Kommentar

Prest Gyrid Gunnes debuterer som kunstner med performance-verket «Bønner til Allah» på Høstutstillingen på Kunstnernes hus i Oslo 11. september 2014. Her inviterer hun publikum til å skrive ned bønner til Allah på lapper som de enten kan legge i en krukke eller lime på veggen. Fire søndager fremover vil Gunnes lese bønnene høyt.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Gyrid Gunnes, tidligere fungerende prest og nå doktorgradsstipendiat ved VID vitenskapelige høgskole, skriver i en kommentar i avisen Vårt Land at man må vurdere å rive Nidarosdomen som ble oppført i perioden 1070-1300. Du tror det er ment som en spøk, men det er det ikke. Grunnen til at dette behovet nå har meldt seg, er at katedralen ble bygget til minnet om Olav den hellige, vikingkongen som kristnet Norge.

Et naturlig spørsmål i forlengelsen av rivningen av statuer, er spørsmålet om vi skal rive Nidarosdomen. Katedralen er bygget til minne om Olav Haraldsson, en norrøn krigerkonge som døde på Stiklestad. I etterkant er hendelsen blitt mytologisert og fortolket som avgjørende for kristendommens innføring i Norge. Sentralt i denne mytedannelsen har vært at den troende Olavs seirende død speiler Kristi korsfestelse og oppstandelse.

Gunnes har også tidligere gjort seg bemerket. Hun har blant annet dekorert Bibelen med sitt eget menstruasjonsblod og stilt seg opp på Høstutstillingen i full prestemundur for å be til Allah. Uten at det avstedkom noen nevneverdig kritikk fra de norske biskopenes side den gang. De synes tvert i mot å være med på notene.

Nå er hun blitt ytterligere radikalisert av BLM-bevegelsen. Etter drapet på Georg Floyd har statuer av forhistoriske personer som ikke lenger lever opp til vår egen tids strenge anstendighetsstandard blitt veltet eller ødelagt. Det bør også få konsekvenser for vår vurdering av hvilke byggverk vi beholder, mener Gunnes, som nesten tusen år etter har vendt det majoritetskritiske blikket mot en av Nordens desidert flotteste kirkebygg. 

Et kirkebygg sier noe om fordelingen av sosial, politisk og økonomisk makt og ressurser, påpeker hun. Og her kommer «minoritetene» dårligere ut:

Å ta inn over seg Black Lives Matter-bevegelsens anliggende innebærer å tenke etisk rundt denne mytedannelsen. De etiske impulsene handler særlig om minoritetenes erfaringer. Å gjøre en minoritetssensitiv lesning av Olavs-arven kan bety å spørre: Hva skjer hvis vi øver oss på å lese fortellingen fra ulike minoritetsposisjoner, ikke fra en majoritetsposisjon? Hva skjer da med Olavssagaen, hvis det lyttende jeg-et er norrøn-troende?

Skal vi tro Gunnes har ikke kirken vært kompromissløs nok i sin egen selvransakelse. Som Bob Dylan formidlet på en god måte i sin tekst «Talkin’ John Birch Paranoid Blues«, finner man alltids noe å ta tak når man begynner å lete. Ofte finner man også mye mer enn det man først hadde forventet. For en prest som Gunnes er det til slutt selve kristendommen, som hun bokstavelig talt livnærer seg av, som ender opp som problem:

Et minoritetsperspektiv avslører at kristendommen gjennom hele sin historie har stått i en tjeneste. Men den tjenesten har ikke kun vært for den sårbare nesten, men også for ideologier og praksiser som har tillagt både andre kulturer og religioner lavere verdi enn den kristne.

Hun åpner avslutningsvis for at det finnes alternativer til rivning av Nidarosdomen, men det forutsetter at den merkes på andre måter. Hun trekker en parallell til en episode der hun ble så sint at hun rev i stykker Alterboken for Den norske kirke i en preken i kapellet på Det teologiske fakultet. Da hun senere forstod at hun trengte boken måtte hun lappe den sammen igjen. Den var blitt stygg, men fungerte fortsatt. 

Kirken må imidlertid endre symbolet sitt om det skal være noen nåde å finne:

Det som imidlertid bør falle er Olavs-øksenes plass i Den norske kirkes nåværende logo. Det er ikke troverdig å ville være kirke i et liberalt livssynspluralt samfunn, samtidig som man lar seg representere av gjenstandene fra en fortelling om de kristnes voldelige seier over annerledes troende. De visuelle representasjonene i en logo roper så høyt at ord om mangfold blir umulig å høre.

Gunnes er bare en av etter hvert en økende andel prester og teologer som i praksis går inn for å helliggjøre samfunnet. Gud holdes ikke lenger utenfor, som en avsondret verden, men midt i. Dermed oppheves skillet mellom det sakrale og det profane. Som den danske presten Søren Krarup har påpekt, er politisk teologi likeså risikabel som teologisk politikk. Sammenblandingen er demonisk fordi den gjør de nyreligiøse ideologene immune mot konsekvensene – noe også de fraværende reaksjonene fra kirkeledelsen når det gjelder Gyrid Gunnes performance-aktiviteter i seg selv bærer et vitnesbyrd om. 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Les også

-
-
-
-
-
-

Les også