet av Sovjetunionen og åndelig støttet av et utall intellektuelle med venstresympatier, og de demokratiske, vestlige statene. Noen teologer, og Stålsett var definitivt blant dem, gikk alltid inn for «dialog» når interessekonflikter oppstod, mens andre var mer uforsonlige mot den ateistiske kommunismens skruppelløse krav om at også religiøse måtte underordne seg de politiske styresmaktene. Et godt eksempel og en typisk konflikt var denne fra det Herrens år 1984 (og ja, jeg kan virkelig ikke fri meg fra å humre over hvilket assosiasjonstungt sammentreff årstallet representerer):

Stridens kjerne var hvem som skulle bli ny president i DLV. Østblokkens kandidat var den ungarske biskopen Zoltan Kaldy, én av mange kirkeledere i den del av verden som hadde svært tette bånd til makten. Kaldy var en fremtredende talsmann for «diakonal teologi», en retning som talte for at kirken skulle tilpasse seg de politiske makthaverne heller enn å kritisere dem. Stålsett, som året etter ble generalsekretær i DLV, talte Kaldys sak, mens andre norske kirkeledere, blant disse ovennevnte Odd Bondevik og Per Lønning, mente at mannen hadde vist seg i overkant vennlig overfor sine politiske herrer. Likevel: Den ungarske samarbeidsbiskopen ble valgt. Etter jernteppets fall viste dét seg å være sant som mange hadde mistenkt: Kaldy hadde vært ikke bare medløper, men rett og slett en betalt agent. Selvsagt var ikke dette det eneste eksemplet på kommunistspioner i kirkens rekker, et faktum jeg har vært inne på også tidligere.

Hvilke slutninger kan man trekke om samrøret mellom politisk aktivitet og «ren» kristendom ut fra ovenstående? Selv har jeg med årene innsett at intet religiøst er nettopp «rent» for kirkeledere av Stålsetts type og kaliber; politikk og kristendom er for dem sauset sammen uten hensynstagen til være seg Luthers toregimentslære eller alminnelige anstendighetskrav. Kampen om makt er det som gjelder, og makten søker de helst til venstre i lendet, blant sosialistene og deres medløpere, hjemme så vel som ute. Når de i etterkant foreholdes at de derved hjalp frem størrelser som Kaldy og mange andre for hvem Kristus stod lavere enn Marx i hierarkiet av autoriteter man kan ha tillit til, så er svaret nærmest en skuldertrekning. «Vi visste prisen vi måtte betale», er den typiske responsen fra en av Stålsetts internasjonalt aktive folkekirkekolleger, Ap-presten Trond Bakkevig. Helst vil de unngå snakk om denne delen av egen historie, og tvinges de til det, så innrømmes ingen brøde. Men Bakkevig og hans meningsfeller skal vite én ting: Nei, dere måtte ikke betale noen pris, slik dere later som, den fremstillingen av historien holder ikke vann. Prisen var det de mange sviktede kristne og andre frihetstørstende bak jernteppet som måtte betale, ganske som kristne i islamske land i dag lider på grunn av unnfallenheten deres angivelige trosbrødre og -søstre i Vesten manifesterer.

Jeg har ingen tillit til prester av Stålsetts og Bakkevigs type. De er politikere mer enn formidlere av Kristi budskap, og dessuten rolleblandere som ikke bryr seg med å klargjøre overfor offentligheten hvilken hatt de har på når de involverer seg i dagsaktuell politisk debatt. Systematisk støtter de opp under sosialistiske og globalistiske tiltak og synspunkter samtidig som de svekker nasjonale verdier.

Leg så vel som lærd får trekke sine egne samvittighetsfunderte slutninger om disse kirkeledernes adferd. For meg blir de aldri autoriteter hva kristenliv angår, uansett hvilke lovord de høster i mediene eller hvor mange offentlige æresbevisninger som blir dem til del.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her